Oversikt over eierskap til fast eiendom i Norge

Hvem eier selskaper og fast eiendom i Norge? Kartverket og Skatteetaten presenterte i juni en ny konseptvalgsutredning (KVU) som beskriver tre ulike alternativer for hvordan vi kan få bedre oversikt over eierskap til fast eiendom, etter at det i desember i fjor kom en tilsvarende KVU om eierskapsopplysninger til aksjer.

Hva er problemet?

Problemet med manglende oversikt over eierskap i til selskaper og fast eiendom har vært grundig omtalt i Dagens Næringsliv, som i flere omganger har hatt gode artikler om  de negative virkningene av at vi ikke har god nok oversikt. DNs samleside "Hvem eier Norge" omtaler en rekke eksempler på samfunnskadelige virkninger for nasjonal sikkerhet, at det åpner for økonomisk kriminalitet og hvordan det gjøre det lettere å unndra skatt og bryte habilitetesregler. Både tillit, sikkerhet og økonomi lider.

Så er det jo naturultigvis slik at vi ikke er helt uten oversikt over slike ting i Norge. Vi har gode registre for mange ting, også eierskap, og vi har lover og regler om hva det skal rapporters om og hva det skal gis innsyn i. Problemet når det gjelder både selskaper og eiendommer er at det har vært for lett å unngå å opplyse om reelle eierskap og for vanskelig å få tak i opplysningene. Dels fordi informasjonen i offentlige registre er ufullstendig eller direkte feil. Og dels fordi selv om den den finnes, kan det være spredt på flere datakilder, og ikke lett å få tak i for dem som trenger den, eller som trenger å sammenstille den med annen informasjon som finnes i andre registre og å få et helhetlig bilde.

Ting tar tid

Nå er det heldigvis ikke slik at myndighetene som er satt til ha oversikt, og som er satt til å ivareta rikets sikkerhet, kriminalitetsbekjempelse, skatteinnkreving, offentlige planprosesser og andre viktige formål er fornøyd med tingenes tilstand. De ansvarlige etatene har over lengre tid etterlyst tiltak i form av bedre reguleringer og bedre digitale løsninger for å få nødvenig oversikt over eierskap. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket har til og med skrevet kronikker og sendt pressemeldinger sammen og etterlyst handling fra sine tre eierdepartementer.

Slike prosesser går ikke nødvnedigvis kjempefort når det handler om både tekniske løsninger, lovverk  og penger på budsjetter. Det er dessuten komplekse ansvarsforhold, og endringer berører mange. Men arbeidet er i gang og i januar skrev jeg her på bloggen om "Fire tiltak får åpenhet om eierskap" der to tiltak som gjelder åpenhet om eierskap i selskaper er gjennomført og et tredje er i prosess. Når det gjelder oversikt over eierskap til fast eiendom har vi ventet på en konseptvalgutredning (KVU) fra Kartverket for å komme videre. Det er denne som nå er klar og som ble overlevert til kommunalminister Kjersti Stenseng i juni. Skatteetaten og Kartverket står bak anbefalingen som er gitt, og vi få håpe at  det etter en høring, og en ekstern kvalitetssikring (KS1), blir fulgt opp raskt med et forprosjekt.

Hva er problemet? Utredningsinstruksens første spørsmål

I tråd med utredningsinstruksen beskriver konseptvalgsutredningen hva problemet er, før det går videre og vurderer noen ulike måter å løse det på. Problemet beskrives slik:

"Selv om Norge har godt etablerte offentlige eiendomsregistre som inneholder opplysninger om eierskap til fast eiendom, dekker ikke eksisterende ordninger i tilstrekkelig grad dagens behov, særlig med tanke på ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsbehov og effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Dagens løsninger dekker heller ikke nye behov som dukker opp. Dette begrenser myndighetenes mulighet til å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet, som hvitvasking og skatteunndragelse, og svekker evnen til å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser."

Når det gjelder dagens registres egenskaper og funksjonalitet, sier KVUen at det er ganske mangelfullt sett i lys av dagens behov for informasjon:

"I dag er det flere ulike og spredte kilder til opplysninger om eierskap til fast eiendom. Det er ingen felles, autoritativ kilde som eierskapsopplysninger kan hentes fra. Regelverk og definisjoner knyttet til eierskaps- og eiendomsområdet varierer på tvers av kildene. De viktigste kildene til opplysninger om eierskap til fast eiendom er grunnboken, matrikkelen og Skatteetatens eiendomsregister for opplysninger om eierskap til fast eiendom for skatteformål. Ingen av disse gir full oversikt over faktisk eierskap."

Eierskapsinformasjon til eiendom er altså en ganske kompleks saus av flere datakilder, blant annet i form av tre nasjonale registre, som er lagt for ulike formål og, selv om de utveksler opplysninger med hverandre, er etablert for ulike formål og også har til dels ulike definisjoner av sentrale begreper. For eksempel er begrepet "eiendom" definert på ulike måter.

Matrikkel, grunnbok og tinglysing

De to sentrale registrene der det finnes informasjon om eiendommer og eierskap til eiendommer heter matrikkelen og grunnboken. Matrikkelen er en nasjonal fellesløsning som inneholder de offisielle opplysningene om eiendomsgrenser, arealer, bygninger, boenheter og adresser, og skal inneholde opplysninger om den enkelte eiendom som er nødvendig for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eiendom. 

Grunnboken er et register over tinglyste rettigheter og heftelser i fast eiendom, og andeler i borettslag. Endringer i grunnboken foregår gjennom en tinglysning, som innebærer registrering av opplysninger i grunnboken og gir rettsvern for å sikre rettigheter i fast eiendom og borettslagsandeler. En helt sentral problemstilling i arbeidet med å få bedre oversikt over eierskap til eiendom, er at tinglysning ikke er obligatorisk i Norge. Det gjør at informasjon i grunnboken om eierskskap og eierskifter ikke trenger å være korrekt, og at det finnes andre reelle eiere enn det som fremkommer av grunnboken. KVUen sier at:

"Tinglysing er frivillig i Norge, både når det gjelder erverv av eiendomsrett og andre begrensede rettigheter i fast eiendom. Siden det er frivillig å tinglyse, inneholder grunnboken kun opplysninger om de rettighetene partene har valgt å tinglyse. At en person er registrert som tinglyst eier av en fast eiendom eller rettighet i grunnboken er altså ikke ensbetydende med at vedkommende også er reell eier."

110 000 døde eiere 

KVUen lister også opp noen tall og noen anslag om hvor mye feil det er snakk om. Av 3 380 000 matrikkelenheter totalt i Norge, er det for eksempel slik at 110 000 matrikkeleheter har eiere som i folkeregisteret er døde. 26 000 hjemmelshavere har andre statuser enn bosatte eller døde. Hele 500 000 enheter er registrert på et organisasjonsnummer og ikke på person, og av disse er 11 000 knyttet til selskaper som er slettet i andre registre. I Skatteetatens eiendomsregister er om lag 165 000 eiendommer registrert uten eier og omtrent 60 000 eiendommer registrert på eier som er død

Kunne vi løse problemet ved å innføre obligatorisk tinglysning i Norge? Det har jo vært luftet i den politiske debatten som en slags mirakeloppskrift som løser alt, men KVUen slår fast at det ikke er slik, av flere grunner. Ikke alle eierformer lar seg tinglyse, for eksempel 30 000 aksjeleiligheter, men også fremvoksende ordninger med "leie-til-eie". Det samme gjelder kontraktsforhold i boliger som er under oppføring, men ikke ferdige. I private skifter etter dødsfall unnlater man ofte å tinglyse ererskifte, kanskje på grunn av manglende kunnskap om at det ikke skjer automatisk.

Og så er det noen ganger slik at eiere ikke ønsker å tinglyse, for eksempel for å unngå å betale en høy dokumentavgift, eller fordi noen rett og slett ønsker å holde eierskapet skjult. Her er KVUen opptatt av av tilltak som skal iverksettes ikke først og fremst må skape problemer og nye utgifter for alle andre, mens de som vil skjule noe fortsatt vil slipper unna. Derfor er det ikke foreslått å innføre obligatorisk tinglysning generelt i noen av de tre konseptene, men i stedet en kombinasjon av tiltak for å øke tinglysingsandelen og, i konsept 2 og 3, noen nye registreringsplikter for eierskap til fast eiendom.

Tre alternative registerkonsepter 

Etter at rapporten, i tråd med utredningsinstruksens første spørsmål, har beskrevet problemet, må den besvare utredningsinstruksens andre spørsmål, som lyder "Hvilke tiltak er relevante?". Det gjør denne KVUen på en bra måte ved å beskrive tre relativt ulike konsepter for hvordan problemet med mangelfull eierskapsinformasjon kan løses, og sammenligner dem med et "nullalternativ" som handler om å ikke gjøre noe nytt. 

Jeg skal ikke gå dypt inn i de tilhørende samfunnsøkonomiske analysene, der noen virkninger (særlig beregninger av spart tid) er prissatt, mens mange av de viktigste andre effektene, som nasjonal sikkerhet, skattebetaling og kriminalitetsforebygging, ikke er prissatt. Man antyder imidlertid at det kan være snakk om svært store gevinster, også økonomisk, og det ligger til grunn for at det er det dyreste og mest omfattende alternativet som blir anbefalt fulgt opp. For å ta de tre konseptbeskrivelsene i tur og orden. Det første kalles "Forbedret grunnbok"

"Konsept 1 forbedrer dagens grunnbok ved å øke samsvaret mellom tinglyst og reell eier gjennom opprydding, kvalitetskontroll og økt digitalisering. Det innebærer ingen nye registreringsplikter, men benytter eksisterende matrikkelfunksjoner for bedre kobling mellom eiendom og formuesobjekter, som særlig forenkler Skatteetatens arbeid."

Konsept 1 har lave investerings og driftskostnader enn de to andre og handler vel først og fremst om en ryddejobb i dagens løsninger, men ikke nye digitale systemer. Her vblir det heller ikke noen gevinster knyttet til kriminalitetsbekjempelse eller økt nasjonal sikkerhet. Noe tilsbesparelser og noe økt skatteproveny vil det imidlertid  komme.

Konsept 2 handler om å lage en overbygning over dagens fragmenterte datakilder i en felles portalløsning, og omtales som "Deling av eierskapsopplysninger"

"Konsept 2 innfører en felles portal som gir samlet tilgang til eierskapsopplysninger fra desentraliserte registre, som fortsatt forvaltes av ulike aktører. Portalen samler, men registrerer ikke data selv. Matrikkelen utvides til å inkludere formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, samtidig som Skatteetaten avvikler sitt register over objekter i fast eiendom. Det legges opp til høy grad av standardisering for eiendomsobjekter, men lav standardisering for eiere og relasjoner. Ingen nye registreringsplikter innføres sentralt, men rapporteringsplikter kan innføres lokalt i de desentrale registrene."

Her er det beskrevet noen langt større gevinster på flere områder, ikke minst når det gjelder tidsbesparelsesr og når det gjelder å bekjempe økonomisk kriminalitet, rett og slett fordi det oppnås en samlet tilgang til verdifull informasjon som også kan fremstilles i sammenheng.

Men de største gevinstene kommer i den løsningen som beskrives i konsept 3 der den viktigste nyskapningen er et nytt sentralt og standardisert eiendomsregister med entydige definisjoner og identifikatorer. Konseptet har fått navnet "Sentralisert eierskapsregistering"

"Konsept 3 innfører et sentralisert eiendomsregister som samler og standardiserer eierskap og roller til fast eiendom på ett sted. Både objekter og relasjoner får entydige definisjoner og identifikatorer. Matrikkelen utvides til å omfatte formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, og det er blant annet mulig å registrere kontraktsposisjoner og eiendomstransaksjoner der det tidligere ble brukt blankoskjøter. Det innføres registreringsplikt for eierskap og overdragelser. Rapportering av formuesobjekter til Skatteetaten erstattes av registrering i det sentrale registeret."

