Med en årlig global befolkningsvekst på 1960- og 70-tallet på opp mot 2 prosent, og godt over 1,5 prosent på 80-tallet, var dette en klassisk eksponentiell vekstkurve, med en ny fordobling mellom hvert 30. og hvert 40. år (fordoblingen fra 3 milliarder i 1960 til 6. milliarder i 1999 tok under 40 år). Med denne veksttakten ville det bli 12 milliarder mennesker før 2040, 24 milliarder før 2080 og 48 milliarder før 2120.
Slike tall forutsetter imidlertid at det er et ressursgrunnlag i form at mat, vann, legemidler og energiressurser til å tåle det og en logistikk som fungerer. Dersom en slik befolkning også skulle ha de samme levestandsardsutviklingen som i USA og Europa, blir det vanskelig å se hvordan det slikt regnestykke kan gå opp. Derfor kom det mange spådommer om katastrofer og kollaps på grunn av en ikke-bærekraftig befolkningsvekst. Ganske dystre og dystopiske fremtidsutvikter.
Men slik gikk det ikke. Allerede før årtusenskiftet begynte FN å nedjustere sine prognoser for befolkningsveksten i verden. Minst to ting hadde skjedd. Langt flere land enn de industrialiserte vestlige landene fikk fallende fødselstall, inkludert Kina. Og mange av de rike landene opplevde et ytterligere fall i fødselstallene fra et allerede lavt nivå. I Japan og Øst Europa begynte tallene å antyde en snarlig befolkningsnedgang. Og land i Sør-Europa vi for noen tiår siden forbant med store barneflokker og streng katolisisme, gikk brått over til å ha fødselstall langt under nivået for å opprettholde folketallet.
FNs befolkningsprognoser er blitt nedjustert i tråd med dette og i følge den siste prognosen vil vi nå toppen befolkningsmessig omkring år 2100. Da vil det være 10,9 milliarder mennesker på jorden, betydelig lavere enn prognosene fra 70- og 80-tallet. Det er likevel 3 milliarder mennesker mer enn dagens 7,8 milliarder, og dersom alle skal forbruke mat, transporttjenester og energi på det nivået vi gjør i vesten vil også det utfordre oss. Men vi har som sagt 80 år på oss til vi når det nivået, før det snur og går nedover. I denne fremskrivningen ligger det en forutsetning om ganske lav eller ingen befokningsvekst i vår del av verden, i det meste av Asia og i Latin Amerika, men at Afrika vil forsette å ha sterk befolkningsvekst, med de utfordringene det vil medføre.
Men nå stilles det stadig vekk spørsmål ved om denne forutsetningen holder. Vil ikke også Afrika kunne ha en lagt raskere nedgang i fødselsraten når utdanningsnivået øker og folk i større grad flytter til byene og jobber i tjestesektoren, slik vi har sett andre steder? The Economist skriver om en prognose fra Institute of Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington som legger til grunn at utvilingen vil være annerledes fremover, også i Afrika:
"...the IHME study’s central scenario assumes that improvements in access to education and contraceptives in sub-Saharan Africa—and a concomitant fall in fertility—will result in a population there of just under 3.1bn in 2100, compared with 3.8bn in the UN study. Accounting for mortality, this means 890m fewer African births on a cumulative basis in the remainder of the century. However, even the IHME’s conservative projections still have sub-Saharan Africa as the only continent with a growing population by the end of the century."
I deres prognose når verden befokningstoppen allerede i 2064, med 9,7 milliarder, mens det i 2100 vil ha falt igjen til 8,9 milliarder. Det er to milliarder færre enn i FNs prognose. En annen viktig grunn til at IHMEs prognose er såpass mye lavere er en ulik vurdering av om de ekstremt lave fødselstallene vi ser i en del land , langt under det som vil opprettholde folketallet på dagens nivå, vil fortsette, eller om det vi justere seg litt opp igjen. Mens FN tror på en viss økning igjen, legger IHME til grunn en utvikingsbane med fallende folketall i mange land:
"Some of the IHME’s projections are eye-popping. South Korea, a country of 52m people, and one of the best economic success stories of the past 50 years, is expected to have fewer than 27m in 2100. Spain is likely to lose more than half of its 2017 population by 2100 the number of Bulgarians may fall from just over 7m to 2.6m. In total, 55 countries will experience a population decline of at least 25%. In 23 of those, the fall will be greater than 50%. Some rich countries, such as Australia and New Zealand, will continue to have growing populations, owing largely to immigration. The populations of India and China, currently the world’s two biggest, will fall from 1.4bn and 1.6bn now to 1.1bn and 730m respectively."
Dette er interessante tall. Og det er jo en ganske viktig avklaring om vi skal planlegge for at det i årene som kommer blir flere folk og mer kamp om ressursene, eller om hovedutfordringen utover i dette århundret i stedet blir en økende befolkningsnedgang og en helt annet demografi enn mesteparten av verden har vært rant til, men veldig mange færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar