Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken. Den beste jeg har hørt på svært lenge. Men hva er det som gjør denne talen så veldig god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Noen mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør for å både erkjenne at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Og forhåpentlig også starten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under stormaktene som gjelder, men en tidsmarkør for når en del viktige land startet arbeidet med å finne veien til bake til liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier.

Når denne talen blir løftet fram som en markør av et tidsskille så er det fordi innholdet treffer som utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verden mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien ut av disse problemene må se ut. Det er en tale som handler om en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg vil fremheve fire ting som sammen skaper denne fortellingen:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et annet dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Problemet var at ingen ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke er hadde noen klær. Det er fryktelig ubahagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først, og det blir en kritisk masse av folk som sier det som det er, så er det ikke mulig å holde sannheten skjult.

Nå tror jeg egentlig ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort. Og å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps fordi ingen lenger trodde på det den påstå var sant, på en konferanse sentalt i Europa, er jo ikke så dumt:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Årets toppmøte i Davos ble et slikt øyeblikk der flere bidro til å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves havnet i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun prøver å forklare han at internasjonal samarbeid faktisk skaper verdi, både fordi som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det kunne oppleves som assymetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterveldet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å plage sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd.

Men også når man ikke har slike selvpålagte bånd på seg selv, er det slik at transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi de som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stort og sterk enn liten og svak, men det tross alt fungert så godt å være venner med den sterkeste at et helt internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler er bygget opp, med tiljørende samarbeidsorganisasjoner og allianser. Når nettopp disse avhengigheten medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og lover at Canada vil ta et ansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men i en felles investering i å beskytte seg sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og tar ansvar for å gjøre noe, blir vi noen andres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis om veien videre når det ikke er noen vei tilbake til den verdensordenen vi kommer fra:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det de selv er i gang med å gjøre når det gjelder diversifisdering av handel og andre avtaler, for å redusere risko. Han er også konkret på at samarbeid med Norden om Arktis, med blant annet Europa og Sør Amerika om handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmaterill, er helt sentrale deler av stategien. Det han ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. 

Det vil ta tid å få til dette, og kanskje blir det nødvendig med en del såkalt "variabel geometri", at det er litt ulike sammensetninger av land, litt avhengig av hva man skal samarbeide om.