Kartverket 250 år

Kartverket ble etablert som Norges Grændsers Opmaaling i desember 1773 for å få fastsatt presise grenser mot Sverige, og feirer i år 250 år. Det er et jubileum det er verdt å feire, men også en god anledning til å se fremover og på hvilken viktige rolle geodata har i mange sammenhenger.

Det er en viktig og stolt historie Kartverket feirer og som er beskrevet på nettsidene deres. De omtaler seg som Norges eldste tekniske etat som fortsatt er i drift, og de må jo være noe av det mest varige vi har i staten, uansett rolle. 

Kartverkets oppgaver har vokst sammen med det moderne Norges utfordringer der man ikke bare trenger oversikt over ytre grenser, men må ha god oversikt og dokumentasjon av en rekke indre forhold: kart over arealene til lands og til havs, stedsnavn, adresser, veier, administrative grenser og masse annen geografisk informasjon, eller geodata som vi gjerne kaller det i dag. Norges sjøkartverk ble en del av Kartverket i 1986. Etter tinglysingsreformen i 2002 ble også matrikkelen, Norges sentrale eiendomsregister, og grunnboken, et rettighetsregister, en sentral del av Kartverkets virksomhet. Slik at Kartverket også er det sentrale fagmiljøet i Norge for det som har med eierskap og rettigheter knyttet til fast eiendom. 

Kartverket er også en av Norges viktigste digitale etater. Mye av det de har ansvar for å holde oversikt over tilhører den høyst fysiske verden, men det er informasjon som lar seg digitalisere og som i digital form har veldig stor verdi for andre når den kan deles med andre og settes sammen digitalt. Jeg var så heldig å være statssekretær i Kommunal og moderniseringsdepartementet etter at ansvaret for etaten Kartverket flyttet dit fra Miljøverndepartementet i 2014 og fikk være med på mange viktige digitaliseringsløft der Kartverket var helt sentrale. Tinglysning var papirbasert og ble digitalisert, bolighandel ble digitalisert, kart ble gjort tilgjengelig for alle gratis og digitalt. Høydemålinger med laser gjorde at vi fikk nye og korrekte (gamle kart var feil) høyder. Og Kartverket tar seg av en rekke ulike nasjonale og internasjonale samarbeidsarenaer der produsenter og brukere av geodata, på tvers av sektorer, bransjer og fagområder, finner ut av hvordan de skal løse utfordringer sammen. Ja, Norge har også en Nasjonal Geodatastrategi som heter "Alt skjer et sted" og kom i 2018.

De har mye å være stolt av i Kartverket. Samtidig tror jeg noen av de største og viktigste utfordringene der Kartverket skal spille en sentral rolle ligger foran oss. Det sier også Kartverket selv. Da de inviterte partnere og venner til en markering av 250-årsjubileet i forrige uke, til en halvdags konferanse, var det ikke først og fremst historien, men de store utfordringene fremover som fikk mest oppmerksomhet. Utfordringer som går på tvers av sektorer og etater, der det ikke er opplagt hvem som skal ta ledelsen, der det ofte vil være et komplekst økosystem av aktører, sektorer og forvaltningsnivåer involvert og der det kan være et problem få noen til å betale regningen.

Fordi "Alt skjer et sted" er det naturlig at både geodata og Kartverket må ha en rolle, men hvilken rolle? Jeg synes det er både tøft og prisverdig av Kartverket å stikke frem hodet og bruke en jubileumskonferanse for å snakke om utfordringer der det ikke er helt opplagt hvem som har ansvaret for å ta ledelsen og hvem som må være med. Men det skaper naturligvis forventninger om at det skal skje noe. Hva er så disse utfordringene på tvers som Kartverket har funnet grunn til å si fra om på sin egen jubileumskonferanse? Vi fikk blant annet høre om at:

• Vi må bli bedre forberedt på å håndtere klimaendringer, ekstremvær og naturhendelser, både i form av systemene som brukes i nød- og beredskapssituasjoner, men også ha et kunnskapsgrunnlag som bidrar til at vi tar klokere valg når arealer skal bebygges og utvikles. Vi må vite mer om hvor det blir mulig å ha veier og boliger om 30 år og 50 år, og ta hensyn til den kunnskapen i planprosesser. Hvordan utvikler vi bedre verktøy for å håndtere dette i kommunene?
• Vi skal ha smarte kommuner og smarte transportsystemer som skal bruke sanntidsdata til å tilby mer effektive og miljøvennlige tjenester, også av den selvkjørende og autonome typen. Men skal et slikt system fungere på en sikker måte må sanntidsdata fra transportsektoren kobles sammen med korrekt og oppdatert geodata, og på tvers av kommuner, etater, private selskaper og innbyggere. Men hvem eier og koordinerer de digitale tvillingene for fremtidens sikre og miljøvennlige transport? Hvordan sikrer vi at også private aktører må dele data?
• Vi mangler god nok oversikt over hvem som eier hva i Norge. I dag er det slik at det ikke er obligatorisk å tinglyse når eiendommer kjøpes og selges. Det er obligatorisk å ha aksjeeierbok i aksjeselskaper, men det behøver ikke være digitalt eller søkbart. Og Skatteetatens aksjonærregister viser i dag i beste fall hvem som eier hva en gang i året, 31. desember. Med det trusselbildet vi har i dag er dette veldig lite tilfredsstillende. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket samarbeider om å kartlegge hva behovet er for bedre informasjon, og hos hvem. Den beskrivelsen kommer forhåpentligvis før jul. Så blir det spennende å se hva de vil gjøre med denne innsikten.
• Vi trenger bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur, både til lands og til vanns, og under vann. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret den siste tiden og vi harr fått flere eksempler på at samfunnskritisk infrastruktur er utsatt, og Norge har som havnasjon og energieksportør infrastruktur som er særlig viktig å beskytte. Men hvilken etat har ansvaret for at vi investerer nok i samfunnssikkerhet og beredskap til sjøs? Det er naturligvis mange som har litt ansvar hver, men hva med helheten. 

Kartverket med sine geodataløsninger er naturligvis en viktig del av alt dette og skal ha ros for å beskrive utfordringene som står foran oss. De har ikke verktøykassen eller mandatet som skal til for å løse utfordringene alene. De må samarbeide med virksomheter i andre sektorer, under andre departementer, på et annet forvaltningsnivå, eller kanskje ikke er offentlig forvaltning i det hele tatt, men private eller i frivillig sektor.

Jeg tror oppfølgingen av flere av de utfordringene Kartverket trakk opp på sin jubileumskonferanse handler om å fortsette å fortelle om samfunnsproblemer som må løses på tvers, jobbe sammen med andre berørte om en felles virkelighetsoppfatning og sammen beskrive målbilder og utvikle felles strategier. Og skal det komme konkret handling ut av dette er det ikke nok med bare fortellinger, målbilder og strategier. Man må fjerne organisatoriske, tekniske og juridiske hindringer og innrette insentivene bedre. Skulle noen lure på hvorfor det er viktig er det bare å lese og lære av Rikrevisjonens rapport om hvor vanskelig det er å lykkes med deling av data på tvers av sektorer. Kartverket beskriver noen delings- og samarbeidsbehov det er enda vanskeligere å få til å fungere. Det skal de ha stor ros for.