søndag 20. september 2015

Jeremy Corbyn og gammelsosialismen

At den ytterste venstresiden liker å dra på leting bakover i historien etter svar på fremtidens utfordringer er ikke noe nytt. Det har jeg blogget om her ganske ofte. Men det er likevel ganske spektakulært når et av historiens mest toneangivende sosialdemokratiske partier, det britiske Labour, velger en leder fra "the hard left", Jeremy Corbyn som i 30 år har vært i ventreopposisjon til Tony Blair, Gordon Brown, Ed Milliband og alle andre ledere i sitt eget parti.

Når The Economist bruker forsiden, en leder (Backwards comrades!) og et par artikler i siste nummer på fenomenet Corbyn, en mann som høyst sannsynlig aldri kommer til å vinne valg noengang, er det noen gode grunner til det. Vi som er på høyre side av midtstreken politisk kunne jo bare jublet og hatt som holdning at det bare er bra at Corbyn er blitt partileder fordi det sikrer Toryene flertall i parlamentet i all overskuelig fremtid. Problemet er at ingen land, særlig ikke i topartisystemet i UK, har godt av at et av de to store og viktige partiene melder seg helt ut av virkeligheten.

Storbritannia har lange demokratiske tradisjoner, og avvist ytterliggående og populistiske strømninger når de har fått fotfeste andre steder i Europa. Derfor har partiene i UK i perioder hatt en viktig internasjonal rolle når det gjelder å ta ledelsen i i moderniseringen av både konservativ, liberal og sosialdemokratisk politikk i en parlamentarisk kontekst. Partiledere som Winston Churchill, Margaret Thatcher og Tony Blair har hatt stor betydning langt utover eget land og det også i en slik sammenheng vi må tolke den enorme interessen det er for Jeremy Corbyn. For noen er han en slags europeisk Hugo Chavez som skal tenne håpet om en radikal sosialistisk fremtid i Europa, mens andre på venstresiden ser valget av Corbyn som starten på en mangeårig ørkenvandring der man skal kaste bort tiden på å lete bakover i historien og i autoritære land andre steder i verden, etter svaret på hvordan Europa skal moderniseres og oppnå økonomisk vekst.

Jeg synes the Economist i sin gjennomgang peker på noen gode grunner til at valget av Jeremy Corbyn er problematisk for flere enn han selv. For det første har han, til tross for 30 år i parlamentet, null erfaring som politisk leder i regjering eller i førstelinjen i opposisjon. Den samme mangelen på erfaring og manglende interesse for å få gi posisjoner til de mer pragmatiske kreftene i eget parti, ser også ut til å ha prege det teamet han har valgt å satse på i sitt "skyggekabinett". For det andre åpner valget av Corbyn opp en stor splittelse mellom den nye partiledelsen og Labours parlamentsgruppe, der nesten ingen støttet han i under valgkampen og der de er vant til at han ved en rekke anledninger og i 30 år ikke har vært lojal verken mot ledere i Labour eller kolleger i gruppen. Kan han da forvente at de skal være lojale mot han selv? Eller venter motstanderne hans i Labour på første og beste anledning til å si takk for sist og kaste ham igjen? Kan vi til og med oppleve en splittelse i partiet slik som i 1981 da den såkalte "firerbanden" stiftet SDP? Det kan bli interessant å følge.

I tillegg peker The Economist på at valget av Corbyn plutselig endrer dynamikken i britisk politikk fordi det åpner et rom i sentrum som de konservative ikke hadde regnet med ville være der og som de har begynt å ta allerede:

"Mr Corbyn’s election changes the balance in the Conservative party. None of the four candidates for Labour’s leadership had truly worried the government, but Tory strategists had rooted for Mr Corbyn nonetheless. As a result, Mr Cameron’s troops—like the bookies—take his party’s success at the next general election, due to take place in 2020, as a certainty. Moreover, they have come to acknowledge that its best chance, faced with a party led or recently abandoned by Mr Corbyn, lies in exuding stability and moderation. Thus the prime minister has spent the past weeks talking about tackling employers that do not pay the minimum wage (stealing Labour’s territory) and expanding the free-school programme (dividing Labour and forcing its leader to voice his unpopular opposition to this bid to give schools more autonomy)."

Corbyn har også debutert som nyvalgt partileder i statsministerens spørretime. Men kan trygt slå fast at han har en annen stil enn det som har vært vanlig: