Nye engelske navn for både BI og NHH

Forskning og høyere utdanning er internasjonalt konkurranseutsatt virksomhet. Viktigst for attraktiviteten når man skal trekke til seg forskere og studenter er det naturligvis å holde høy kvalitet på det man gjør. Men det hjelper å ha et engelsk navn på institusjonen som forteller målgruppene hva man er.

Interessant nok har begge våre store vitenskapelige høyskoler innen økonomifag, private BI og offentlige NHH, skiftet engelsk navn i løpet av de siste dagene. Og de har gjennom nokså ulike valg av engelske begreper valgt å profilere seg på ganske ulike måter, selv om begge kaller seg handelshøyskoler på norsk.

BI heter nå BI Norwegian Business School, etter å før ha kalt seg Norwegian School of Management. Rektor Tom Colbjørnsen skriver på bloggen sin om hvordan dette et tydeliggjøring av at man ligger på et høyere nivå enn det gamle navnet signaliserte. Navnet gir assosiasjoner til Københavns Handelshøyskole som heter Copenhagen Business School og fakulteter (schools) ved ledende universiteter som Harvard Business School eller Stanford Graduate School of Business. Men det er ikke helt uvanlig i USA at fakulteter på samme nivå kaller seg schools of management heller, for eksempel MIT Sloan School of Management.

NHH har valgt en litt annen løsning og heter nå Norwegian School of Economics, etter å tidligere å ha kalt seg Norwegian School of Economics and Business Administration. Det må vel karakteriseres som en forenkling mer enn en stor endring. Men navnevalget gir interessante internasjonale assosiasjoner, for eksempel til Handelshögskolan i Stockholm som heter Stockholm School of Economics, Helsinkis Aalto University School of Economics og London School of Economics. Den siste er en skole som driver med samfunnsøkonomi, juss, statsvitenskap og andre samfunnsfag, og sånn sett ikke en handelshøyskole, og dette med hva man signaliserer med navnet har selvsagt har skapt litt debatt i Bergen..

Det er i følge E24 slik at noen ved NHH føler at navnet gir et for snevert bilde av hva de tilbyr, og særlig etter at BI var rakst ute med å ta navnet Norwegian Business School før styret ved NHH hadde møte om saken. Jeg tror vel begge navnene kan fungere godt. De signaliserer litt ulike ting, men internasjonalt er det jo slik at universiteter og høyskoler med tilhørende fakulteter bruker litt ulike begreper. Kvaliteten på utdanning og forskning er tross alt det viktigste når man skal trekke til seg talenter.

Delstatsvalg i Tyskland

Tyskland har hatt valg i to delstater søndag og resultatet i den ene, Baden-Wûrttemberg, er ganske oppsiktsvekkende. Kanskje det første signalet om hva kjernekraftulykken i Fukushima kan komme til å bety politisk fremover, i hvert fall i land der det er strid om kjernekraftens framtid.

I Baden-Württemberg har CDU mistet makten etter 58 år. Selv om de fortsatt er klart største parti, er dette et ganske alvorlig nederlag i kjerneområder i sør-vest i Tyskland. Den som tar over posisjonen som ministerpresident i delstaten er ikke en sosialdemokrat, de gikk litt tilbake, men Winfried Kretschmann fra die Grüne, som kommer til å lede en koalisjon med SPD. Det blir første gang de grønne leder en delstatsregjering i Tysklands histore. De fikk 24 prosent av stemmene, fram over 12 prosentpoeng siden sist. Her hos Spiegel Online kan en se den nye sjefen på video.

I Rheinland-Pfalz var det også valg søndag. Her styrte sosialdemokratene fra før, i et tradisjonelt sterkt område for SPD. De ble største parti også denne gangen, men gikk mye tilbake, mer enn ti prosentpoeng, og må i koalisjon med Grüne som fikk 15 prosent. Også i Rheinland-Pfalz var det en enorm fremgang for de grønne, på over 10 prosentpoeng siden forrige valg.

Et nytt kullkraftverk i uka?

