Ikke overraskende er dette mange små kommuner med en større andel eldre innbyggere enn gjennomsnittet og et synkende folketall. I årene som kommer vil utgiftene til eldreomsorg øke enda mer i disse kommunene enn i en norsk gjennomsnittskommune. Og det kan bli krevende å rekruttere nok ansatte til å fylle det økende behovet innenfor kommunale tjenester.
Det mest interessante i nettsaken er ordførerne, fra flere partier, som intervjues ikke legger skjul på at de hadde ønsket seg en sammenslåing for å gjøre kommunen de leder bedre rustet til å rekruttere nye ansatte, bygge gode nok fagmiljøer og levere lovpålagte velferdstjenester. Men det ble for krevende å få tilslutning lokalt til noe de mener er helt nødvendig å gjøre. Ordfører Runa Finborud fra Senterpartiet i Os kommune i Hedmark, partilederens hjemfylke, er ganske modig når hun sier hvorfor hun var for kommunesammenslåing:
"Særlig kommuneøkonomien var viktig. Vi har ikke ressurser til å drive samfunnsutvikling, og de større og mer folkerike kommunene drar fra oss. Vi har komplekse oppgaver og må diskutere realistisk hvordan vi kan ruste oss best mulig for fremtiden"
Når jeg ser uttalelser som dette og denne saken tenker jeg at det er synd NRK ikke laget flere slike informative saker om virkeligheten ute i kommunene mens debatten om kommunereform gikk for fullt. Uansett er det slik at utfordringen i disse kommunene ikke kommer til å gå over . Det er gode grunner til å fortsette med den jobben som er påbegynt med utgangspunkt i analyser som dette. Og nettopp ta utgangspunkt i blant annet en endret befolkningssammensetning og næringsstruktur. Ikke på grunn av politiske vedtak, men folk flytter dit de nye jobbene i privat sektor kommer, ikke minst i tjenestesektoren. Det er ikke Stortinget som bestemmer hvor folk skal bo. Det velger folk selv.
NRK-artikkelen bruker begrepet "forgubbing" når den beskriver utfordringen mange av de minste kommunene i distriktene har. i økende grad Men forgubbing er egentlig å snu det på hodet, for det blir flere eldre over alt i Norge fordi vi som allerede er her og bor der vi bor, blir eldre. Problemet de små kommunene er ikke for mange gamle, men for få unge. Det er alt for få barnefamilier. Og det blir født for få barn.
Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om det enorme spennet det er i antall barnefødsler hvert år mellom norske kommuner. I noen kommuner blir det knapt født barn i det hele tatt. Hvis noe av det mest spennende i en kommune er om årets nyttårsbarn blir født før eller etter sankthans forteller det noe om fremtidsutsiktene.
Statistisk sentralbyrå har akkurat publisert en fersk befolkningsstatistikk for første halvår. Den viser at den høye innvandringen vi har hatt i mange år, spesielt fra Øst-Europa, har avtatt. Det bidrar til at folketallet nå går ned i flere kommuner enn før.
Men i denne sammenheng er det fødselstallene brutt ned på kommunenivå som er tema. Det er et enormt sprik. Av 28 779 fødsler i hele landet i første halvår var det 4816 i Oslo, 1597 i Bergen, 1142 i Trondheim, 834 i Stavanger, 680 i Bærum og 528 i Kristiansand. Og så følger kommunene på rekke og rad. For mange er veksten så sterk at det er en stor utfordring å skaffe barnehageplasser og bygge skoler nok til alle. For andre er utfordringen å ha barn nok til å opprettholde barnehager og skoler.
I to norske kommuner, Rømskog og Etnedal, kom det ikke noe nyttårsbarn i løpet første halvår. I seks kommuner, Utsira, Stordal, Flatanger, Træna, Tjeldsund, og Kvænangen, ble det født et barn. Og i 10 kommuner, Fyresdal, Modalen, Fedje, Midsund, Namsskogan, Fosnes, Leka, Vevelstad, Loppa og Kvalsund, ble det født bare to barn. Nå er det slik at noen av disse kommunene er med i vedtatte sammenslåinger, men det er også flere av disse kommunene som ikke kom i mål. Og som fødselstallene viser får de noen utfordringer i årene som kommer.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar