Kommunereformen fortsetter

En av de mange positive nyhetene som kom ut av gårsdagens bortimot 40 folkeavstemninger og innbyggerundersøkelser kom først i dag, fra Ullensvang kommune. Der viser resultatet at 56 prosent vil slå seg sammen med Odda og Jondal. Noen stemte for et annet alternativ. Bare 12 prosent sa nei. Og i Odda svarte 80,5 prosent at de er for en sammenslåing.

Slik er bildet mange steder i landet. I Nord-Trøndelag var det flertall for sammenslåing i både Steinkjer og Verran. Og det ser ut som Namsos, Namdalseid og Fosnes har fått resultatet de trenger for å gå videre og lage en ny kommune. I Hordaland vil jeg tro at også Lindås, Radøy og Meland opplever at de har fått mandat til å gå videre med en sammenslåing. I Sogn og Fjordane sa Sogndal og Balestrand ja til sammenslåing. Og i Nordland sa 91 prosent av befolkningen i Narvik ja til å slå seg sammen med Evenes.

Så er det naturligvis slik at en del folk spør oss om hvordan vi kan gi inntrykk av at dette er positivt når så mange kommuner har svart nei. Bare later vi som vi er fornøyde, mens prosessen egentlig er i ferd med å stoppe opp? Jeg synes Moldes ordfører Torgeir Dahl hadde et veldig god analyse av dette da han innledet på kommunekonferansen for Møre og Romsdal på fredag om status for kommunereformen rundt Molde. Han sa at selv om det selvsagt er synd at det mest ambisiøse stor-kommunealternativet ikke ble mulig å realisere, verken i Molde eller rundt de andre byene i fylket, så har avklaringene nå vært avgjørende for å komme videre. Han sa at han opplevde at de hadde brukt mye tid på diskusjoner med kommuner som egentlig ikke ønsket sammenslåing og ikke bidro så mye i prosessen. Avklaringene som har skjedd nå gjør at de kommunene som virkelig ønsker å bygge en større og bedre kommune sammen kan gå videre,

Det er denne følelsen av å være på en lang berg- og dalbanetur Astrid Meland skriver om i en glimrende kommentar til kommunereformen i VG i dag, der hun skriver både om hvorfor kommunesammenslåinger er så viktige og hvorfor prosessen er akkurat så krevende som vi kunne regne med. At noen sier nei er ikke akkurat noen stor overraskelse:

"Dette er egentlig som forventet. For alle visste det ville bli bråk. Ingen trodde lokalpolitikerne skulle være føyelige, opposisjonen støttende og at folket ville heie på forandring. Å få halve Norges ordførere og rådmenn til å legge ned jobben sin, slikt krever sin politiker. Og nå har møkka møtt vifta, som det heter på norsk. Det kommer til å bli verre før det blir bedre. Senterpartiet er bare i oppvarmingen. De har med seg ordførere som er gode på intervall. Motstanderne ser en sjanse til å gi Sanner nådestøtet. Om de peiser på, håper de at han gir seg. Han må ikke gi seg. Det er nå den egentlige jobben starter. Sanner må stå i møkka. Det vil snart vise seg om Sanner er rett mann på rett sted. Om han lykkes kommer ordførerne som kaller ham en fiasko nå, til å tigge om robuste omfavnelser neste år."

Men enda viktigere enn det hun skriver om prosess er det hun skriver om hvorfor behovet for større og sterkere kommuner ikke kommer til å bli borte, selv om man stemmer nei i en folkeavstemning:

"Fremtiden er her snart, nærmere bestemt i 2026. Da får de store etterkrigskullene behov for pleie og omsorg. Og det er kommunene som må løse den oppgaven. Men ikke på samme måte som i dag. I fremtiden, altså om 10 år, har vi flere gamle og færre i arbeidsdyktig alder til å betale skatt og løse omsorgsoppgavene. Vi kommer hverken til å ha arbeidsfolk nok, penger nok eller plass nok til å plassere alle de eldre på institusjon. Dette er folk som i tillegg forventer vinpakke og enerom. De må bo hjemme så lenge som mulig. Kommunene må fungere som høyteknologiske forsøksrom. Vi får behov for velferdsteknologi som overvåker sykdommer, gir medisin, slår alarm og løser daglige oppgaver hjemme. Kommunene må i tillegg få utdannet og rekruttert omsorgsansatte, bygge ut institusjoner, skaffe universelt utformede boliger på ett plan og i det hele tatt sørge for velferdsstatens bærekraft. Dette løser vi ikke smartest i hver vår kommune med 200 innbyggere, med 80 gamle som har hver sin diagnose. Her trengs samarbeid, skarpe fagfolk, innovative miljø, erfaringsutveksling og stordriftsfordeler."

På et viktig punkt tar imidlertid Astrid Meland feil. Det er i overskriften der hun skriver at "Nå er det kjipt å være statsråd". Jeg tror jeg er relativt godt kvalifisert til å slå fast at hverken statsråden eller hans nærmeste politiske medarbeidere som nå reiser land og strand rundt og argumenterer for kommunesammenslåinger, har det særlig tungt. Vi har det morsomt på jobb. Og vi synes vi driver med noe av det mest meningfylte det er mulig å holde på med akkurat nå - å forberede Norge på en fremtid som kommer til å bli mer krevende enn det vi har vært vant til. Skal vi unngå mer sentralisering må vi skape sterkere kommuner enn i dag. Vi har det ekstra morsomt på jobb på dager som i går, når debatten går for fullt og det kommer mange bekreftelser på at vi må fullføre jobben.