Bedriftsledere i strekk

Sommerutgaven av The Economist er opptatt av hvordan politikkens og samfunnets forventninger til bedriftsledere er på vei opp. Ikke at bedriftsledere skal skape et høyere overskudd eller større vekst for bedriften og dens ansatte, men at disse konsernsjefene og administrerende direktørene skal ta ansvar for løse en rekke andre utfordringer i samfunnet. The Economist bedrifter det slik i sin lederartikkel:

"Chief executives have long had to be contortionists, balancing the needs of employees, suppliers and above all shareholders while staying within the limits set by governments. But the twisting and stretching is now more fiendish than ever. The world is becoming dangerous and disorderly as governments try to manipulate corporate behaviour. Global companies and their bosses find themselves being pulled in all directions."

Det er i lederartikkelen "The Overstretched CEO - How to run a business in a dangerous and disorderly world" at The Economist drøfter hvordan virksomhetenes øverste lederes hverdag  endres når verden både blir mer kompleks - og mer farlig, og hvordan omgivelsenes forventningene til hva bedriftene og lederne skal ta ansvar for er kraftig utvidet. De trekkes og strekkes i stadig nye retninger.

Så er det naturligvis slik at også bedrifter og bedriftsledere er en del av den verden vi lever i og ikke kan la være å ta ansvar for det de måtte påvirke, på godt og vondt. Jeg tror ikke det er mange i dag som vil hevde at bedrifter bare har et ansvar for å maksimere aksjonærverdiene, og ikke noe annet, slik Milton Friedman argumenterte for i 1970 i artikkelen "The Social Responsibility of Business Is to Increase Its Profits." . Men det er neppe så lurt å gå til motsatt ytterlighet og kreve at bedriftene skal ta ansvar for alt mulig annet enn å tjene penger heller. 

Det litt paradoksale i dagens mer komplekse situasjon er at mens politikere går stadig lengre inn i det som tidligere var næringslivets domene, og i økende grad ønsker å detaljregulere hvordan bedrifter skal drives, eventuelt konstruere statlige bedrifter som skal drive nærlingsliv i stedet for de privateide, så har man økende forventninger til hva bedriftene skal ta ansvar for av samfunnsmessige problemstillinger. Og mye av dets siste er lett å slutte selg til fordi det handler om miljøansvar, klimagassutslipp, nasjonal sikkerhet, sanksjoner mot land som bryter menneskerettigheter og mye annet viktig.

Poenget er at dette er et felt fullt av krevende balansekunst, og en risiko for å strekke seg så langt at man blir overstrukket. Man prøver for mye på en gang, og lykkes ikke med noen ting. Eller man går høyt på banen å erklærer at man skal ta en ledende rolle i både miljømessig og sosialt bærekraftsarbeid, slik Larry Fink i Blackrock har gjort, og opplever å bli hudflettet av USAs høyreside for å ha blitt woke, og av USAs venstreside for å ikke gjøre nok, og egentlig drive med "grønnvaking" og "spin". Da er det ikke rart at mange bedriftsledere velger en helt annen strategi: Å ligge så lavt man bare kan og håpe at man ikke blir oppdaget av noen av partene.