Noen av de viktigste tilleggsgevinstene i dette konseptet, som kommer på toppen av det som også ligger i konsept 2, er den fleksibilitetet og det verdibidraget andre kan dra nytte av når ting informasjon blir standardisert og samlet. Da kan man sette den sammen med annen informasjon, for eksempel hos private aktører i finans- og eiendomsbransjene, og få virkelig verdiøkende nye tjenester. 

Blir det noe av?

Rapporten gir en overbevisende argumentasjon både når det gjelder behovet for en modernising av eierskapsoversikten til fast eiendom, og hvorfor konsept 3 er bedre enn konsept 2. Men blir det noe av?

Det store utfordringen for slike store offentlige digitaliseringsprosjekter er sannsynligivs at vi har et betydelig etterslep når det gjelder digitale systemer i mange sektorer og etater. Forsvaret skal investere milliarder i datasentre, ERP-system og sikre plattformer. Politiet er blitt analysert av Riksrevisjonen som peker på at de henger langt etter på blant annet digitale systemer for straffesakskjeden og for personellstyring. DSB skal investere i et nytt nød- og beredskapsnett. Og både Skatteetaten og Kartverket har flere andre behov enn digitale systemer for eiendomsinformasjon, blant annet er det et stort teknologisk etterslep og store behov når det gjelder de digitale fellesløsningene for kartdata.

Gode og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter havner i kø, og blir utsatt, selv om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det mangler gode prioriteringsmekanismer på tvers av sektorene og i praksis konkurrerer disse digitaliseringsprosjekter like mye mot andre formål egen sektor som de konkurrerer mot andre digitaliseringsprosjekter. Og fordi mange slike tverrektorielle digitaliseringsprosjekter skaper større gevinster utenfor egen virksomhet enn i egen virksomehet, der kostnadene ligger, er det fristende å prioritere helt andre formål enn digitale fellesløsninger.

Problemet med samfunnskritiske kartdata

Ofte kommer sektorisering i veien for effektivising og digitalisering, og noen ganger kommer det i veien for samfunnssikkerhet og verdiskaping. Et ikke helt uvanlig fenomen i offentlig sektor er at det underinvesteres i digitalisering fordi gevinstene kommer mange andre steder enn hos den som betaler for den digitale løsningen. Selv om alle egentlig er enige om at digitale fellesløsninger er en bra ting, prioriterer man sin egen sektor når det virkelig gjelder, for eksempel i budsjettprosesser.

En annen viktig grunn til at sektorene kommer i veien for digitalisering er at det ikke er sterke nok styrings- og samordningsorganer på tvers av sektorene, og selv om alle er enige om at det ville være en god ide, er det morsomst med samarbeid der man setter seg selv i sentrum. Og nå flere prøver å lage samarbeids- og koordineringsorganer med seg selv i sentrum, blir det fryktelig mange møter, men lite konkrete resultater.

Konsekvensene av å skyve problemene foran seg

Hva er konsekvensene av en å skyve slike problemer foran oss?  Jeg var til stede i Marmorhallen på fredag i forrige uke da Kartverket presenterte rapporten"Kartdata for sikkerhet og samfunnsutvikling - Veien mot en bedre styrt og finansiert infrastruktur" for Kommunal- og distriktsministeren. I rapporten som er på omkring 30 sider har Kartverket på en prisverdig forståelig måte konkretisert hva dette betyr for både samfunnssikkerhet og tapte verdiskapingingsmuligheter. 

Det var et fint arrangement som også belyste et par konkrete caser: Sikkerhet for Luftambulansens helikoptervirksomhet, som trenger oppdatert informasjon om hvor det er hindringer, og NVEs behov for data for å forebygge tap av liv, helse og materielle verdier når det gjelder flom og skred. Her kom de negative sidene ved å ikke ha oppdaterte data og en modernisert infrastruktur for deling av data veldig tydelig fram. Her er regjeringens nettsiders omtale og videoopptak av arrangementet.

Rapporten beskriver konkret og forståelig hvorfor og hvordan kartdata er avgjørende på en rekke samfunnsområder. Det forklarer hvordan dataene er viktige for å beskytte samfunnskritisk infrastruktur, at de trengs når det der store hendelser som Gjerdrum-skredet og uværet Hans, men også er avgjørende for langsiktig og bærekraftig samfunnsutvikling ved at vi trenger kartdata for effektiv arealplanlegging, bygge trygge boliger og veier, hjelpe nødetatene å finne frem raskt, beskytte natur og til å forutsi fremtidig havnivåstigning. Kartdata er også viktig for verdiskaping i næringslivet. Mange bedrifter trenger dataene for å få gjort jobben sin mer presist og mer effektivt, og andre bygger nye tjenester og innovative forretningsmodeller ved å ta i bruk og koble sammen offentlige data.

Flere sårbarheter

I Norge har vi en bred enighet om at gode digitale fellesløsninger er viktige for effektivisering, brukervennlighet og datadeling på tvers av sektorer, og mellom offentlige og private virksomheter, og det også enighet om at tilgang på data er avgjørende for å løse viktige samfunnsoppaver. Samtidig kan det virke som det er en for svak erkjennelse av at noen må styre, koordinere og bidra med finansiering dersom vi skal i langt større grad skal kunne hente ut alle disse gevenstene. Hvis alle i praksis er mest  opptatt av sektoren sin, og ingen er tilstrekkelig opptatt av helheten, eller tar ansvaret for å sørge for at det nødvendige vedlikeholdet og de nødvendige nye satsingene kommer på plass, så forviterer de digigitale systemene og gevinstene blir borte. For å sitere Kartverket:

Norge har et av verdens mest kostnadseffektive systemer for innsamling, forvaltning og deling av kartdata. Likevel henger vi etter i internasjonale vurderinger, blant annet fordi dagens løsninger er utdaterte, ustabile og ikke tilpasset moderne behov. Grunnleggende kartdata finnes, men det trengs bedre informasjon om naturressurser, miljø, arealbruk, samfunnskritisk infrastruktur og befolkning."

Og videre slås det fast at:

Dersom Norge ikke tar grep, risikerer vi forsinkelser i boligbygging, svakere beredskap, tregere respons i kriser og tapte muligheter for næringsutvikling. Vi trenger et løft for å sikre gode kart og kartdata. Det handler om å verne om infrastruktur, legge til rette for klima- og naturtilpasning, god arealforvaltning og en mer digitalisert offentlig sektor.

Sammenligning med Tyskland

En veldig interessant del av rapporten er en sammenligning med mellom Norge og Tyskland når det gjelder systemene for å fange inn, forvalte og dele kartdata. Det blir gjort under tematiske overskrifter som: Styring, lover og regler, finansiering, data, innovasjon, standarder, samarbeid, kompetanse og kommunikasjon. Resultatet er ganske nedslående for Norges del. Vi har tidligere vært langt fremme, men det er flere grunner til at Norge taper terreng. Blant disse er at vi henger etter når det gjelder å modernisere regelverket slik at vi holder følge med andre land i Europa i koblingen mellom det regulatoriske og det teknologiske den teknologiske utviklingen:

"Teknologiske fremskritt har også endret kartdatafeltet dramatisk. Kartdata brukes i dag i roboter, sensorer, droner, selvkjørende biler, mobilapper og kunstig intelligens. Uten et oppdatert regelverk kan nye teknologier møte juridiske hindringer og skape uforutsette risikoer. (...) For å styrke både innovasjon og samfunnssikkerhet bør regelverket for kartdata moderniseres, samordnes og oppdateres, slik at det gir tydelige rammer for både offentlig og privat sektor"

Rapporten peker også på at den dugnadsbaserte norske samarbeidsmodellen, som på mange måter har fungert godt og gjort at vi har vært langt fremme på geodata, ikke fungerer så godt i møte med nye utfordringer og nye behov. Når stadig flere aktører har behov for geodata, men behovene blir mer sammensatte, er det en fare for at flere tenker at de ikke bruke ressurser på de tingene de ikke har direkte bruk for, eller at dette er noe noen andre vil betale for uansett. Og hvorfor skal man delta i en dugnad er stadig flere er gratispassasjerer? Kartverket skriver i sin rapport at:

