Pasokifisering (2)

Det er mye oppmerksomhet om veksten ulike høyrepopulistiske partier i Europa opplever, og i noen sør-europeiske land venstrepopulistiske partier, men det er ikke like ofte det blir nevnt hvor mesteparten av disse stemmene kommer fra. At det i all hovedsak handler om en kollaps i de europeiske sosialdemokratiske partienes oppslutning.

Jeg blogget om den såkale pasokifiseringen av sosialdemokratiet i januar, inspirert av en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet. Nå har The Economist en litt lengre briefing om samme tema, under overskriften "European social democracy - Rose thou art sick". Der er det også med noen interessante kart og grafiske fremstillinger av hva som har skjedd i løpet av de siste ti årene. De skriver blant annet:

"Early in this century you could drive from Inverness in Scotland to Vilnius in Lithuania without crossing a country governed by the right; the same would have been true if you had done the trip by ferry through Scandinavia. Social democrats ran the European Commission and vied for primacy in the European Parliament. But recently their share of the vote in domestic (and Europe-wide) elections has fallen by a third to lows not seen for 70 years (see chart 1). In the five European Union (EU) states that held national elections last year, social democrats lost power in Denmark, fell to their worst-ever results in Finland, Poland and Spain and came to within a hair’s-breadth of such a nadir in Britain."

The Economist peker på fire grunner til at dette skjer. For det første at de store velferdsreformene allerede er kjempet igjennom, og har bred oppslutning også i andre partier, mens det ikke er tydelig hva fremtidsprosjektet er. De sosialdemokratiske partiene er mer opptatt av å bevare det som er enn av å gjennomføre reformer. For det andre gjør strukturelle endringer i økonomi og samfunn at varer og tjenester beveger seg fritt over landegrensene og også arbeidstagere er langt mer mobile enn før, noe som gjør at de gamle virkemidlene ikke virker så godt lenger. 

For det tredje har den tradisjonelle historiske rollen som bolverk mot ekstreme ideologier, det store ansvarlige alternativet til kommunister og fascister, gradvis mistet sin relevans og ikke hatt noen betydning etter den kalde krigens slutt. Og for det fjerde har det skjedd en fragmentering av identiteter som gjør at langt færre velgere identifiserer seg med den tradisjonelle arbeiderklassen, heller ikke de de gamle bastionene. The Economist gir flere eksempler fra ulike land, blant annet et interessant eksempel på hvordan sosialdemokratiet lekker i alle ender i Nederland:

"Consider the Netherlands, where support for the centre-left PVDA has collapsed from 25% in the 2012 elections to below 10% today. As René Cuperus, an influential thinker on the Dutch centre left, points out, the party has been losing supporters in the big cities and university towns to D66 (a liberal party of entrepreneurs and professionals) and the environmentalists and libertarians of the Green Party; between them the greens and D66 now get the vote of some four out of five Dutch students. Meanwhile the PVDA’s former blue-collar strongholds in places like Rotterdam have veered towards the Party for Freedom run by an anti-immigrant populist, Geert Wilders, who is seeking to do in the Netherlands what Marine Le Pen of the National Front has done in France."

Det er som sagt verdt å lese hele denne analysen fra helgens The Economist om "Rose thou art sick"