8 statlige systemproblemer

Byråkrati- og sløserikritikk er i vinden både i Norge og internasjonalt. I en tid der vi både må prioritere hardere og omstille raskere er det viktig å finne ut hvordan vi kan få mer ut av pengene, fagkompetansen og arbeidskraften, og fjerne hindringene for å få det til.

Men hva er disse hindringene? Er problemet dumme. late og ineffektive byråkrater som helst  vil gjøre jobben sin akkurat slik den er i dag? Eller er det politikerne våre som ikke evner å gjøre krevende prioriteringer, trekke inn privat sektors innovasjonsevne, eller evner å organisere forvaltningen mer hensikgsmessig for å løse problemer på tvers av sektorer og nivåer?  

Dårlige politikere eller dårlige byåkrater? Eller er det for enkle svar på komplekse og sammensatte problemer? Er det noen systemegenskaper, som handler om på vilken måte innsikt fanges og brukes, hvordan viktige beslutninger på tvers av sektorer blir tatt, og hvordan man jobber med forutsetningene for en vellykket gjennomføring. Kanskje disse leddene ikke er godt nok tilpasset problenene som skal løses? Og som tvinger fram mer sektorisering og mer kortsiktighet selv om alle egentlig ønsker seg noe annet?

En rapport fra Riksrevisjonen

Riksrevisjonen har nå i juni lagt fram en ny rapport som jeg synes bidrar til å gi oss bedre svar på disse spørsmålet. Det er jo strengt tatt ikke noen uengighet om at det økonomiske handlingsrommet vil krympe ytterligere i årene som kommer når det blir enda flere eldre og færre yngre, og det er behov for økte forsvarsutgifter. Erkjennelsen av at vi er for dårlige til å løse problemer på tvers av sektorer, og med bruk av teknologi, er også ganske sterk, tror jeg. Mange bra dokumenter, for eksempel den felles departementsstrategien, slår fast at bedre løsninger på problemer som utenforskap blant unge, energi og klima, helhetlig sikkerhet og beredskap, og mer helhetlige helse og omsorgstjenester, krever bedre måter å samarbeide på og sterkere gjennomføringsevne.. 

Men hvorfor får vi ikke til bedre løsninger når alle egentlig er enige om dette er så viktig? Hvorfor får vi ikke mer ut av ressursene vi setter inn? Jakten på bedre svar på disse spørsmålene er jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i rapporten "Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetens arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlige sektor". Den skuffer nok de som er på jakt etter enkel og lettvinte svar om udugelige byråkrater og ledere i forvaltningen, mens den gir noe mer støtte til de som peker på at det er et politisk ansvar at det ikke blir gjor mer. Men rapporten forteller også at det ikke er enkelt å omstille og omrigge et stort utrednings, beslutnings, og gjennomføringssystem i staten sik at det er i stand til å håndtere det største utfordringene bedre. Det er mange bevegelige deler som skal passe sammen, og det må ledes fra toppen.

På tvers av siloene

Men først og fremst er dette en rapport som vil oppmuntre og gi energi til alle som er opptatt av tenke på tvers av siloer og nivåer, og ønsker å utvikle metoder og verktøy som fungerer bedre for å utrede, beslutte og gjennomføre nødvnedige endringer. Kanskje man skal løse noe sammen, men trenger bedre arbeidsmåter og verktøy for å få det til i praksis? Kanskje man må flytte ansvaret fra et sted til et annet, men uten å miste noe verfifullt? Kanksje utfordringen man skal løse er kompleks, i den forstand at hvis man flytter på noe et sted, så får det konsekvenser et annet sted man ikke har full oversikt over. Hvordan skal man kartlegge dette, og kanskje teste virkningene i kontrollerte omgivelser? Hvordan kan man eksperimentere, prototype og pilotere der man ikke kan utrede seg fram til svarene?

En grunn til at disse hindringene som skyldes sektorisering får mer oppmerksomhet enn før er selvfølgelig digitaliseringen, som har muliggjort datafangst, forvaltning, deling og anvendelser av data som som går på tvers av de sektorene man tar beslutninger i. Vi snakker ofte om digitale økosystemer, det vil si digitale løsninger for å dele og bruke data, ofte på kryss og tvers av organisatoriske grenser, men og der både komponentene og dataene man bruker og deler har mange eiere og tilhører flere sektorer. Hvis to sektorer prøver å beslutte ulike ting, for eksempel om begrepsbruk eller om prinsipper for deling av data med hverandre, så kan det blir store problemer. 

Hva slags verktøy og virkemidler har offentlig sektor i møte med denne type tverrgående utfordringer, og hva mangler? For å kunne kunne svare godt på det er det nyttig å finne ut hva de størstre hindringene for effektivisering og omstilling er i dag, så blir det lettere å finne måter å jobbe bedre på når man vet hvilke probelmer man skal løse. Det er denne jobben Riksrevisjonen har tatt på seg i sin nye rapport om effektiv ressursbruk i offentlige sektor. Riksrevisjonen peker på åtte slike systemproblemer:

1. Svakheter i statsbudsjettprosessen

Først på listen er svakheter med helheten i statsbudsjettprosessen. Statsbudsjettprosessen er Norges viktigeste politiske prosess fordi den binder mye annet sammen, på godt og vondt. I rapporten peker Riksrevisjonen på fire ulike forhold som skaper problemer: At det mangler insventiver for å fremme innsparings- eller kuttforslag i budsjettprosessen, at det sektorovergripende perspektivet ikke ivaretas i prosessen, at det er et fravær av tydelige føringer om hva som skal prioriteres ved inngangen til budsjettprosessen, så alt blir like viktig, og at store statlige investeringer ofte mangler gode og realistiske minimumsløsninger, slik at vi ikke må velge mellom noe veldig stort og dyrt, eller ingen ting.

For å ta det med sektorovergripende hensyn i budsjettprosessen. Riksrevisjonen er veldig tydelig og slår fast at:

"Undersøkelsen viser at sektorprinsippet kan være et hinder for effektiv ressursbruk og helhetstenkning. Et eksempel som fremheves er finansieringsmodeller for ulike tiltak. Flere departementer peker blant annet på at det er utfordrende å gjennomføre tiltak som går på tvers av sektorområder og forvaltningsnivåer. I slike tilfeller kan dette bidra til at effektiv ressursbruk på tvers får mindre plass i prioriteringene i den enkelte sektor."

Eller for å si det på en annen måte: Den enkelte sektors egoisme og manglende hensyn til hva andre driver med, gir dyre løsninger som ikke er bærekraftige på sikt. Mange gode løsninger blir aldri noe av fordi de berører flere, og derfor ikke har noen egentlig "eier". Da prioriterer statsrådene og departementene sine egne ting i stedet.  

Riksrevisjonens rapport peker minner også om noe annet viktig. Selv om Finansdepartementet har bestilt og DFØ har skrevet gode rapporter om svaheter i budsjettprosessen i staten tidligere, og nevnt akkurat de samme svakhetene, så har det så langt ikke blitt fulgt opp. Arbeidet har rett og slett ingen tidsplan, og kanskje ikke noen som brenner nok for å få det til.

2. Departementene mangler god informasjon om ressursene i staten brukes effektivt

Her pekes det på at de statlige virksomhetens resultatrapportering mangler både god og systematisk informasjon og gode vurderinger om ressursbruken er effektiv. Rikrevisjonen skriver at:

"Virksomhetenes årsrapport er et viktig underlag for departementets rapportering til Stortinget. DFØ skriver i sin veiledning at årsrapporten bør inneholde en vurdering av effektiv ressursbruk. Virksomhetene bør da vurdere om virksomheten er kostnadseffektiv, altså at den «gjør tingene riktig», og om virksomheten er formålseffektiv, altså at den «gjør de riktige tingene".

I tillegg skriver Riksrevisjonen om hvordan de har gjort mer enn å bare lese årsrapporter. De har i tillegg kartlagt den skriftlige styringsdialogen mellom 28 underliggende virksomheter og deres overordnede departementer for årene 2023 og 2024. Gjennomgangen viser at at det riktignok er en helt generell omtale av kravet til effektiv ressursbruk i alle tildelingsbrevene, men at bare om lag halvparten av tildelingsbrevene inneholder konkrete krav tilpasset virksomhetens egenart. Med andre ord har man samme type fraser om at effektiv ressursutnyttelse er viktig i mer krevende tider, men ingen egentlig eierstyring og prioritering som er tilpasset det virksomheten faktisk gjør. Da blir alt like viktig.

3. Det er vanskelig å sammenligne informasjon på tvers av sektorene

Hvordan vet en statlig virksomhet om den er effektiv i utøvelsen av arbeidet dersom man ikke har noen andre å sammenligne seg med? I følge Riksrevisjonen er vi ikke særlig gode på å fremskaffe data som er strukturert slik at vi kan gjøre gode sammenligninger på tvers. Dette skyldes flere ting, både når det gjeder å prioritere og fremskaffe data, standardierte måter å fremstille dem på, og systemene for deling og sammenligning, men en interessant ting Rikrevisjonen også peker på er manglende hjemler for deling av data internt i staten:

"Riksrevisjonen merker seg også at hjemmelsgrunnlag for å dele data mellom virksomheter i staten oppfattes som en hindring for å kunne videreutvikle en løsning for benchmarking. Finansdepartementet opplyser at DFØ utreder hva som trengs av hjemmelsgrunnlag for effektiv tilgang på relevante data. Departementet har hatt dialog med DFØ om ulike løsninger for hjemmelsgrunnlag, og har bedt DFØ om å utarbeide et grundigere kunnskapsgrunnlag. I dialog med Riksrevisjonen skisserer DFØ behov for mer detaljerte regnskapsdata, inkludert fakturadata, samt data om ansatte og organisering i staten.

DFØ ønsker en hjemmel som gir tilgang på samt adgang til å analysere slike data på et mer finmasket nivå enn i dag. Riksrevisjonen konstaterer at Finansdepartementet og DFØs arbeid med å fremskaffe, standardisere og tilgjengeliggjøre data fra statlige virksomheter til analyseformål og evaluering har pågått over mange år, men at det fortsatt ikke er godt nok tilrettelagt. Riksrevisjonen vil påpeke at dersom staten ikke har et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å vurdere hvor man kan effektivisere, og til å vurdere resultatene av det pågående effektiviseringsarbeidet, så kan det føre til at helheten i arbeidet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det vil også gjøre at informasjonen ikke er tilstrekkelig til at man kan prioritere mellom ulike mål."

Hvis jeg forstår dette riktig er det også de samme juridiske barriere som hindrer innsikt i statens anskaffelser etter at oppdrag er tildelt, og hva som skjer i forholdet mellom offentlige kunder og deres private leverandører. Det er jo bra at vi har åpne anbud, og vi vet hvem som vinner og hvem som ikke vinner slike konkurranser, men vi trenger også mer kunnskap om forholdet mellom kunder og leverandører på mer aggregert og systemisk nivå. Og vi trenger mer kunnskap om hva som skjer etter at kontrakter er tildelt. Skjer det endringer underveis? Blir det som var lovet levert? Er det overskridelser, og hva skyldes de? Her er det helt åpenbart mye penger å spare på bedre innsikt og mer åpen informasjon. DFØ har påpekt det flere ganger, men av en eller annen grunn skjer det ikke.

4. For små gevinster ved digitalisering

Selv om en viktig del av begrunnelsen for både store og små digitaliseringstiltak i staten er at det skal gi samfunnsøkonomiske gevinster, bedre brukeropplevelser, og også spare penger og frigjøre arbeidskraft, er det vanskelig å se spor av de økonomiske gevinstene i tallene. Riksrevisjoner viser til gode vurderinger fra både Digitaliseringsdirektoratet og DFØ, og skriver at:

"I Digdirs rapport Rikets digitale tilstand 2019–2024 vurderes nivået på gevinstrealiseringen av digitalisering i offentlig sektor å være for lavt. I tillegg viser rapporten at andelen virksomheter som ikke har en systematisk tilnærming til gevinstrealisering, har økt gjennom strategiperioden 2019–2024.

Det fremgår også av DFØ-notat 2025:3 Utfordringsbildet i forvaltningen at digitalisering ses på som sentralt for å effektivisere offentlig sektor, men at de store effektiviseringsgevinstene så langt lar vente på seg, og at produktivitetsveksten fortsatt er lav. Den gjennomgående utfordringen ser ut til å være at teknologiske innovasjoner ofte forutsetter til dels store endringer i organiseringen, arbeidsprosessene og rutinene for å oppnå effekt. I notatet peker DFØ på at det kan være særlige utfordringer dersom tiltaket og forventede gevinster omfatter flere virksomheter eller sektorer".

Denne vurderingen forteller vel egentlig at man jobber med digitaliseringsprosjekter på feil måte mange steder. Teknologinnføringen i seg selv blir hovedsaken, mens organisering, arbeidsprosesser og rutiner, og det som ellers må gjøres for å få realisert gevinstene, ikke er høyt prioritert, og særlig ikke når det skal jobbes på nye måter på tvers av virskomheter og sektorer. Verktøykassen man benytter seg av er sannsunligvis ikke komplett nok for å løse oppgaven. Man kan jo være dårlig på gjennomføring selv om er gode til å utrede.

Kanskje en del virksomheter glemmer å svare på spørsmål 6 i utredningsinstruksen om "hva er forutsetningen for en vellykket gjennomføring?". Kanskje har man ikke en god nok gjennomføringsprosess i det hele tatt? Det er i hvert noe mystisk som skjer med gevinstene som ble lovet, slår Rikrevisjonen fast. 

Et annet punkt i dette kapitlet om manglende gevinstrealisering peker på at digitale teknologier nødvendiggjør at man jobber på andre måter enn før på tvers av sektorene, der Riksrevisjonen blant annet skriver:

"Riksrevisjonen er innforstått med at det kan være krevende for offentlig sektor å håndtere den raske teknologiutviklingen. Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor avgjørende at digitalisering og forvaltningsutvikling ses i sammenheng, også på tvers av sektorer, slik at man tilpasser organisering og arbeidsformer til ny teknologi for å ta ut gevinstpotensialet som ligger i digitaliseringstiltak."

Staten må se forvaltningspolitikk og digitalseringspolitikk i sammenheng, og utvikle styring, ledelse og forvaltnignspraksis i tråd med både det utfordringene krever og hva teknologiutviklingen muliggjør. At noe er blitt mer krevende er jo ikke et godt argment for å la være å prøve. Det er et argument for å utvikle de styringsmodellene og de verktøyene utfordringene krever. Her tror jeg vi er ved utfordringens kjerne. Det gjøres rett og slett ikke nok på dette området.

5. Det finnes ikke økonomisk handlingsrom for effektiviseringstiltak

Her er det mest paradoksale systemproblemet av alle de som trekkes fram i denne Riksrevisjonsrapporten. Men får ikke effektivisert og spart penger fordi man ikke har penger til å effektivisere med. Eller som Riksrevisjonen skriver:

"Virksomhetene som har unnlatt å gjennomføre effektiviseringsarbeid, oppgir at dette i hovedsak skyldes økonomiske begrensinger, der mangelen på økonomiske ressurser hindrer investeringer i både IT/digitalisering og fysisk infrastruktur, og tvinger virksomhetene til å utsette tiltak de anser som viktige for å effektivisere."

Det finnes noen ordninger for å finanseriere slike investeringstiltak. Man kan låne fra fremtidige driftsutgifter og man kan bruke en egen medfinanseringsordning for lønnsomme digitaliseringsprosjekter. Men disse mekanismene oppleves som for utsikre av mange. Men vi kan jo ikke leve med at tiltak for økt effektivitet og produktivitet oppleves som frivillige, som umulig å finne handlingsrom for, og rett og slett ikke gjennomføres.

6. Behov for økt bruk av fellestjenester

Dette er et beslektet systemproblem og handler om at det er frivillig om statlige etater skal bruke felletjenester av ulike slags som regjering og storting har satt opp nettopp for å effektivisere statlig ressursbruk og unytte pengene bedre. Man kan jo forstå at det er kommunalt selvstyre i Norge på viktige områder, for å ta hensyn til lokale forskjeller og velgernes prioriteringer i lokalvalg, men departementalt og etatsvist selvstyre til å bestemme om man skal velge statens fellesløsnigner virker ganske rart. Riksrevisjonen skriver:

"Undersøkelsen viser at det i liten grad er kartlagt hvilke gevinster staten har fått ut av fellestjenestene, og at det derfor ikke finnes noen samlet oversikt over dette. Undersøkelsen viser også at bruken av fellestjenester i stor grad er frivillig. Departementene gir i liten grad pålegg til underliggende virksomheter om å bruke fellestjenester, men mange departementer oppfordrer sine virksomheter til å benytte slike tjenester. Flere departementer understreker imidlertid at det i utgangspunktet er opp til virksomhetene å vurdere om det er hensiktsmessig å bruke denne typen tjenester."

7. Mer juridisk overstyring av kommunene nå enn før

Kommunene har i utgangspunktet stort selvstyre, men staten skal sikre gjennomføringen av nasjonal politikk gjennom lover og budsjetter. Problemet er at nasjonale politikere, i aller beste mening, og i sin iver etter å unngå lokale forskjeller i tilbudet, kan komme til å detaljstyre så mye at sluttresultatet blir dårligere for innbyggerne. Både fordi detaljstyringen ikke tar lokale hensyn og for kommuene da må prioritere det som er presist regulert i lovverket framfor det som ikke er like presist regulert.

"Riksrevisjonens undersøkelse viser at det juridiske styringstrykket fra staten overfor kommunalsektoren er stort og har økt over tid. De statlige kravene har blitt mer omfattende og legger føringer på hvordan kommunene løser oppgaver, heller enn hva de skal oppnå. Det har beveget styringen fra rammestyring mot detaljstyring. Eksempler på slik detaljstyring er innføringen av bemanningsnormer og kompetansekrav i barnehage og skole og detaljerte prosess- og prosedyrekrav i barnevernet."

8. For lite helhet i den juridiske styringen av kommunene

I dette siste systemproblemet peker Riksrevisjonen på en ordentlig krevende floke som er der fordi det ikke finnes noen samlet oversikt eller håndtering av helhenten i det juridiske styringstrykket mot kommunene. Hvert år kommer det en kommuneøkonomiproposisjon til Stortinget, og det er også bred omtale i stasbudsjesttet av økonomien, men regjeringen og Storting vedtar lover og forskrifter stykkvis og delt. Og det gjør de uten noen samlet vurderinger av om økonomien kommunene blir utstyrt med er godt tilpasset de nye oppgavene lover og regler sier at de skal løse, eller summen av de gamle rettighetsfestede oppgavene. Rikrevisjonen skriver at:

"Kommunal- og distriktsdepartementet opplyser til Riksrevisjonen at det ikke har noen totaloversikt over alle krav kommunene stilles overfor. Undersøkelsen viser videre at det per i dag er lagt bedre til rette for helhetlig styring når det gjelder de økonomiske virkemidlene staten benytter overfor kommunene, enn de juridiske virkemidlene. 

Finansieringen av kommunesektoren gjennom frie inntekter og bruk av øremerkede tilskudd på ulike områder kan vurderes samlet i regjeringens budsjettprosess, men det finnes ingen tilsvarende mekanisme for å vurdere de juridiske virkemidlene. Per i dag vurderes og fastsettes lover og forskrifter løpende og enkeltvis innenfor hver sektor, uten at det er etablert noen mekanisme for å vurdere helheten og totaliteten av den juridiske styringen av kommunesektoren og om nivået kan håndteres innenfor de ressursrammene kommunesektoren er gitt."

 Gjennomføringsevne og gjennomføringskraft

Flere av disse områdene Rikrevisjonen beskriver i denne rapporten, og som finnes i de åtte beskrivelsene av systemutfordringer, er utredet og beskrevet rør. DFØ har som nevnt skrevet gode rapporter om flere av dem, og noen av disse temaene har også vært behandlet hver for seg i andre rapporter fra Riksrevisjonen. Kanskje særlig det som har med digitalisering som ikke leverer gevinster som lovet, eller tiltak for fellesløsninger og datadeling som ikke blir noe av fordi det går på tvers av sektorer og ingen tar ansvar for helheten.

Som nevnt innledningsvis er det stort sett ikke uenighet om det trengs forbedringer på disse områdene. Men i stedet for å sette tidsfrister og iverksette tiltak, og utvikle de styringsmodellene, arbeidsmåtene og den verktøykassen som trengs, så utredes det videre, uten at blir gjennomført. Riksrevisjonen har flere eksempler på det i denne rapporten. Kanskje kan en slik samlet oversikt bidra til en mer samlet innsats for en form for forvaltningsreformarbeid som har disse systemutfordringene som sitt utgangspunkt.

En annen gevinst ved rapporter som dette er forhåpentlig også at det fungerer som vaksine mot overforenklede påstander om at byråkratiet er late og udugelige, og at det er for lett å sløse med skattebetalernes penger. Denne rapporten viser at pengene ikke brukes effektivt nok og at vi kunne fått mer ut av menneskene og kompetansen i offettlig sektor, men at mye skyldes helt reelle stystemproblemer og hindringer som må fjernes. Og at arbeidsmåtene\ og verktøykassen staten har for å angripe dette ikke er så velutstyrt som den burde være.

Går det bra med norsk økonomi?

Dagens Næringsliv om nedbemanninger

Nettavisoppslaget til venstre er fra Dagens Næringsliv i helgen der det omtales at mange selskaper, ikke minst innen varehandel, nedbemanner for for tiden. De nevner pågående nedbemanninger i Plantasjen, Oda, Posten Bring, DNB, Telia og Otovo. Samtidig har bygg- og boligbransjen vært rammet av salgstørke i lengre tid. Og investor- og gründer-Norge uttrykker stadig sjokkreaksjoner på grunn av det ene skadelige skatteforslaget etter det andre.

Samtidig virker det som regjeringen og samarbeidspartnerne deres i SV tar det hele med knusende ro. Jeg hører talspersoner derfra. blant annet på politisk kvarter i NRK om morgenen der både Vedum, Kaski og Støre opptrer regelmessig og erklærer at det nå går svært bra i norsk økonomi. Grunnlaget for denne vendepunktsteorien, om at fra nå av går det mye bedre, ble vel lansert allerede i statsministrens nyttårstale 1. januar, der han sa at:

"Men hver dag i hele denne tiden har vi jobbet mot et vendepunkt i økonomien: Der prisveksten dempes slik at også rentene kan settes ned. Ja, det har tatt tid. Men vi nærmer oss dette vendepunktet nå. Vi har utsikter til en mer stabil økonomi, for landet, bedrifter og for hver og én av oss."

Og kanskje er denne fortellingen riktig?. Kanskje er oppslagene om nedbemanninger, konkurser og skadelig exit-skatt og formueskatt noen kuriøse unntak, mens landet og næringslivet egentlig går så det suser? Hvor finner vi mer presis informasjon om hva som er riktig?

De 145 000 som har kommet i jobb

Finansminister Vedum forklarte i radio for noen dager siden at det nå går oppover i norsk økonomi fordi lønnsoppgjøret i år ble så godt og at folk nå opplevere en sterk reallønnsvekst og vil bruke mer penger. Og det er jo fint, men høyere lønn er en kostnad for bedriftene, og ikke en inntekt. Hvis reallønnveksten i privat sektor blir sterkere enn produktivitetsveksten går det dårligere i næringslivet, ikke bedre.

Vi trenger noe mer håndfast enn påstander. Nasjonalbudsjettet forteller at sysselsettingen i Norge vokser, og særlig i privat sektor:

"145 000 flere har kommet i jobb fra tredje kvartal 2021 til andre kvartal 2024, hvorav 84 pst. har kommet i privat sektor. Den registrerte arbeidsledigheten er lav i historisk sammenheng. Mange sektorer opplever knapphet på arbeidskraft."

Men denne påstanden ligner på noe vi har sett før? Hvorfor velger regjeringen å telle antall sysselsatte fra tredje kvartal 2021? Et helt logisk svar på det er at dagens regjering tok over nesten da, tidlig i fjerde kvartal 2021. Problemet med å sammenligne med 2021 er at det fortsatt var pandemi, og det gikk plutselig fort oppover da restriksjoner på reiser og uteliv ble fjernet. Noe som gjorde at allerede i Nasjonalbudsjettet 2023, som ble lagt frem høsten 2022, fikk vi forklart at den sysselsettingsveksten Vedum fortsatt snakker om nå i 2024, i all hovedsak hadde skjedd høsten 2022:

"Det er høy aktivitet i norsk økonomi. Den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere siden 2008, og sysselsettingen er høy. Aldri før har flere nordmenn hatt en jobb å gå til. Siden andre kvartal i fjor har det blitt om lag 150 000 flere sysselsatte."

Hvor skal vi finne bedre svar?

Det er tre ting som slår meg med disse to sitatene fra 2022 og 2024. Det ene er hvor optimistisk regjeringen var i 2022. Pilene så ut til å peke riktig vei. Mange flere var kommet i jobb etter en tøff pandemi og det gikk mot lysere tider. Det andre er hvor fristende det er tilpasse tallene slik at historien høres litt bedre ut. For eksempel tar omtalen av sysselsettingen i det første sitatet utgangpunkt i 2. kvartal 2021, da enda flere var utenfor arbeidslivet, mens det senere ble sammenlignet med 3. kvartal 2021. Men hvorfor ikke justere startpunktet videre, slik at vi ser klarere hvordan økonomien går nå? 

Og her er den tredje utfordringen. Hvor er det noen bedre beskrivelser enn dette av hvordan det har gått i norsk økonomi det siste året, og hvor kan vi finne gode prognoser på hvordan det kommer ti å gå i tiden som kommer? Tallene finnes, både de historiske og prognosene fremover, og de er ikke hemmelige. Noen av dem er med i tabeller og tekst i det nevnte Nasjonalbudsjettene, og er lette å finne. 

Jeg har også noen andre forslag, men tar gjerne imot gode innspill og korreksjoner når det gjelder hva som er viktigst for å gi et mest mulig realitisk bilde at tilstanden i norsk økomi. Og jeg har valgt ganske mange, hele 10, for å ikke bli beskyldt for å håndplukke ting støtter et bestemt syn.

1. Sysselsetting, arbeidsledighet og ledige jobber:

Jeg er helt enig med regjeringen i at dette er viktig indikatorer på om det står bra til i norsk økonomi, og dette er viktige ting å følge med på, både på kort og på lengre sikt. Både virkememidler og insentiver for å få flere i arbeid, og for å få tilgang på nok kompetanse til å fylle behovene i arbeidslivet, har en sentral plass i perspektivmeldingen, i hvert fall på et veldig overordnet og lansiktig plan. I det kortsiktige bildet innrømmer nasjonalbudsjettet at den sterke sysselsettingsveksten i privat sektor da vi gikk ut av pandemien ikke har vedvart men at det tvers imot er litt mer vekst i den offentlige sysselsettingen nå:

"Det siste året har veksten i privat sysselsetting avtatt, mens offentlig forvaltning har stått for en større andel av den samlede veksten."

Grafen til venstre hentet fra Nasjonalbudsjettet 2025 viser jo netopp hvordan det fra litt ut i 2022 og frem til nå har vært en temmelig utvikling i sysselsettingen. Da hadde det vært ryddigere å kommunisere det i stedet for å fortsette å fortelle om en kraftig oppgang som ikke er der lenger.

Litt urovekkende er det også at arbeidsledigheten i følge Nasjonalbudsjettet kryper sakte oppover, mens antall ledige stillinger, som har vært relativt høyt og stabilt, nå er på vei ned, i følge siste tall fra Statistisk sentralbyrå. Nå er det riktignok slik at det er mange ledige jobber i Norge, og det er i seg selv en utfordring for vekstkraften i økonomien når ledige jobber ikke fylles, men SSBs tall viser som sagt at det er en nedgang:

"Det var 99 800 ledige stillingar i 2. kvartal 2024. Det er ein nedgang på 17 100 stillingar sidan førre kvartal, viser sesongjusterte tal frå statistikken Ledige stillingar. – Heilt sidan starten av 2022 har det vore stor etterspørsel etter arbeidskraft i arbeidsmarknaden, med over 100 000 ledige stillingar kvart kvartal. Med unntak av førre kvartal har det vore ei avtakande utvikling det siste året, og no har nivået så vidt bikka under 100 000 stillingar."

2. Kronekursen

En viktig indikator når det gjelder tilliten til et lands økonomi er hvor mye andre er villige til å betale for landets valuta. Styrkeforholdet mellom kroner og de store valutaene i verden, euro og dollar, har blitt betydelig svekket i løpet av de tre siste årene. Så kan man sikkerrt argumentere for at det kan være flere ulike grunner til at det er slik, og kanskje har små land en særlig ulempe i vanskelige tider med å ha en egen valuta som skal forsvares. 

Men uansett sier kronekursen en hel del om tilliten til styringen av Norge. Heller ikke relativt høy oljepris ser ut til å hjelpe, slik det gjorde før. Er det fordi olje- og gassinntektene over tid skal fases ut av norsk økonomi og at det ikke er en fordel å bli stadig mer oljeinntektsavhengig når vi egentlig skal bli mindre oljeavhengige? Overgangen til å i større grad leve av andre sektorer og bransjer i privat sektor, enn olje og gass er i hvert fall ikke blitt enklere.

3. Rentenivået

Høyt rentenivå betyr at penger koster mer. I Norge virker det ikke som det kommer noen snarlig rentenedsettelse. Vi har et høyere rentenivå enn mange andre land og Nasjonalbudsjettet 2025 illustrer det godt i en egen graf som viser hvordan renten er allerede er satt ned i Sverige, USA, euro-sonen og UK. Det er i følge Nasjonalbudsjettet varslet ytterligere rentenedsettelser i både USA og i Sverige. 

"Både Riksbanken i Sverige og Den europeiske sentralbanken (ECB) for euroområdet har allerede satt ned styringsrenten flere ganger i år. Riksbanken med 0,25 prosentenheter i mai, august og september, og ECB med 0,25 prosentenheter i juni og september. (...) Også sentralbanken i Storbritannia, Bank of England (BoE), satte ned renten med 0,25 prosentenheter i august. Sentralbanken i USA, Federal Reserve (Fed), fulgte etter med et første rentekutt på 0,5 prosentenheter i september."

4. Handelsbalansen

Fra slutten av 2021, gjennom 2022 og litt inn i 2023 hadde Norge et rekordhøyt handelsoverskudd. Slik er det ikke nå. Statistisk sentralbyrå kan fortelle i sin oppdtaterte statistikk fra oktober i år at handlelsoverskuddet er det laveste siden sommeren 2021. Oljeprisen har gått ned og gassprisene er langt unna det de var i 2021.

Det som kanskje er viktige i denne sammenhengen, og på sikt, er hvordan det såkalte "fastlands-Norge" går. Tross lav kronekurs, som hjelper eksortbedriftene, og god fart i lakseeksporten i det siste, er eksporten fra fastlands-Norge ganske flat. Det der mange enkeltbedrifter og næringer som klarer seg godt, men trekker vi fra oljen har Norge et stort handelsunderskudd. Det er i dag ingen næringer som er i nærheten av å fylle dette gapet.

5. Igangsetting av nye boliger

Mens handelsbalansen gir et bilde av hvordan det står til med eksportindustrien, gir tallene for igangsetting og ferdigstilling av nye boliger et bilde av hvordan det står til viktige deler av næringslivet som er avhengig av hjemmemarkedet. Mens svak kronekurs kan være bra for eksportbedrifene, er det ikke bra for de som importerer materialer, og kanskje også arbeidskraft, for å bygge noe eller som levere produkter i det norske markedet. De som bygger nye boliger er slike aktører.

Og som statistikken fra Boligprodusentene viser så går det ikke bare litt dårlig med boligbyggingen i Norge nå, det går fryktelig dårlig. Utsiktene fremover er er heller ikke særlig gode, det er svært langt opp til et "normalnivå" og det i en situasjon der det er underskudd på nye boliger i forhold til det egentlige boligbehovet, men problemet er at kostnadsnivået og rentenivået gjør at få nye boliger blir bygget.

6. Produktivitetsutviklingen

Produktiviteten er ikke noe som svinger fra kvartal til kvartal, eller endrer seg markant fra det ene året til det neste, men det har vært en lang nedgang i produktivitetsveksten som har rammet både Norge og andre land. Statistisk sentralbyrå skriver dette i Nasjonalregnskapet 2023 om utviklingen de siste årene, og hvordan produktivieteten de siste årene ikke har tatt seg opp igjen til nivået før pandemien:

"Fra 1970-årene og fram til 2000-årene vokste arbeidsproduktiviteten i markedsrettet virksomhet med godt over 2 prosent, men de neste tiårene har den bremset ned. I perioden 2020-2023 har arbeidsproduktivitetsveksten vært spesielt lav, på kun 0,3 prosent i snitt. Dette skyldes i første omgang at produktiviteten falt betydelig under koronapandemien, og den har ikke vokst nok til å motvirke dette i etterkant. Den gjennomsnittlige TFP veksten var enda litt lavere, 0,1 prosent Industri og annen vareproduksjon har en nedgang i produktiviteten i denne perioden, mens tjenesteproduksjon viser en svak vekst."

Det har den siste tiden vært en diskusjon mellom økonomer i spaltene i Dagens Næringsliv om denne nedgangen i produkitivitetsvekst er ekstra stor i Norge, eller om andre land i Europa, og kanskje også USA, er i samme situasjon. Her kan det være grunn til å minne om hva OECD rapporten om Norge fra i sommer sa om at vi har en dårligere utvikling enn landene vi liker å sammenligne oss med:

"Norway is one of the most productive countries of the OECD, but at around 0.5% per year productivity growth is clearly below the OECD average of around 1%. Without oil, productivity growth would have been even lower (it was around 0.8% in the oil sector). Moreover, the share of employment in startups is below other Nordic countries except Sweden, and post-entry growth of firms among the lowest, suggesting weak business dynamism".

7. OECDs rapport om Norge

Jeg skal ikke gjenta alt jeg skrev i juni på bloggen om denne gode rapporten om norsk økonomi, men lenker til innlegget her. Rapporten går igjennom kortsiktige utfordringer knyttet til blant annet kronekurs og rentenivå, men er mest opptatt av langsiktige og mer strukturelle problemer i norsk økonomi, som produktivitetsutviklingen, balansen mellom offentlig  og privat sektor, problemet med å skaffe tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft til kunnskapsintenisivt arbeidsliv, og særlig helsetjenestene, industriproduksjon utenom olje og gass, og mye annet. Her er et sitat om offetnlige utgifter sammenlignet med andre land:

"...government spending is the highest in the OECD. Public sector spending amounts to more than 60% of mainland GDP. Disregarding the upward blip in spending during the pandemic, public spending has drifted up in Norway, contrary to the OECD average and developments in Denmark and Sweden. Even after considering measurement issues, spending remains very high. Government employment amounts to one third of total employment, which is nearly double the OECD average. The general government mainland tax revenue to GDP ratio is also among the highest in the OECD, despite the sizeable oil revenues."

8. NHOs medlemsundersøkelser

En annen og supplerende måte å vurdere hvordan det egentlig går i økonomien og i næringslivet er å spørre bedriftene hva de mener selv. Det er dette NHO gjør i sine medlemsundersøkelser som gjennomføres hver måned, og der bedriftene blir spurt både om de vurderer markedssituasjonen som positiv eller negativ nå, og også om de vurderer fremtidsutsiktene som positive eller negative. 

I denne undersøkelsen er det undersøkt hvordan de ulike bransjene innenfor NHO ser på fremtidsutsiktene. I oktober-undersøkelsen har det snudd i negativ retning i de aller fleste av NHOs bransjer, med byggenæringen som den klart mest pessimistiske. Men pessimistene er flere enn optimistene også Norsk Industi og Sjømat Norge, til tross for at eksportindustrien skulle tjene på lav kronekurs. 

9. Abelias omstillingsbarometer

En annen, mer helhetlig og mer langsiktig måte å vurdere fremtidsutsiktene for norsk næringsliv finnes i Abelias omstillingsbarometer, en ganske omfattende sammenligning av rammevilkår for det kunnskaps- og  teknologibaserte næringslviet i Norge sammenlignet med andre land. Her er det forhold som kompetansetilgang og kompeanseutvikling, rammebetingelser for forskning og innovasjon, tilgang på risikokapital, digital infrastruktur, offentlige digitale tjenester og rammebetingelser for grønn omstilling som måles med et stort batteri av indikatorer. Rapportens innledende konklusjon er at:

"Abelias omstillingsbarometer måler Norges evne til omstilling relativt til andre land. Blant de 21 landene Norge sammenlignes med på utvalgte indikatorer, ligger Norge midt på resultatlisten. Resultatene fra årets barometer viser en negativ utvikling på en rekke områder som er viktige for Norges omstillingsevne. Barometeret indikerer at Norge har mangel på relevant kompetanse, virksomhetene sakker akterut i bruk av muliggjørende teknologi og entreprenøraktiviteten og risikokapitalinvesteringer er synkende i Norge relativt til andre land."

10. Investeringsvilje og entreprenørskap

Hvor går den kompetente og risikovillige private kapitalen vi er avhengige av for å skape flere nye bedrifter og fremtidsarbeidsplasser i Norge? Flytter det flest investorer inn i Norge eller ut av Norge? Hva skjer når gründerne har kommet gjennom første fase og skal ansette flere og utvide?  Hvordan ser investorer på markedsutsiktene for virksomheter som skal gjøre den skaleringen på de som har hovedkontor i Norge? 

Det er kanskje her det er aller størst grunn til å være urolig. Det er bekymringsfult og får langsiktige negative virkningene når investorer med god kjennskap til landet og til næringsliv, markedsforhold og verdikjeder og bransjestrukturer flytter ut. Dette er et område som hadde fortjent bedre statistikker og mer kunnskap som en del beslutningsgrunnlaget om hvordan skattesystemer og andre rammebetingelene for forskning, innovasjon og eierskap i næringslivet skal innrettes. 

Kunstig intelligens og produktivitetsvekst

NHOs nettsider om rapporten

Vil bruk av kunstig intelligens øke verdiskapingen i Norge? Og gir det mening å tallfeste hvor mye, for eksempel i form av et regnestykke for hvor mye mer effektive og produktive vi blir når vi tar i bruk KI-verktøy i jobben?

Det er dette NHO, Abelia, Finans Norge og Nelfo har bedt Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) om å gjøre, og resultatet ble presentert i form av en rapport om om økt verdiskaping frem mot 2040 basert på produktivitetsvekst fra bruk av kunstig intelligens i forbindelse med NHOs årskonferanse. Tallet er i følge rapporten 5 600 milliarder kroner ekstra verdiskaping frem mot 2040,

 Jeg tenker at selve tallet er det minst viktige. Tallet er rett og slett en konsekvens av forutsetningene som er puttet inn modellen. Med andre forutsetninger får du et annet tall. Langt viktigere er derfor en diskusjon om disse forutsetningene som ligger bak er riktige, og hvordan de påvirkes av ulike ting vi kan gjøre noe med, eller av ting vi ikke kan gjøre noe med. 

Noen tenker nok at tallet virker veldig høyt. Det er omkring tre statsbudsjetter i ekstra verdiskaping på bare 15 år. Så kan man også innvende at tallet virker veldig lavt og utrykker en forventning om en temmelig slapp økonomisk utvikling framover, og som bare blir litt bedre med mer digitalisering og bruk av kunstig intelligens. 5 600 milliarder er tross alt bare litt over en tredjedel av markedsverdien av det norske oljefondet. Og i følge forrige regjerings perspektivmelding  er norsk finansformue bare 10 prosent av nasjonalformuen, mens verdien av fremtidig arbeidsinnsats og kompetanse utgjør 75 prosent. Og det er jo verdien av arbeidet vårt som skal fyres opp med kunstig intelligens.