Allerede midt på 90-tallet begynte noen å påstå at Kina måtte bygge et nytt kullkraftverk i uka for å dekke behovet for energi. For eksempel her i Naturvern-forbundets magasin. Påstanden er gjentatt stadig vekk senere, helt fram til i dag. Men var det sant? Ting er ikke nødvendigvis riktige selv om de gjentas ofte.Har Kina faktisk har åpnet et nytt kullkraftverk hver uke?

For oss som går rundt og lurer på slike ting var det derfor gledelig å se at den norske generalkonsulen i Guangzhou, Tormod C. Endresen, blogget om akkurat dette spørsmålet for en tid tilbake. Han sitter jo midt i det området i verden som kanskje vokser aller raskest, og ser hvordan byggingen av nye kraftverk foregår i praksis. Og det han skrev på bloggen er blant annet følgende:

"I fjor fikk vi ca. 80 gigawatt ny kullfyrt kapasitet i Kina. Samtidig er kinesiske myndigheter flinke til å stenge ned gamle kullkraftverk. Tar man hensyn til at rundt regnet 30 gigawatt gammel kapasitet ble stengt i fjor, står vi igjen med ca. 50 gigawatt netto tilvekst. Et typisk kinesisk kullkraftverk er 600 megawatt, noen er betydelig større. Uansett kan vi trygt si at den nye kapasiteten i fjor svarer til mer enn ett nytt kullkraftverk i uka, snarere ett og et halvt. Utbyggingen gikk raskere for noen år siden – da vi begynte å snakke om ”ett kullkraftverk i uka”. I perioden fra 2000 til 2008 var sannheten snarere to og et halvt kullkraftverk i uka. Og kullfyringen vil fortsette. Kina har en av verdens største kullreserver, og kull vil fortsatt skape hoveddelen av den energien som trengs for å videreføre Kinas vekst."

Påstanden om et nytt kullkraftverk i uka er med andre ord riktig, men kanskje litt beskjeden i forhold til det som har skjedd de siste ti årene i Kina. Den økonomiske veksten mellom 2000 og 2008 var så kraftig at det i gjennomsnitt ble åpnet to og et halvt nye kullfyrte kraftverk i uken, skriver Endresen. Hvorfor er det slik at Kina bruker så mye energi selv om landets BNP fortsatt er mye mindre enn USAs? Det er fordi de fabrikkene som produserer de fysiske varene vi kjøper i våre kjøpesentre; elektronikk, leker, klær og hvitevarer ligger i Kina. Det er ikke bare Kinas vekst som skaper økt energibehov og økte utslipp, vårt eget forbruk gir også økte utslipp i Kina.

Kina har gigantiske kullreserver og kan bygge nye kullkraftverk i lang tid framover. Det er primært to problemer. Det ene er at kullreservene er i nord og vest, mens de største energibehovene er i sør og øst. Det betyr at det er krevende å få til en infrastruktur som gjør det mulig å frakte så enorme kullmengder uten at det hindrer annen transport. Og så er det naturligvis klimautfordringene. Kina slipper allerede ut mest CO2 i verden. Hvis veksten fortsetter vil Kina i 2030 slippe ut like mye CO2 som den kvoten verden totalt sett bør holde seg innenfor, rundt 35 milliarder tonn i året. 

Det gjør at Kina også er det landet som kanskje satser mest helhjertet for forskning og utvikling innen fornybar energi. Kina har satset kraftig på vannkraft lenge. Kina er nå også blitt verdens største produsent av vindturbiner og av solcellepaneler. Men selv med denne satsingen blir det vanskelig å redusere den store avhengigheten av kull. 

Økonomibarometer lansert på nettet

NHO har i snart ti år laget Næringslivets Økonomibarometer, en undersøkelse av bedriftenes forventninger når det gjelder markedsutsikter, investeringer ansettelser osv. Undersøkelsen er svært omfattende og dekker alle bransjer, og gir på den måten et svært godt samlet bilde av bedriftenes forventninger. Resultatene har vært presentert kvartalsvis på pressekonferanser og som egne rapporter som har kommet fra NHO.