"Norge scorer lavt på styring av kartdata, hovedsakelig fordi dagens styringsmodell er svakere forankret enn i andre land. Modellen, som har vært uendret siden 2003, bygger på frivillig samarbeid uten juridisk bindende avtaler. Dette betyr at det er opp til hver enkelt aktør hvor mye ressurser de bruker og hvilke tiltak de gjennomfører. Resultatet er at kartdata ikke utnyttes godt nok på tvers av sektorer, og samfunnsnytten blir mindre enn den kunne vært. Et konkret eksempel er felles situasjonsforståelse i krise og beredskap. Helt siden 2018 har kartdata-samarbeidet jobbet for å etablere et felles kartgrunnlag for å sikre rask og koordinert innsats. Det mangler fortsatt på tross av at Gjerdrum-rapporten og evalueringen av ekstremværet Hans dokumenterer et sterkt behov".

Tre hovedutfordringer 

I tillegg til å kartlegge og sammenligne de ulike temaene som til sammen forteller hvor godt vi er rustet for å møte dagens og fremtidens utfordringer, gjør kartverket en sortering der de beskriver tre hovedutfordringer, og noen abvefalte tiltak knyttet til disse. De tre problemene beskrives slik:

1. Manglende styring og samordning: Den nasjonale styringsmodellen for kartdata-infrastrukturen er basert på frivillig samarbeid. Det gjør det vanskelig å gjennomføre løft på tvers av sektorer, noe som svekker beredskap og forsinker krisehåndtering. 
2. Utdatert teknologi og regelverk: Fellesløsningene for kartdata er gamle og ustabile med stadig mer feil og nedetid. Regelverket er ikke tilpasset endret sikkerhetssituasjon og dagens teknologiske behov. Dette reduserer verdien av kartdata fordi det blir vanskelig å bruke dataene effektivt. 
3. For lite ressurser: Behovet for kartdata øker, men finansieringen henger ikke med. Viktige tjenester risikerer redusert funksjonalitet eller nedleggelse. Dette vil ramme beredskap, Forsvaret, nødetater, kommunal planlegging og næringslivet. 

Og svarene Kartverket anbefaler er rett og slett å gjøre noe med disse tre problemene. Det vil si finansiering for å oppgradere og vedlikeholde felles kartløsninger, slik at samfunnet får sikker tilgang til stabile og pålitelige kartdata, å sikre en sterkere styringsmodell der kartdata prioriteres på tvers av sektorer og departementer og å modernisere teknologi og regelverk slik at kartdata kan deles, brukes og utnyttes mer effektivt, både i offentlig og privat sektor.

Kommunikasjon og engasjement 

Hvordan har vi vi havnet i en så trist situasjon der vi risikerer å sette viktige samfunnsverdier på spill fordi, vi i følge rapporten, ikke er flinke nok til å forvalte og utvikle den digitale infrastrukturen?  Kartverket peker på at sammenhengen mellom samfunnsutfordringene og den digitale infrastrukturen ikke er kommunisert godt nok, og i hvert fall ikke på en slik måte at politikere og andre ikke-eksperter forstår hva de burde gjøre:

"Den lave scoren på kommunikasjon og engasjement, henger sammen med at verdien av kart og kartdata er kjent blant fagfolk, men ikke blant beslutningstakerne og folk flest. Fordi infrastrukturen bak er lite synlig, er det utfordrende å forklare betydningen av dataene. Når beslutningstakere ikke forstår verdien av dataene, settes det ikke av tilstrekkelig ressurser til utvikling av kartdata-infrastrukturen."

Dårlig oversettelse av hva samfunnsmessige behov krever av tekniske og organisatorsiske løsninger er opplagt en del av problemet. Det er vanskelig å prioritere noe du ikke forstår hva er eller hvilket problem det løser. Men jeg er redd dette også stikker litt dypere og ikke bare er et kommunikasjonsproblem. Vi har ogs ået slags systemproblem knyttet til finansiering av digitale fellesløsninger mer generelt i Norge. Sektoriseringen gjør at departementene prioriterer sin egen sektor fremfor å bidra til fellesløsninger. 

Hvis det ikke er en direkte gevinst for en etat, eller for en sektor, økonomisk eller politisk, er det vanskelig å finne noen som sier at dette må vi prioritere likevel. Spørsmålet er derfor om den sektoriserte budsjettprosessen må ta en stor del av skylden for at fellesløsninger ikke når opp, selv om behovet er forstått, og at vi trenger noen supplerende mekanismer for å realisere samfunnsgevinster, sikkerhet og verdiskaping som går på tvers.

Kartverket 250 år

Kartverket ble etablert som Norges Grændsers Opmaaling i desember 1773 for å få fastsatt presise grenser mot Sverige, og feirer i år 250 år. Det er et jubileum det er verdt å feire, men også en god anledning til å se fremover og på hvilken viktige rolle geodata har i mange sammenhenger.

Det er en viktig og stolt historie Kartverket feirer og som er beskrevet på nettsidene deres. De omtaler seg som Norges eldste tekniske etat som fortsatt er i drift, og de må jo være noe av det mest varige vi har i staten, uansett rolle. 

Kartverkets oppgaver har vokst sammen med det moderne Norges utfordringer der man ikke bare trenger oversikt over ytre grenser, men må ha god oversikt og dokumentasjon av en rekke indre forhold: kart over arealene til lands og til havs, stedsnavn, adresser, veier, administrative grenser og masse annen geografisk informasjon, eller geodata som vi gjerne kaller det i dag. Norges sjøkartverk ble en del av Kartverket i 1986. Etter tinglysingsreformen i 2002 ble også matrikkelen, Norges sentrale eiendomsregister, og grunnboken, et rettighetsregister, en sentral del av Kartverkets virksomhet. Slik at Kartverket også er det sentrale fagmiljøet i Norge for det som har med eierskap og rettigheter knyttet til fast eiendom. 

Kartverket er også en av Norges viktigste digitale etater. Mye av det de har ansvar for å holde oversikt over tilhører den høyst fysiske verden, men det er informasjon som lar seg digitalisere og som i digital form har veldig stor verdi for andre når den kan deles med andre og settes sammen digitalt. Jeg var så heldig å være statssekretær i Kommunal og moderniseringsdepartementet etter at ansvaret for etaten Kartverket flyttet dit fra Miljøverndepartementet i 2014 og fikk være med på mange viktige digitaliseringsløft der Kartverket var helt sentrale. Tinglysning var papirbasert og ble digitalisert, bolighandel ble digitalisert, kart ble gjort tilgjengelig for alle gratis og digitalt. Høydemålinger med laser gjorde at vi fikk nye og korrekte (gamle kart var feil) høyder. Og Kartverket tar seg av en rekke ulike nasjonale og internasjonale samarbeidsarenaer der produsenter og brukere av geodata, på tvers av sektorer, bransjer og fagområder, finner ut av hvordan de skal løse utfordringer sammen. Ja, Norge har også en Nasjonal Geodatastrategi som heter "Alt skjer et sted" og kom i 2018.

De har mye å være stolt av i Kartverket. Samtidig tror jeg noen av de største og viktigste utfordringene der Kartverket skal spille en sentral rolle ligger foran oss. Det sier også Kartverket selv. Da de inviterte partnere og venner til en markering av 250-årsjubileet i forrige uke, til en halvdags konferanse, var det ikke først og fremst historien, men de store utfordringene fremover som fikk mest oppmerksomhet. Utfordringer som går på tvers av sektorer og etater, der det ikke er opplagt hvem som skal ta ledelsen, der det ofte vil være et komplekst økosystem av aktører, sektorer og forvaltningsnivåer involvert og der det kan være et problem få noen til å betale regningen.

Fordi "Alt skjer et sted" er det naturlig at både geodata og Kartverket må ha en rolle, men hvilken rolle? Jeg synes det er både tøft og prisverdig av Kartverket å stikke frem hodet og bruke en jubileumskonferanse for å snakke om utfordringer der det ikke er helt opplagt hvem som har ansvaret for å ta ledelsen og hvem som må være med. Men det skaper naturligvis forventninger om at det skal skje noe. Hva er så disse utfordringene på tvers som Kartverket har funnet grunn til å si fra om på sin egen jubileumskonferanse? Vi fikk blant annet høre om at:

• Vi må bli bedre forberedt på å håndtere klimaendringer, ekstremvær og naturhendelser, både i form av systemene som brukes i nød- og beredskapssituasjoner, men også ha et kunnskapsgrunnlag som bidrar til at vi tar klokere valg når arealer skal bebygges og utvikles. Vi må vite mer om hvor det blir mulig å ha veier og boliger om 30 år og 50 år, og ta hensyn til den kunnskapen i planprosesser. Hvordan utvikler vi bedre verktøy for å håndtere dette i kommunene?
• Vi skal ha smarte kommuner og smarte transportsystemer som skal bruke sanntidsdata til å tilby mer effektive og miljøvennlige tjenester, også av den selvkjørende og autonome typen. Men skal et slikt system fungere på en sikker måte må sanntidsdata fra transportsektoren kobles sammen med korrekt og oppdatert geodata, og på tvers av kommuner, etater, private selskaper og innbyggere. Men hvem eier og koordinerer de digitale tvillingene for fremtidens sikre og miljøvennlige transport? Hvordan sikrer vi at også private aktører må dele data?
• Vi mangler god nok oversikt over hvem som eier hva i Norge. I dag er det slik at det ikke er obligatorisk å tinglyse når eiendommer kjøpes og selges. Det er obligatorisk å ha aksjeeierbok i aksjeselskaper, men det behøver ikke være digitalt eller søkbart. Og Skatteetatens aksjonærregister viser i dag i beste fall hvem som eier hva en gang i året, 31. desember. Med det trusselbildet vi har i dag er dette veldig lite tilfredsstillende. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket samarbeider om å kartlegge hva behovet er for bedre informasjon, og hos hvem. Den beskrivelsen kommer forhåpentligvis før jul. Så blir det spennende å se hva de vil gjøre med denne innsikten.
• Vi trenger bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur, både til lands og til vanns, og under vann. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret den siste tiden og vi harr fått flere eksempler på at samfunnskritisk infrastruktur er utsatt, og Norge har som havnasjon og energieksportør infrastruktur som er særlig viktig å beskytte. Men hvilken etat har ansvaret for at vi investerer nok i samfunnssikkerhet og beredskap til sjøs? Det er naturligvis mange som har litt ansvar hver, men hva med helheten. 

Kartverket med sine geodataløsninger er naturligvis en viktig del av alt dette og skal ha ros for å beskrive utfordringene som står foran oss. De har ikke verktøykassen eller mandatet som skal til for å løse utfordringene alene. De må samarbeide med virksomheter i andre sektorer, under andre departementer, på et annet forvaltningsnivå, eller kanskje ikke er offentlig forvaltning i det hele tatt, men private eller i frivillig sektor.

Jeg tror oppfølgingen av flere av de utfordringene Kartverket trakk opp på sin jubileumskonferanse handler om å fortsette å fortelle om samfunnsproblemer som må løses på tvers, jobbe sammen med andre berørte om en felles virkelighetsoppfatning og sammen beskrive målbilder og utvikle felles strategier. Og skal det komme konkret handling ut av dette er det ikke nok med bare fortellinger, målbilder og strategier. Man må fjerne organisatoriske, tekniske og juridiske hindringer og innrette insentivene bedre. Skulle noen lure på hvorfor det er viktig er det bare å lese og lære av Rikrevisjonens rapport om hvor vanskelig det er å lykkes med deling av data på tvers av sektorer. Kartverket beskriver noen delings- og samarbeidsbehov det er enda vanskeligere å få til å fungere. Det skal de ha stor ros for.