Men tallet er som sagt ikke det viktigste. Det rapporten fra Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) gjør svært bra er å koble to problemstillinger som for sjelden sees i sammenheng: en drøfting av konkrete positive muligheter når det gjelder å ta i bruk kunstig intelligens til å løse ulike oppgaver, som til vanlig diskuteres av teknologene. Og en analyse av hvordan økt produktivitet i arbeidslivet gir gevinster for hele samfunnet, blant annet i form av et mer bærekraftig velferdssamfunn, en diskusjon som gjerne føres av samfunnsøkonomer. En god forståelse av denne koblingen er viktigere enn selve tallet,

Selve rapporten har som nevnt beregnet produktivitetsveksten som kan oppnås ved å ta i bruk kunstig intelligens til 5 600 milliarder kroner. Av dette kommer 2000 milliarder fra produktivitetsøkninger gjennom bruk av generativ kunstig intelligens fordi verktøy som Chat GPT, Copilot osv, vil bli tatt i bruk bredt i næringsliv og offentlig sektor. Det utløser gevinster i form av spart tid og høyere kvalitet når tekst, illustrasjoner, skriving av programkode og andre både kreative og analytiske prosesser, og sammenkobling av ulike data, gjøres maskinelt. En ytterligere gevinst på 3600 milliarder kommer fra annen digitalisering, også den med store innslag av kunstig intelligens, og gjerne i kombinasjon med automatisering, robotisering, autonome innretninger, stordata, droner, sensorer og masse annet spennende som vil gi oss teknologianvendelser og tjenester vi ønsker oss, og ting vi ikke har tenkt på enda.

Så sier rapporten at gevinstene naturligvis kan bli en del lavere fordi vi av ulike grunner ikke klarer å komme raskt nok  i gang med å ta i bruk de nye mulighetene, eller fordi det er hindringer eller flaskehalser som står i veien, for eksempel mangel på rett kompetanse, som hindrer oss i å få full effekt. Eller det kan være tilsiktede eller utilsiktede regulatoriske hindringer som står i veien for å hente ut gevinstene. Men gevinsten kan også bli mye høyere fordi denne type innovasjon kan utløse ulike dynamiske effekter som vanskelig lar seg planlegge eller beregne i forkant (eller i etterkant). For hva var egentlig produktivitetsgevinsten av internett? 

Jeg slutter meg helt til det Bente Sollid Storehaug, en dyktig og erfaren teknologileder, skrev på Linkedin etter en liten panelsamtale både hun og jeg var med på hos NHO da rapporten ble presentert. Der skriver Bente at:

"Vi har så lett for å snakke om gradvis og lineær vekst, og har en tendens til å glemme at nye sterke teknologier skaper eksponentiell vekst, en vekst som ofte er utenfor vår fatteevne. Nye teknologier skaper også disrupsjon. Det er noe annet enn gradvis innovasjon og mer effektive arbeidsprosesser. Alle bør ha som mål å ta ut gevinster, men problemene for næringslivet oppstår når disrupsjon endrer verdiskapningen. Mer kompetanse vil øke mulighetene for å retenke og digitalisere verdikjeder og forretningsmodeller og ikke minst løse de store oppgavene som ligger i den doble omstillingen."

Så når rapporten av ulike miljøer har blitt kritisert både for å være "tenk på et tall", for å være for lite dynamisk når det gjelder å beskrive hvordan teknologi-innovasjon, -spredning og -bruk faktisk skjer, og også for å være for nøktern når det gjelder veksttallene, så kan det stemme alt sammen. Det er avhengig av hva bedriftene, deres ansatte og ikke minst styrene og lederne klarer å få til, og av hva de ikke klarer å få til.

Jeg må innrømme at det aller først jeg reagerte på da jeg så disse beregningene til Samfunnsøkonomisk Analyse av produktivitetesveksten de neste 15 årene ikke var tallfestingen av veksten kunstig intelligens og digitalisering kan bidra med, men resten av produktivitetsveksten. Den veksten som ikke skyldes digitalisering og kunstig intelligens. For den er omtrent null. Eller litt mer presist, produktivitetsveksten er beregnet til 0,1 prosent i året. Så fra å ha hatt en gjennomsnittlige årlig produktivitetsvekst (målt som endringer i verdiskaping i faste priser per time) i Norge på 1980-tallet på 2,8 prosent pr år, på 1990-tallet på 2,7 prosent pr år, på tidlig 2000-tall, før finanskrisen, på 1,1 prosent pr år og i årene 2015-2022 på bare 0,6 prosent pr år, er  beregningen for årene som kommer helt nede på 0,1 prosent pr år uten bidraget fra digitalisering. Det er ikke mye å skryte av, og i hvert fall ikke noe som vil gi verken bedre velferdstjenester eller høyere reallønn fremover.

Derfor er et viktig hovedbudskap i denne rapporten at vi rett og slett må lykkes godt med å digitalisere mer  og ta i bruk kunstig intelligens, ellers blir det ingen vekst å fordele. Med avansert digitalisering og ikke-generativ KI er det beregnet relativt beskjedne 0,6 prosent produktivitetsvekst pr år. Lykkes vi med generativ KI blir summen litt høyere, i gjennomsnitt 1,1 prosent totalt, men heller ikke det er høyt når vi ser på historien. Så nok en gang: Det er ikke selve tallet som er det viktigste, men at vi legger til rette for at vi får på plass forutsetningene og rammebetingelsene som gjør at vi kan lykkes. Både den delen politikk kan legge til rette for, for eksempel innenfor forsknings og kompetansetiltak. Men aller viktigst er den jobben den enkelt virksomhet må gjøre når det gjelder å finne og ta i bruk de teknologiske mulighetene. Det er summen av alt det alle virksomhetene gjør som avgjør hva tallet blir. Så enkelt og så vanskelig.

Nasjonalbudsjettet 2020

Jeg har i tidligere år laget en liten leseguide om statsbudsjettet, med noen tips om hvor i dokumentbunken, eller i nettversjonen av denne bunken, man finner svar på alt man lurer på. Det skal jeg prøve å få til i år også, med utgangspunkt i denne enkle og gode oversiktssiden over Statsbudsjettet 2020.

I dag nøyer jeg meg med å anbefale et av de mange dokumentene i bunken, Nasjonalbudsjettet 2020. Er man på leting etter utgiftene til et spesielt formål eller bevilgningene til en sektor, er det ikke her man skal lete, Men er man mest opptatt av det store bildet: hvordan det går i norsk og internasjonal økonomi, hvordan den økonomiske politikken og oljepengebruken er tilpasset utfordringene og hvordan skatte- og avgiftsopplegget vil bli i 2020, ja da er dette dokumentet som bør leses. Det er dessuten relativt kompakt i formen, på i alt omkring 160 sider.

Det som også bidrar til å gjøre dette dokumentet ganske overkommelig er at det er fullt av grafer og tabeller som gjerne illustrerer noen forholdstall eller hvordan noen viktige nøkkeltall har utviklet seg over tid, og i mange tilfeller er det også noen prognoser for hvordan utviklingen vil kunne bli fremover. Dette gjør nasjonalbudsjettet til ganske pedagogisk dokument, i hvert fall for de av oss som er litt over middels opptatt av slike fremstillinger av viktige utviklingstrekk i samfunnet.

Nasjonalbudsjettet pleier også å ha noen temaartikler om særlig viktige områder som vil påvirke handlingsrommet i norsk økonomi, og dermed velferden vår, i årene som kommer. Temakapitlene denne gangen er tiltak for å øke produkiviteten og effektiviteten i norsk økonomi, hva vi gjør og hvordan vi jobber for å nå FNs bærekraftsmål og forvaltningen av oljefondet, der avkastningen fra de finansielle plasseringene nå er i ferd med å passere inntektene til staten fra selve petroleumsvirksomheten.

Vekst og produktivitet

Det er for tiden brukbar vekst i verdensøkonomien og nå vokser det også i Europa og USA. Ikke en historisk høy vekst, og det er variasjoner fra land til land, men likevel en langt bedre situasjon enn i årene vi har bak oss der først finanskrisen og deretter gjeldsproblemene i euro-området preget den økonomiske utviklingen. I dag er det igjen slik at arbeidsledigheten faller og økonomiene vokser.

Denne økonomiske utviklingen er temaet i OECDs nye utgivelse "OECD Compendium of Productivity Indicators 2018", en 140-siders publikasjon med analyser, statistikk og fryktelig mye grafer, der de går dypere inn i tallene og ser på hva som egentlig har skjedd, på kort og på litt lengre sikt. Et viktig spørsmål som analyseres der er hva som er hovedårsakene til at det igjen er vekst.

Er det først og fremst det at flere er kommet i arbeid? Eller er det at de som arbeider er blitt mer effektive og produserer mer pr arbeidstime? Eller er det kanskje slik at vi får mer effekt igjen for andra innsatsfaktorer som settes inn, for eksempel kapital- eller forskningsinnsats, eller ulike teknologiske eller organisatoriske innovasjoner?

Rapporten ser både på den kortsiktige og den mer langsiktige endringen i veksten og produktivitetsutviklingen i OECD-området. Om utsiktene akkurat nå slår sammendraget fast at:

"Global economic growth remains solid and broad-based, even though the pace has eased in recent periods. But while the upturn is set to persist into 2018, it has been modest, partly reflecting continued relatively weak labour productivity growth in most countries. Among OECD economies, in the United Kingdom and the United States, and more recently in Mexico, Spain and Italy, the recovery in GDP growth has been largely sustained by increasing employment.

Men det mest interessante er vurderingen av den noe mer langsiktige utviklingen i økonomisk vekst og i produktivitet i ulike land og sektorer. Og hvordan utviklingen nå er sammenlignet med det vi så i forkant av finanskrisen. Om dette skriver OECD i sammendraget innledningsvis i rapporten at:

"Productivity growth in most countries, remains well below historic averages but, notwithstanding care needed in interpreting post-crisis trends, the evidence points to tentative signs of improvement in multifactor productivity growth (from the crisis lows) in Canada, France, Germany and Japan. The post-crisis period has been characterised by a significant increase in the contribution of labour utilisation to GDP per capita growth, notably in the United Kingdom and the United States. This compares starkly to the pre-crisis period where growth in labour utilisation played only a marginal role in most countries.

The post-crisis slowdown in labour productivity growth in manufacturing has been widespread, spanning nearly all sub-sectors of manufacturing from higher-tech, higher skilled activities such as computers and electronics, to those traditionally viewed as lower-tech and lower-skilled, such as textiles. (...) Productivity growth in manufacturing continues however to outpace productivity growth in services. Within the business services sector, for most OECD countries, labour productivity growth over the past fifteen years was mainly driven by retail trade, hotels and transport services, reflecting their much larger share of overall economic activity and employment. In the pre-crisis period strong productivity growth in finance and insurance activities also acted as a significant contributor, but the contribution of these activities has been weaker post-crisis."

Mer effektiv bruk av statens bygg

Statsbygg har beregnet at staten eier og leier lokaler på om lag 7 millioner kvadratmeter, alt fra enkle lagerlokaler og kontorbygg til avanserte laboratorier. De anslår at staten årlig bruker 17,5 milliarder kroner på husleie. Hvis vi får til en prosent effektivisering av arealbruken betyr det at vi kan spare om lag 175 millioner kroner. Penger som da kunne vært brukt på skole, helse eller samferdsel.

Et problem med å få til en slik effektivisering i praksis har vært at det ikke har vært en samlet, oppdatert og søkbar oversikt over statens samlede arealbruk, og hva kostnadene er. Vi har hatt en "Oversikt over statens eigedommar" som har blitt utgitt hvert fjerde år som et trykt vedlegg på 300 sider til statsbudsjettet. I første avsnitt i den siste som kom ut av denne står det.

"Oversikt over statens eigedommar har vore presentert i ulike former etter at departementet blei pålagt dette i kongeleg resolusjon av 4. januar 1884. I mange år blei dette gjort i form av ei eiga stortingsmelding kvart tredje eller fjerde år. Meldinga blei erstatta med eit særskilt trykt vedlegg til statsbudsjettet frå og med 2006."

Det sier seg jo selv at en papirbasert katalog over eiendommer ikke er en spesielt effektiv måte å styre med sikte på å effektivisere ressursbruken og redusere energibruk og klimapåvirkning. En papiroversikt på 300 sider blir raskt utdatert og det der heller ikke mulig å lage gode oversikter og tabeller der man sammenligner kostnader, arealbruk, energiforbruk og andre ting som er nyttig å vite når man skal effektivisere.

Derfor er den nye databasen statenslokaler.no på plass fra 1. august i år. Der finner man en oversikt over statens eiendommer tilgjengelig i en søkbar database med innlogging via ID-porten. Innen utgangen av 2018 vil løsningen også inneholde oversikt over lokaler staten leier. I et flott oppslag om lanseringen av Statsbyggs nye database i Bygg.no skriver de:

"Med den nye databasen, som sammenstiller tilgjengelig informasjon fra blant annet Statens kartverk, matrikkelen og enhetsregisteret, vil staten på sikt få full oversikt over alle virksomhetenes lokaler, hvor stor plass de ansatte har til rådighet hver, hvor mye hver kontorplass koster i leieutgifter, hvor spredt de ulike etatene sitter og kostnadene per kvadratmeter. Ifølge statsråden henter Storbritannia med hjelp av en tilsvarende base ut 15 prosent i reduserte kostnader på å leie og eie eiendom."

Jeg tenker at statenslokaler.no vil bli et verdifullt verktøy når vi vi skal fortsette jakten på måter å utnytte ressursene bedre og frigjøre penger til andre viktige oppgaver i samfunnet. Kunnskap om hva vi eier og hvordan ressursene brukes er en forutsetning for å kunne bli bedre. Her er det også viktig å huske på at mer effektiv arealutnyttelse ikke betyr redusert kvalitet eller dårligere arbeidsmiljø. Som oppslaget i Bygg.no illustrerer vil gode lokaler tilpasset virksomhetens måte å jobbe på, handle om både trivelige arbeidsplasser og effektiv arealutnyttelse, slik Statsbygg har fått til i sine egne lokaler.

Det er mer om den nye databasen her på Statsbyggs nettsider. Og her er KMDs pressemelding om saken.

Minst administrative tidstyver i Norge

Tidligere i denne uken kom jeg over en artikkel i nettavisen til Computerworld om en ny undersøkelse som har sett på hvor mye tid ansatte som jobber på kontor bruker på kjerneoppgavene sine og hvor mye tid de må bruke på ulike administrative oppgaver og tidstyver som sjeler tid fra det vi egentlig skal gjøre. Artikkelen heter "Norske kontorister mest produktive" og kan fortelle at:

"Rutinepregete og byråkratiske oppgaver i tillegg til andre administrative gjøremål stjeler tid fra det som er den primære oppgaven til de fleste som jobber på kontor. En ny undersøkelse viser at blant 11 land verden over kommer norske kontoransatte best ut på produktivitet, i betydningen av at de ansatte her brukes mest tid på sine primæroppgaver. Norske kontorister bruker 81 prosent av tiden sin på primæroppgaver, mens Sverige og Frankrike kommer hakk i hæl med respektive 78 og 76 prosent."

Dette er jo et veldig interessant tema for oss som er opptatt av fjerne flest mulig tidstyver og av å forenkle og forbedre offentlig sektor. Det er it-selskapet Unit4, som har noen av sine røtter i det norske Agresso, bestilt undersøkelsen som er laget av et analyseselskap som heter DJS Research. Jeg har lett litt rundt på nettsidene deres for å finne litt mer om denne undersøkelsen, som er gjennomført ved å spørre 1500 medarbeidere i 11 land om tidsbruk og teknologibruk. Jeg tror det primært er privat sektor de har undersøkt, men det fremgår ikke helt tydelig av omtalen.

På Unit4s nettsider har de en artikkel som oppsummerer funnene og litt klikkbar infografikk Det store bildet er at det i gjennomsnitt er slik at en tredjedel av arbeidstiden til ansatte i de landene som er undersøkt brukes på administrative oppgaver og manuelle prosesser. De skriver:

"On average across all of the countries in this study, office workers spend 552 hours a year completing administrative or repetitive tasks; the equivalent to 69 work days or roughly one-third of the working year. The research shows that the cost of this lost productivity to the service industry in 11 countries is more than $5 trillion USD annually. "

Og så er det som nevnt Norge som kommer best ut av de 11 undersøkte landene:

"The most productive workers from the countries surveyed are in Norway, spending 81% of their time on primary duties, followed closely by Sweden (78%) and France (76%). Respondents in Singapore spend the least time performing the primary duties of their role at 60% but also the least time on repetitive administration."

Undersøkelsen viser ellers en relativt stor oppslutning blant ansatte i de fleste landene om å automatisere og effektivisere ytterligere  for å lette de administrative byrdene. Og interessant nok er Norge blant landene der flest svarer at de synes de mangler verktøy i arbeidet sitt som kunne økt produktiviteten ytterligere. Computerworld skriver:

"Selv om de norske svarene indikerer at produktiviteten er høyest her, befinner de norske svarene seg langt ned på listen når de ble spurt om de hadde de teknologiske verktøyene de trenger for å gjøre jobben så effektivt som mulig. 77 prosent av de spurte her til lands svarte ja på det spørsmålet, mens 18 prosent svarte nei.(...) Nordmennene viste imidlertid stor tillit til teknologer som kan overta gjentatte rutineoppgaver for oss. På spørsmål om i hvilken grad de stoler på at digitale assistenter eller annen programvare kan overta slike oppgaver, svarte 19 prosent av nordmennene at de «definitivt» ville stole på dem, mens 63 prosent svarte at de «sannsynligvis» ville stole på det, slik at 82 prosent av de norske deltakerne viser positiv støtte til dette."

Hvorfor er det slik at vi i Norge ligger på topp når det gjelder produktivitet, slik det er målt her, men likevel synes vi mangler verktøy for å jobbe mer effektivt? Sannsynligvis fordi vi er positive til å ta i til ny teknologi og ser at det er mulig å få til enda større forbedringer dersom vi har de rette verkøyene.

Enklere og billigere å bygge bolig

Må lover og regler alltid gjøres mer kompliserte enn de var før? Det må de selvfølgelig ikke, men det er i grunnen ikke så rart om noen har trodd at plan- og bygningsloven alltid blir mer detaljert og komplisert. Alle endringer tidligere har handlet om å lage flere regler, ofte med den konsekvens at saksbehandlingstiden har blitt lenger og kostnadene for boligkjøpere høyere.

Regjeringen har vært helt tydelige på at vi ønsker å snu denne utviklingen og gjennomføre forenklinger i plan- og bygningsloven. Dette var et viktig punkt som ble tatt inn i den nye regjeringsplattformen på Sundvolden i 2013. Og når Aftenposten for noen dager siden, i sin store oversikt over hvordan det gikk med regjeringens valgløfter, oppsummerer hvordan det gikk, skriver de:

"Regjeringen har gjennomført den største forenklingen av plan- og bygningsloven siden loven ble vedtatt. Fra 1. juli 2015 ble det mulig å bygge garasje og uthus på inntil 50 kvm uten å måtte søke kommunen, gitt at utbyggingen er i tråd med lovverket og reguleringsplaner. Halvparten av de minste leilighetene er blitt fritatt fra tilgjengelighetskrav i TEK 10 fra 1.1.2015. Fra 1. juli 2017 vil det bli iverksatt lovendringer som skal forenkle og effektivisere planprosessene. I januar 2016 ble det innført nye energikrav i byggteknisk forskrift som gir større mulighet til å bruke elektrisitet til oppvarming. Fra 1. januar 2016 ble det også innført nye regler som gjør det enklere å gjennomføre endringer i eksisterende bygg."

Men det har skjedd mer etter at at Aftenposten laget sin oversikt. Vi er ikke ferdig med å gjennomføre de største forenklingene i plan- og bygningsloven noen gang. Fra 1. juli forenkler den byggtekniske forskriften TEK17. Det er omtalt her i en pressemelding på KMDs nettsider. Vi fjerner noen krav og forenkler andre krav, uten at dette går på bekostning av kvalitet og sikkerhet. I tillegg har forskriften fått en bedre og mer forståelig struktur med klarere bestemmelser slik at det er lettere å vite hvilke regler som gjelder.

Dessuten er TEK 17 et viktig skritt på veien til en digital hverdag innenfor plan og bygg. Vi har som mål at plan- og byggesøknadsprossen skal digitaliseres for å gjøre det enklere og raskere å bygge. Det betyr blant annet at maskiner kan kontrollere om tegninger og modeller av et bygg er innenfor byggereglene og raskt avsløre om det er feil. Også her er det mye tid og penger å spare.

Og her på Lovdata finner man nå den nye Byggteknisk forskrift (TEK17).

Forvaltningskonferansen 2016

I dag arrangerte Difi den store Forvaltningskonferansen 2016, møteplassen der hele bredden i statlige forvaltning diskuterer styring, ledelse, omstillingsbehov, innovasjon, forholdet mellom fag og politikk og andre viktige forvaltningstemaer. Fordi oljeinntektene til staten vil gå mye ned de kommende tiårene og utgiftene til helse og eldreomsorg vil øke, sier det seg selv at det er nødvendig å fornye, forenkle og forbedre også i offentlig sektor På Forvaltningskonferansen diskuterer man hvordan den kan gjøres og hvilke utfordringer som må løses.

Programmet for årets konferanse, med video, bilder  og presentasjoner er her. På konferansen la Difi også frem en rapport om hva sin fremmer og hva som hindrer omstilling i offentlig sektor, som heter "Nøklene til handlingsrommet. Hva fremmer og hemmer effektivisering i staten?". Den har jeg ikke fått sjansen til å lese grundig enda, men den ligger høyt på leselisten, så den må jeg komme tilbake til litt senere, for eksempel i et eget blogginnlegg..

Det jeg derimot har er innlegget min tidligere statssekretærkollega Jon Gunnar Pedersen holdt i dag, rett etter at jeg holdt åpningsinnlegget på konferansen. Jon Gunnar møtte jeg første gang på kontorene til Norges Gymnasiastsamband på 1980-tallet. Han var politisk rådgiver for arbeids- og administrasjonsminister Kristin Clemet i Syse-regjeringen i 1989-90 og statssekretær fra Høyre for Siv Jensen i Finansdepartementet i 2013-15. Men han har også jobbet i offentlig forvaltning med eierskapsspørsmål og vært gründer og partner i Arctic Securities, i finansbransjen, der han nå leder New York-kontoret. En svært solid bakgrunn for å mene noe om norsk offentlig forvaltning, med andre ord. Han sendte meg manuset han brukte i ettermiddag og syntes det var helt i orden at jeg deler det her på bloggen.

Så her er talepunktene, eller kladden om man vil, til Jon Gunnar Pedersens innlegg "Perspektiver på utvikling av offentlig sektor", der det er mange gode resonnementer. Blant annet har jeg sans for forklaringen han har på hvorfor gode ledere bare har vanskelige problemer;

"Hva i all verden er det jeg gjør her? Jeg er høyremann og bor for tiden i USA. Der har jeg sett debattene mellom Trump og Clinton på TV, og deretter Kongens Nei på kino i Norge. Dermed er jeg en kraftig monarkist, som er svært, svært glad i norsk offentlig sektor.

Mitt forhold til offentlig sektor er: Født innenfor. Utdannet av. Arbeidet i. Vært med på å styre den. Nå betaler jeg for den (og skatter fortsatt i Norge).

Selvsagt er offentlig sektor glimrende. Strålende. Leveransedyktig. Jeg har jobbet – eller, riktigere å si – fått være på jobb – i Finansdepartementet, blant de beste av de beste. Sivilisasjonens skanse mot barbariet. Det var 30 grader på kontoret den første sommeren. Vi spurte finansråd Gjedrem hva man kunne gjøre med det. Han svarte man kunne skru av lyset.

Produktivitetskommisjonens andre rapport

I dag kom produktivitetskommisjonens andre rapport. Den har fått tittelen "Ved et vendepunkt - Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi". Det er et viktig politisk dokument som fortjener å bli lest av mange, av flere grunner. Blant annet fordi sannsynligheten for at mye av det som står der blir fulgt opp og gjennomført er enda større nå enn da forrige rapport ble lagt fram for et år siden. Grunnen til det er at Norges mulighet til å betale seg ut av alle utfordringene med oljepenger har krympet betraktelig det siste året og behovet for å finne gode måter å omstille oss til en ny virkelighet har økt.

Lav oljepris og høy flykningetilstrømning til landet gjør at jeg tror at enda flere ser behovet for å diskutere og gjennomføre tiltak for å øke produktiviteten i norsk økonomi. Vi må få mer ut av de skattekronene vi setter inn i offentlige tjenester og vi må lage rammebetingelser for et enda mer kunnskapsbasert og innovativt næringsliv.

Det er et år siden jeg blogget om hva produktivitetskommisjonen skrev i første rapport at den ønsket å jobbe videre med. Og det er nettopp de tre utpekte områdene kommisjonen har tatt for seg nå, etter innledningsvis å ha beskrevet utsiktene i norsk økonomi og konsekvensene for velferdssamfunnet vårt av langvarig lav produktivitetsvekst. Når Aftenposten og andre medier skriver om at "Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent" er det ikke fordi produktivitetskommisjonen ønsker en skatt på 65 prosent, eller tror det er bærekraftig med en skatt på 65 prosent, men fordi alternativet til å ikke øke produktiviteten er mye høyere skatter. I hvert fall dersom vi skal ha skole, eldreomsorg, helsetjenester og samferdsel på dagens nivå.

Det første av de tre temaene som behandles særskilt er i overskriften kalt "Forskning, innovasjon og adopsjon", og handler særlig om hvordan kvaliteten på norsk forskning kan økes og hvordan det kan bygges sterkere koblinger mellom universitetene og næringslivet. Kapitlet ser også på organiseringen av forskningsrådet, på instituttsektoren og på ulike innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet. Jeg tror både analysene og anbefalingene som antydes kan vekke en del debatt.

Det andre temaet som behandles av produktivitetskommisjonen er "Arbeidsmarkedet i omstilling". Det handler både om arbeidsinnvandring, om effekten av automatisering og teknologibruk, om kompetansebehov og om arbeidsmarkedsreguleringer og om utstøting. Om hvordan det aller viktigste for å øke produktiviteten i norsk økonomi er at flest mulig er i arbeid, samtidig som vi også legger til rette for å ta i bruk ny teknologi, smartere arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller der det er mulig og lønnsomt for næringslivet.

Det tredje temaet som tas opp i et eget kapittel har overskriften "Økt effektivitet i offentlig sektor", og ser både på veksten i offentlig sysselsetting, på mål- og resultatstyring. på driverne for økt ressursbruk, på rammebetingelsene for ledelse, på arbeidskraftbehovet fremover, på offentlige anskaffelser og på digitalisering. Her er det både gode oppsummeringer av tiltak som er gjennomført, analyser av hva det er viktigst å gjøre noe med fremover og noen konkrete forslag til tiltak.

Jeg opplever at det regjeringen allerede har gjennomført og satt i gang for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er helt i tråd med det produktivitetskommisjonen anbefaler. Flere eksempler på ting regjeringen har gjort er også nevnt i teksten som tiltak som peker i riktig retning. På noen punkter er det slik at produktiviteteskommisjonen mener at regjeringen bør gå enda lenger i for eksempel strukturendringer, samordningstiltak og dereguleringer. Dette er gode og nyttige innspill som helt sikkert vil bli diskutert fremover som svar på et omstillingsbehov som i hvert fall ikke ser ut til å bli mindre i tiden som kommer.

Lavere kontorkostnader

Dagen før produktivitets-kommisjonen legger frem sin lange liste med gode råd om effektiviseringstitak i staten, vil jeg peke på enda et eksempel på at vi er godt i gang med å gjennomføre endringer allerede. Utnytter vi ressursene bedre kan vi frigjøre ressurser som kan brukes på viktigere ting.

I følge beregnene vi har, og som her er omtalt i nettavisen Vestviken 24, leier staten 7 millioner kvadratmeter for sin sivile virksomhet rundt om i landet. Det er store variasjoner i husleie for hver kvadratmeter statlige virksomheter leier og når det gjelder hvor effektivt arealet utnyttes. Det finnes i dag en samlet oversikt over statens eiendommer, men ingen samlet oversikt over arealbruk og utgifter. Dette har regjeringen bestemt at det skal gjøres noe med. I en pressemelding på regjeringen.no står det at:

"Regjeringen har bestemt at det skal etableres en database med informasjon om leiekontrakter, leietid, areal, pris per kvadratmeter, energikostnad og antall ansatte for statlige eiendommer og leide lokaler. Legger vi til grunn en gjennomsnittlig leiekostnad på 2 500 kroner per kvadratmeter gir dette husleiekostnader 17,5 milliarder kroner. Klarer vi å få det ned en prosent har vi spart 175 millioner kroner i året, men vi må ha høyere ambisjon enn det, sier Sanner."

Dette er også et godt eksempel på hvordan IKT kan brukes som et redskap for å få ned kostnader og effektivisere. Med bedre kunnskap som gjøres lettere tilgjengelig i en database blir det mulig å utnytte kunnskapen til å gjennomføre endringer. Det er jo ikke slik at kunnskapen om hva staten eier og leier av kontorlokaler, hvor høy prisen er, hvor mange kvadratmeter det er pr ansatt og hva energikostnadene er ting vi ikke vet. Problemet er at denne informasjonen ikke har vært så lett å finne i oppdatert form. Det har heller ikke vært mulig å sammenstille informasjonen på en slik måte at man kan sammenligne ulike statlige leietageres kostnader og arealbruk. Men det blir heldigvis mulig nå.