Det som nå er nytt er at dette materialet legges ut på et eget nettsted, www.okonomibarometer.no, slik at  tallene og trendene blir tilgjengelige for alle. I tillegg til å se på hovedtallene for hele næringslivet, kan en se på de enkelte landsforeningene i NHOs medlemmer, for eksempel hva Abelia-bedriftene tror om framtiden. Eller man kan kan se særskilt på bransjer som for eksempel ikt-bedrifter, vitenskaplig og teknisk tjenesteyting eller oljeindustrien. Og man kan se på resultatene fylkesvis.

Mange bedrifter forventer bedre markedsutsikter i året som kommer og også økt sysselsetting. Men samtidig er det mange som holder igjen på investeringene fortsatt, slik det gjerne er når man er usikker på hvor robust oppgangen er. Først kommer den økende optimismen om markedet, så kommer tidspunktet der man må ansette folk og til slutt kommer investeringene som må til for å ekspandere. Totalt er det 38 prosent som forventer bedre markedsutsikter, 44 prosent forventer økt sysselsetting i bedriften og 18 prosent forventer økte investeringer.

Abeliabedriftene er totalt sett mer optimistiske, her er det 57 prosent som skal øke sysselsettingen i år og 22 prosent skal investere mer. Innen Abelia er IKT-bedriftene mest som næringslivet ellers, her skal 39 prosent øke sysselsettingen og 15 prosent investere mer. Når det gjelder faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting er bildet langt mer optimistisk. Her er det hele 63 prosent som sier de forventer økt sysselsetting i bedriften og 25 prosent skal investere mer.

Jeg tror dette kan være nyttige oversikter. Mange kunnskapsbedrifter er jo ikke bare interessert i hvordan det går i andre kunnskapsbedrifter, men minst like interessert i hvordan det går hos kundene. Her får man oppdaterte tall for hvordan det ser ut i sin region og hvordan fremtidstroen er i både byggenæringen, industrien og varehandelen.

Snøstorm og realfag i Tromsø

Været ved flyplassen i Tromsø i ettermiddag

I dag var jeg på Fakultetet for Naturvitenskap og Teknologi ved Universitetet i Tromsø, der de arrangerte den såkalte MNT-konferansen. En konferanse for realfagspersoner ved universiteter, høyskoler og videregående skoler, der de får inspirasjon og ideer, og oppdatert kunnskap om hvordan realfagene er viktige for samfunn og næringsliv.

Tromsø var for øvrig sterkt preget av at vinter i dag. Vinteren i Nord-Norge er lengre enn i resten av landet og kan være ganske voldsom. I dag var det en kraftig snøstorm som satte sitt preg på mye, noe man kan lese om i Nordlys i dag. Men det gjorde at det blant annet ble tid til en prat med Tora Aasland og Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet, som også var på konferansen, mens vi ventet på at flyene hjem skulle gå.

Jeg brukte mitt innlegg på konferansen til å understreke tre ulike grunner til at realfagene er blitt viktigere enn før. Det er for det første slik at vi er avhengig av gode spissmiljøer innen forskning og næringsliv for å kunne tiltrekke oss talenter og kunnskapsbedrifter. De beste tiltrekkes av miljøer der det er andre med et høyt ambisjonsnivå. For det andre er vi avhengig av at realfagskunnskapen og teknologikunnskapen blir høyere i arbeidslivet generelt. Evnen til å kunne regne og beregne blir viktigere i flere jobber, og stadig flere er avhengig av å beherske teknologi i jobben. Dessuten er et lands totale innovasjonsevne avhengig av at vi har realfagskompetanse på et høyt nivå, for veldig mye innovasjon har en eller annen teknologidimensjon.

Og for det tredje er det et demokratisk spørsmål. For å kunne delta i den demokratiske debatten som for eksempel finanskriseutvalgets innstilling, strategi for forskning på bioteknologi eller ta stilling til kjernekraftens fordeler og ulemper, så må man ha en del kunnskaper om hvordan ting henger sammen matematisk eller naturvitenskapelig. Jeg har lagt ut dagens foredrag på Slideshare for de som måtte være interessert.

