søndag 3. februar 2013

Høyere utdanning i omstilling

Udacity.com
Det skrives mye spennende i ulike nettmedier og blogger for tiden om fremveksten av nettsteder der man kan ta høyere utdanning, ofte helt gratis. Det skjer en vanvittig vekst i såkalte MOOCs, eller massive open online courses. På World Economic Forum i Davos nylig var det en egen meget topptung paneldebatt (referert på bloggen til Harvard Business Review) om dette temaet, ledet av Thomas Friedman. Friedman skriver dette om temaet i sin egen spalte i New York Times:

"I can see a day soon where you’ll create your own college degree by taking the best online courses from the best professors from around the world — some computing from Stanford, some entrepreneurship from Wharton, some ethics from Brandeis, some literature from Edinburgh — paying only the nominal fee for the certificates of completion. It will change teaching, learning and the pathway to employment."

En av grunnen til den store oppmerksomheten er suksessen til Udaciity, en ny nettressurs der hvem som helst i hele verden kan ta kurs gratis. Udacity er grunnlagt av Sebastian Thrum, en it-gründer ved Stanford University med tysk bakgrunn, som opplevde at 160 000 mennesker meldte seg på et onlinekurs i Artificial Intelligence de tilbød på Stanford University. Nå tilbyr Udacity rundt 20 kurs og er i sterk vekst. Her er et intervju på ABC News med en av lederne i Udacity, der han beskriver det de gjør. I et interessant blogginnlegg beskriver Clay Shirky dette fenomenet, og trekker paralleller til Napster og Spotify i musikkind

"Last year, Introduction to Artificial Intelligence, an online course from Stanford taught by Peter Norvig and Sebastian Thrun, attracted 160,000 potential students, of whom 23,000 completed it, a scale that dwarfs anything possible on a physical campus. As Thrun put it, “Peter and I taught more students AI, than all AI professors in the world combined.” Seeing this, he quit and founded Udacity, an educational institution designed to offer MOOCs"

En interessant nyhet som ble omtalt på CNET nå i slutten av januar er at San Jose State University i California har valgt å tilby tre av kursene fra Udacity som en del av sitt studiepoenggivende undervisningsopplegg. Kursene tibys til $150, en langt lavere kostnad enn det man må betale for en ordinær universitetsutdanning med det samme innholdet. Kursene som tilbys er matematikk, statistikk og algebra på et grunnleggende nivå, kurs som tradisjonelt er svært populære og fører til flaskehalser fordi det ikke er plass til alle studentene, men som må gjennomføres for å komme videre. Ved å tilby det nettbasert fjerner man flaskehalsen.

Jeg vil også anbefale en analyse gjort at Nicholas Carr i september i fjor i MIT Technology Review, der han beskriver hvordan kostnadseksplosjonen i høyere utdanning presser fram innovasjon når det gjelder nettbaserte tilbud. I følge Thomas Friedmans artikkel i New York Times er det nå slik at Coursera har 2,4 millioner studenter påmeldt (men frafallet her er større enn ved ordinære universitetsutdanninger) som tar 214 ulike kurs fra 33 ulike universiteter. Nettstedet edX er i motsetning til Udacity og Coursera drevet av en non-profit organisasjon. Den ble etablert av MIT og Harvard University. Nå har også Berkeley sluttet seg til, og flere andre er på vei med sitt innhold. Foreløpig ser det ut som de tilbyr omkring 30 ulike kurs.

Hvordan kan det være slik at disse nettportalene kan tilby gratis utdanning når det samme innholdet koster massevis av penger, enten for studentene eller for skattebetalerne, når man tilbyr det på campus? Hvordan skal de egentlig tjene penger? Nå virker det ikke som forretningsmodellene er helt klare enda, men det kan virke som modellen er at det å følge kursene skal være gratis for studentene, men at de prøver å satse på tre andre inntektskilder:

For det første kan man selge innholdsmoduler inn i eksisterende universiteters poenggivende studieprogrammer, slik San Jose State University har kjøpt innhold fra Udacity. For det andre kan man også tenke seg at disse nettstedene selv blir akkreditert som studiepoengivende institusjoner. Da må man ha et system for å avholde eksamener i kontrollerbare former, og man kan ta betalt for dette. Begge disse modellene handler om at brukerne må betale mindre for innhold enn før fordi innholdet deles av mange flere, mens det investeres mer i distribusjon enn i den tradisjonelle modellen. Et norsk nettbasert universitet ville kunne gjøre det på samme måten, og hente en del av innholdet fra leverandører som Udacity og Coursera. En tredje modell er å ha et system der man formidler kontakt med studenter og data om studenter til arbeidsgivere. "Big data" er en forretningsmulighet også innen høyere utdanning.

Bill Gates var med i debatten om MOOCs i Davos og jeg synes han sa noen kloke ting om hvor langt vi har kommet og hvor mye som er igjen. Han erfaring gjør at han kan mye om samspill mellom teknologi og tjenester etter å ha lært både av store suksesser og av noen mindre vellykkede satsinger. I følge bloggen til Harvard Business Review sa Bill Gates at dette handler om å sørge for enda høyere kvalitet, og å klare dokumentere for omgivelsene at kvaliteten er der, slik at nettbaserte tjenester ikke blir sett på som mindreverdige:

"Our whole notion of 'credential', which means you went somewhere for a number of hours, needs to move to where you can prove you have the knowledge and the quality of these online courses need to improve. Over the next few years the quality will improve. 90% of these courses will be long forgotten and never viewed. Over the next five years this transformation will be phenomenal but only through a pretty brutal winnowing out process."

Den tradisjonelle universitetsmodellen der man tar utdanning på campus, og lever et studentliv sammen med nye studentvenner fra ulike deler av verden, vil helt sikkert bestå, om enn med noe større bruk av online læringsressurser laget av andre enn i dag. Universitetsutdanning på nett er ikke først og fremst et alternativ for de som har tid og råd til å være heltidsstudenter på et universitet eller en høyskole, Online læring er derimot et veldig godt tilbud for alle de som ikke har den muligheten, enten fordi de er i en jobb- eller familiesituasjon som gjør det umulig, eller fordi de bor et sted man verken har økonomiske muligheter eller fysisk tilgang til gode universiteter. Et arbeidsliv som er i rask endring og stiller stadig nye krav til kompetanse, gjør dette enda viktigere.

Det man må huske er at det ikke er noen naturlov som sier at campus-basert undervisming må holde høyere kvalitet enn andre former for læring, for eksempel med bruk av virtuelle klasserom, forelesninger og andre æringsressurser på nett. Udacity tilbyr for eksempel kurs i "Design of computer programs" med Peter Norvig som lærer. Norvig er Director of Reseach i Google. Det er vel tvilsomt at alle høyskoler i verden som setter sammen sine egne kurs i programmering klarer å toppe det. Eller hva med å ha Sebastian Thun selv som lærer i et kurs om programmering av biler som styrer seg selv? Jeg tror Bill Gates har rett i at det vil skje mye interessant de neste fem årene, og at ikke alle som er der i dag vil komme igjennom den prosessen.

3 kommentarer :

  1. Det kan revolusjonere utdanning i fattige land, og blant mennesker som ikke en gang kunne betalt flybilletten frem til et amerikanske eliteuniversitet. Demokratisering av kunnskap har alltid vært viktig, og nå ser det ut til at vi tar et stort skritt. Bra innlegg Paul.

    SvarSlett
  2. Etablerte utdanningssystemer er sakte og motvillig i ferd med å utvikle komponentene i online-utdanning som videoopptak av forelesere, digitale prøver/eksamen, gruppe- og hjemmeoppgaver som støttes ned digitale ressurser osv. Før eller senere vil problemene ("kostnaden") ved å bytte fra velkjent til virtuell læring bli små. Det åpner for nye aktører når det gjelder kurstilbud og sertifisering ("eksamen"), ikke minst private.

    SvarSlett
  3. Flott research. Det kan jo revolusjonere utdanningssystemet i rike land også. Det er spennende.

    SvarSlett