Et økonomisk vekstvarsel for 2016

Det er tid for oppsummeringer av 2015 og prognoser for 2016. En av de mer leseverdige i sistnevnte kategori er Bloombergs enkle gjennomgang av hva som kan gå galt i 2016, under overskriften  "A Pessimist's Guide to the World in 2016", Da handler det mer om scenarier enn om spådommer eller prognoser, men jeg tror alle sakene som er nevnt er innenfor det mulige.

I den noe mer nøkterne prognosesjangeren finner vi grafene til høyre som er hentet fra The Economist og som sier noe om hvor det forventes at den økonomiske veksten vil være sterkest i 2016. Siden slutten på finanskrisen i 2009 har de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) bidratt sterkt til den globale veksten i verdiskaping, men nå må andre gjøre en større del av jobben.

Både Russland og Brasil vil i følge prognosen oppleve nedgang i BNP i 2016. Kina vil ha en brukbar vekst, dersom vi skal tro de offisielle tallene, men den er lavere og langt mer usikker nå enn før. Bare India ser ut til å gå i riktig retning og det er anslått en BNP-vekst der på 7 prosent. Som andel av den globale veksten er det anslått at BRIC-landene samlet vil bidra med 16 prosent.

I følge The Economist er det slik at de rike landene vil stå for en større del av den globale økonomiske veksten enn noen gang tidligere dette tiåret. Ikke nødvendigvis spektakulært, men mye bedre enn på lenge:

"Against all this, the rich world will look solid, if unspectacular. America’s economy will expand by around 2.5%, and the American jobs machine will crank out at least 2m new positions for a sixth straight year—the first time that has happened since the 1990s. Europe will no longer be threatened by recession or deflation, and the euro zone’s most obvious time-bomb, Greece, has been defused for now."

I følge denne prognosen vil verdensøkonomien vokse med totalt 2,7 prosent i 2016. Ikke siden 2011 har veksten vært over 3 prosent.

Digitaliseringsrådet etablert

Tidligere i år besluttet regjeringen å etablere et nytt digitaliseringsråd for å kvalitetssikre statlige ikt-prosjekter. Fredag ble det klart hvem som skal sitte i rådet. Det blir en svært kompetent gjeng med erfaring fra både offentlig og privat sektor, i form av både toppledere og it-ekpertise som har gjennomført store prosjekter.

Rådet skal ledes av tidligere skattedirektør Svein Kristiansen. Med seg får han Toril Nag, konserndirektør i Lyse, Nina Aulie, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, Kjetil Århus, direktør for IKT Konsern i Bergen kommune, Magne Jørgensen, forsker ved Simula Research Laboratory, Jan-Olav Styrvold, direktør for økonomi og IT i Vinmonopolet
Eli Stokke Rondeel, prosjektleder i Sykehuspartner og Øyvind Christoffersen, spesialrådgiver i KMD og tidligere direktør i Statsbygg. En meget velkvalifisert gjeng.

Så hva er det som er nytt med dette? Vel, saken er den at det for noen veldig store prosjekter finnes det en felles modell. Prosjekter med en ramme på over 750 millioner kroner må bruke et obligatorisk kvalitetssikringssystem i staten der det skal gjøres en konseptvalgsutredninger og gjennomføres kvalitetssikring i to kontrollpunkter, med såkalte KS1 og KS2-rapporter. Dette gjelder enten det er snakk om store samferdselsprosjekter, statlige bygg eller store ikt-prosjekter.

Men for ikt-prosjekter under 750 millioner kroner har det aldri vært noen felles kvalitetssikring av ikt-prosjekter. De har likevel måttet konkurrere med andre gode prosjekter og formål i de årlige budsjettprosessene, og har forhåpentligvis også vært gjenstand for en kvalitetssikringsprosess i forkant av dette, men noe felles opplegg som stiller krav om læring og erfaringsutveksling på tvers av sektorene i staten har det ikke vært for prosjektene under 750 millioner kroner. Ikke før nå.

På KMDs nettsider er følgende skrevet om det nye Digitaliseringsrådet:

"Digitaliseringsrådet som etableres ved nyttår, skal bidra til bedre styring og gjennomføring av statlige IKT-prosjekter med kostnad mellom ti og 750 millioner kroner.- God bruk av teknologi gir mindre administrasjon og bedre tjenester til innbyggerne. Da er det viktig at offentlige etater lærer av hverandres suksesser og fiaskoer og får kunnskap fra privat sektor. Digitaliseringsrådet skal bidra til dette, sier Sanner. Rådets oppgave er å kvalitetsikre i IKT-prosjektenes ulike faser. Det skal blant annet vurdere prosjektplan og risikoer ved prosjekter.(...) Digitaliseringsrådet skal være hurtigarbeidende. Som hovedregel skal sakene skal behandles innen tre uker."

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal være sekretariat for rådet. Også E24 har interssert seg for det nye digitaliseringsrådet og hva vi oppnår gjennom flere vellykkede digitaliseringsprosjekter, og har skrevet om det her.

Produktivitetskommisjonen (2): Videre arbeid

I forrige uke deltok jeg på en spennende rundebordssamtale i regi av Abelia sammen med en del toppledere i ulike norske og internasjonale ikt-bedrifter. Bakteppet for møtet var produktivitetskommissjonens første rapport som nettopp var sluppet og hovedtema i samtalen var hvilke muligheter og utfordringer vi har i arbeidet med digitalisering av offentlig sektor.

Finansavisen laget et oppslag om denne samtalen som ble veldig bra, selv om ingressen antyder at produktivitetskommisjonen ikke er opptatt av effekten av ikt-bruk i samfunnet. Leser man videre i artikkelen vil man se at det er bred enighet rundt bordet om at det nettopp er investeringer i kunnskap og i smartere bruk av ikt og automatisering som vil legge grunnlaget for å opprettholde levestandard og velferd i fremtiden. Og at produktivitetskommisjonens diagnoser stor grad handler om akkurat dette.

Produktivitetskommisjonen har valgt en arbeidsform der de ikke begynner med å lansere masse løsninger og tiltak, men der de i sin første rapport ønsker å beskrive hva problemene er og hva som kan gjøre bedre, slik at vi kan få bredest mulig oppslutningen om en slik analyse. Det mener jeg de har gjort svært godt ved å tallfest og beskrive en rekke ulike områder der vi har forbedringsmuligheter. Basert på denne diagnosen er det meningen at kommisjonen også skal komme med forslag til tiltak. At disse tiltakene er nødt til å handle både om investeringer i kunnskap og kompetanse og om smartere bruk av ikt forstår man når man fra side 48 i rapporten kan lese om "videre arbeid" i kommisjonen der de beskriver tre konkrete områder de vil arbeide videre med i neste fase av kommisjonens arbeid:

Det første av disse områdene det skal jobbes videre med er kalt "Teknologi, utvikling og innovasjon – en kunnskapsbasert økonomi". Her skriver kommisjonen blant annet:

"Empirisk forskning tyder på at kunnskapskapital i form av utdanning og forskning har stor betydning både for et lands evne til å adoptere ny teknologi (absorpsjonskapasiteten) og for et lands innovasjonsevne. Ifølge OECD vil denne ”kunnskapsøkonomien” få økende betydning for produktivitetsveksten framover. Både markedsimperfeksjoner og høy usikkerhet på kunnskapsområdet gjør det nødvendig at det offentlige spiller en aktiv rolle, ikke minst når det gjelder utdanning. Utviklingen av den norske kunnskapsøkonomien kan kreve bedre og mer relevante utdannings- og forskningsmiljøer, bedre koblinger mellom akademia og næringsliv (bedrifter, kapitalmarkeder og eierskapsmiljøer). Virkemiddelapparatet bør støtte opp under dette. I den videre utredning vil kommisjonen legge særlig vekt på sammenheng og samspill mellom det som skjer i utdannings- og forskningssystemet og i det private næringsliv. I vid forstand dreier det seg om utviklingen av den framtidige norske kunnskapsøkonomi."

Det andre området omtales som "Bedre bruk av arbeidskraftressursene". Kommisjonen skriver dette om videre arbeidet under denne overskriften:

"Et prosjekt innrettet mot en mest mulig samfunnsøkonomisk effektiv og produktiv anvendelse av arbeidsressursene må i første rekke gi en analyse av viktige utviklingstrekk og årsaker til at grupper ikke kommer inn i eller faller ut av arbeidslivet. Risikoen for at polariseringstendensene i arbeidsmarkedet skaper økte problemer for mellomgrupper bør analyseres. En må vurdere om det er kompetansetiltak og -strategier som kan bidra til å hindre utstøting og hjelpe grupper inn i arbeidslivet på en bedre måte."

Det tredje kommisjonen skal arbeide videre med kaller de "Tiltak for økt produktivitet i offentlig sektor". Her skriver de dette om teknologi:

"Økt og bedre bruk av teknologi er avgjørende for økt produktivitet i offentlig sektor. Teknologiutviklingen åpner for nye muligheter til organisering, og nye tjenesteformer som forutsetter omstillingsevne og samarbeid med privat næringsliv. Erfaringene med offentligprivat samspill i IKT-investeringer, særlig i form av høy bruk av konsulenter, og gjennomføring av store offentlige prosjekter, er blandede. Det er behov for å evaluere disse erfaringene og identifisere hindringer for utnyttelse av teknologi og innovasjon i tjenester."

Det er derfor ingen grunn til å etterlyse oppmerksomhet om ikt i produktiviteteskommisjonen. Den er der allerede og vil som vi ser få en veldig sentral plass i kommisjonens videre arbeid. Utfordringen er egentlig ikke å finne ut at kunnskap og digitalisering er nøkler til økt produktivitet i både privat og offentlig sektor. Det vet vi allerede. Utfordringen er å finne ut hvor og hvordan politiske beslutninger og strategier kan bidra til at resultatene blir bedre og hvor det er fornuftig at politikken nøyer seg med å tilrettelegge fordi markedet, det vil si innbyggere og næringsliv, tar de beste beslutningene selv, uten politisk detaljstyring.