onsdag 27. juli 2016

Europas befolkningsutfordring

For noen dager siden hadde Aftenposten en interessant artikkel om at det i 2015 for første gang i EUs historie var flere i EU-landene som døde enn som ble født. Men som grafen viser har vi vært nær et fødselsunderskudd i EU tidligere også, ja helt siden midten av 90-tallet har det vært nokså nær nullinjen.

Når EUs befolkning likevel vokste med 1,8 millioner personer, til 510,1 millioner i fjor skyldes det innvandring. Men når de store etterkrigskullene nå blir gamle vil fødselsunderskuddet øke ytterligere. Alle land i Europa vil oppleve at den eldre delen av befolkningen øker kraftig i årene som kommer. I 2060 vil det i EU være to yrkesaktive for hver pensjonist, mens det i dag er fire. Og i 2060 vil 11,8 prosent av befolkningen i EU være over 80 år, mot 5,1 prosent i dag.

Men i noen europeiske land er tallene langt mer utfordrende enn dette gjennomnittet. Flere land i Europa har svært lave fødselstall og vil oppleve fallende folketall frem mot 2060 hvis dagens trend fortsetter. EU lager selv regelmessig rapporter om denne utviklingen der de også bryter ned tallene på de enkelte medlemslandene (her er en PDF-fil med grafer og statistikk for alle landene). For EU samlet er prognosen at det vil være 523 millioner innbyggere i 2060, mot 510 millioner i dag, en vekst på bare tre prosent, men antall yrkesaktive vil synke fra 211 millioner til 202 millioner, en nedgang på 4,4 prosent.

Noen land vil oppleve en befolkningsnedgang frem mot 2016, til dels ganske kraftig. I Bulgaria vil befolkningen synke fra 7,3 til 5,5 millioner innbyggere. I Ungarn, som Aftenpostens artikkel handler spesielt om, vil befolkningen falle fra 9,9 til 9,2 millioner. I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Men de lave fødselstallene som etter hvert slår ut i befolkningsnedgang er ikke bare et øst-europeisk fenomen. Og det er ikke slik at man i det katolske sør får flere barn enn i det protestantiske nord. I Spania er det en flat utvikling der 46,6 millioner blir til 46,1 millioner. Portugal blir mindre når dagens 10,5 millioner blir til 8,2 millioner i 2060. Og kanskje mest dramatisk: Tysklands 81,3 millioner blir til 70,8 millioner, en nedgang i folketallet på 13 prosent.

Men hvis EU totalt vokser litt frem mot 2060, hvor er det så denne veksten kommer? Storbritannia vokser ganske mye og 64,1 millioner blir til 80,1 millioner. Da blir Storbritannia, hvis de klarer å holde sammen, større enn Tyskland, men også større en Frankrike som også har vekst, men ikke like kraftig. Der blir dagens 65,7 millioner til 75,7 millioner i 2060. Hva så med Italia, landet som kanskje er best kjent for at kvinnene ikke vil ha mange barn lenger? Italia vil faktisk vokse litt, fra 60,2 millioner til 66,2 millioner innbyggere.

dette kartet kan man også se hvor stor prosentvis befolkningsvekst det er i de enkelte EU landene. Sverige er nær toppen, rett bak Belgia, med en vekst på 36,3 prosent frem til 2060. Storbritannias befolkningsvekst frem mot 2060 er beregnet til å bli 25 prosent. Danmark og Finland har en vekst på rundt 15 prosent, mens det i motsatt ende er størst prosentvis nedgang i Latvia og Litauen med et fall i folketallet på over 30 prosent.

Alt dette er selvfølgelig bare prognoser. Vi vet ikke om det blir slik og det er definitivt mulig å påvirke tallene, noe forskjellene mellom EU-landene viser. Men prognosen er basert på dagens trender og er urovekkende fordi den, dersom ingenting gjøres, vil føre til at det blir færre som skal dele regningene og færre som skal levere tjenestene, mens det blir et mye større behov innenfor helse- og eldreomsorg enn i dag. Da er det lurt å tenke igjennom flere ting, blant annet om mulighetene folk har for å både få barn og jobbe er gode nok (de er gode i Norden, men dårlige i mange andre land), om offentlig sektor er dyktig nok til å effektivisere og utnytte nye teknologiske muligheter, blant annet innenfor eldreomsorg. Og om vi legger godt nok til rette for at store grupper friske og aktive eldre kan bidra i arbeidslivet lengre enn i dag.