Jeg fikk også anledning til å snakke litt med folk i informatikkmiljøet ved Universitetet i Tromsø. Her har de  bidratt til utviklingen av Fast, nå Microsofts søkevirksomhet. Og dette miljøet har også vært en del av opphavet til Playfish, et spillselskap som ble solgt til Electronic Arts, verdens største spillselskap, for 2,4 milliarder kroner i 2009. Satser man riktig er det med andre ord mulig å få til internasjonalt sterke og næringslivsrelevante realfagsmiljøer også på forholdsvis små steder langt nord.

Om vaskemaskiner, energiforbruk og tid

Fascinerende innlegg av Hans Rosling hos TED. Nok en gang leverer han en pedagogisk og tankevekkende analyse av det store bildet, denne gangen med utgangspunkt i forskjellen mellom å vaske klær for hånd og å ha tilgang til en vaskemaskin. Rosling tar utgangspunkt i hva det betød at hans egen familie kjøpte vaskemaskin da han var fire år gammel, og hva det betyr når det ikke lenger er to milliarder, men fem milliarder mennesker i verden som bor i hjem der det er vaskemaskiner.

Digitaliseringens disruptive kraft

At digital lagring og distribusjon av lyd, film, tekst og bilder har kraft til å endre spilleregler og ødelegge eksisterende bransjer er vel etter hvert blitt ganske åpenbart. Det er bare å spørre noen i en mediebedrift, et trykkeri, et plateselskap eller i filmbransjen, så får man høre en historie om hvor enorme endringskrefter de er utsatt for, og hvor vanskelig det er å finne fram til forretningsmodeller som gjør det mulig å tjene penger i en digital kontekst.

Vi har sannsynligvis bare sett begynnelsen på de disruptive virkningene av digitalisering, enda flere bransjer kommer til å bli berørt. Noen av disse har sannsynligvis ikke tenkt så mye på det foreløpig, og tror kanskje de vil slippe unna fordi de representerer en eller annen form for unik kunnskap eller verdiøkende tilleggstjenester som man kan ta betalt for. Jeg ble minnet om dette for noen uker siden da jeg leste en veldig interessant artikkel i New York Times om hva som har skjedd etter at notetrykk (sheet music) er lagt ut åpent og gratis på internett:

"The site, the International Music Score Library Project, has trod in the footsteps of Google Books and Project Gutenberg and grown to be one of the largest sources of scores anywhere. It claims to have 85,000 scores, or parts for nearly 35,000 works, with several thousand being added every month. That is a worrisome pace for traditional music publishers, whose bread and butter comes from renting and selling scores in expensive editions backed by the latest scholarship. More than a business threat, the site has raised messy copyright issues and drawn the ire of established publishers."

The International Music Score Library Project, imslp.org, (som har en søster som heter imslp.eu i Europa på grunn av opphavsrettslovgivning som er ulik i USA og Europa) har lagt ut noter til 85 000 musikkverk der rettighetene nå er utgått. Fortsatt er det slik at tradisjonelle musikkforlag selger noteark for penger også der opphavsretten har utgått, på samme måte som det selges bøker i bokhandler der forfatteren er død og rettighetene er opphørt. Det er ikke noe galt i det, vi betaler tross alt ikke bare for teksten, men for innpakning og distribusjon også. De som jobber i butikken skal jo ha betalt de også. Og det at man tar seg godt betalt begrunnes gjerne kulturpolitisk i tillegg, da kan man la gamle verk  kryssubsidiere forlagenes satsing på unge og nye talenter.

Men digitaliseringen forandrer på dette. Vi betaler ikke for innpakning og distribusjon hvis noe ligger gratis og tilgjengelig for alle på et åpent nettsted. Jobben og kostnaden er å konvertere fra analogt til digitalt. Når den jobben først er gjort er det forholdsvis små lagrings- og driftskostnader sammenlignet med fysisk distribusjon. Hvis noen tar denne jobben frivillig og gratis, som i IMSLP eller Wikipedia, eller med en reklamebasert forretningsmodell som Google Patents, er det ikke lett å være avhengig av å ta betalt fra en kunde. Og slik er det ikke bare med noteark. På en rekke andre områder, noen vi er klar over og noen vi ikke har tenkt på, vil de nye digitale forretningsmodellene skyve vekk både bedrifter og bransjer som ikke omstiller seg.

Konsulentprisen 2011

Om et par uker, den 31 mars på Gamle Logen. skal det dels ut priser til årets konsulent og årets konsulentbedrift. Andre deler av det kunnskapsbaserte næringslivet vårt, som reklamebransjen, designbedriftene og mediebedriftene, er flinke til å fremheve gode prestasjoner med priser som deles ut på festlige arrangementer der alle toppene i bransjen deltar, og der det er media til stede for viderefortelle de gode historiene.

Det er annerledes for rådgivere innen for eksempel management- eller it-konsulentvirksomheter. De har ikke samme tradisjon for arrangementer der de feirer seg selv, eller priser som flertallet i bransjen slutter opp om og ser på som sine. Ikke er de vant til å legge til rette for en mediedekning som fremhever eksempler på prestasjoner av høy kvalitet heller. Derfor blir det spennende å se i hvor stor grad konsulentbedriftene stiller seg bak seminaret og prisutdelingen i forbindelse med Konsulentprisen 2011. Det er ikke første gang arrangementet gjennomføres, men årets program er et langs skritt fremover i forhold til å få til et arrangement av høy kvalitet og med en ramme som fungerer som en god markering av en viktig bransje.

Det er ikke mulig å bygge opp en slik samlende festkveld for bransjen over natten. Men forhåpentligvis kan Konsulentprisen 2011 være et skritt på veien, en positiv markering av en bransje som er stadig viktigere etter hvert som den kunnskapsbaserte delen av norsk økonomien vokser. I forbindelse med arrangementet 31. mars skal det være et seminar på dagen med en rekke gode innledere og en prisutdeling på kvelden der både årets konsulent og årets konsulentbedrift skal hedres. Påmelding til seminar og prisutdeling kan man gjøre her.

Norges største gruppearbeid

Foto: Morten Sortland, NHH-symposiet

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om NHHs nye forskningsprogrammer og bloggene deres. Men nå må jeg skryte litt av studentene der. Etter å ha vært med på Norges største grupppearbeid på NHH-symposiet, et arrangement studentene gjennomfører annenhvert år, er jeg veldig imponert over både ambisjonsnivå og gjennomføring.

Mesteparten av dagen i dag foregikk som et gruppearbeid om våre største fremtidsutfordringer mot 2050, innenfor infrastruktur, utdanning og kunnskap og innenfor energi og miljø. I tillegg til at alle deltagerne på konferansen jobbet i grupper, hadde studentene fått fem kjente toppledere fra ulike områder til å forbedrede seg litt ekstra og lede hver sin spesialkomponerte gruppe som diskuterte  fremtidsutfordringene med litt ulike "briller" på .

Idar Kreutzer ledet en gruppe som formulerte noen løsninger sett med et næringslivsperpektiv, Stine Bosse ledet en gruppe som diskuterte politisk lederskap, Sven Mollekleiv ledet en gruppe som snakket om frivillig sektors rolle, Tom Remlow ledet en gruppe studenter som diskuterte konsumentperspektivet og Kristin Skogen Lund ledet en gruppe som diskuterte ut fra utdannings- og kunnskapsperspektivet. Jeg var invitert med i denne siste gruppen av Kristin Skogen Lund, sammen med Marianne Aasen, leder i Stortingets utdannings- og forskningskomite, Leif Østli, en veldig markert rektor og skoleleder, Gudrun Thorsheim, student ved NHH og Shahzad Rana, seriegründer. Det ble en engasjert og lærerik diskusjon mellom folk med litt ulike roller og erfaringsbakgrunn.

Diskusjonen i gruppen viste at det er lett å formulere en visjon om at Norge skal være i fremste rekke når det gjelder utdanning og kunnskap i 2050, men vanskeligere å si mer presist hva det betyr. Hva er det egentlig vi skal være best på? Noe av utfordringen er at en god ambisjon for utdanning og kunnskap i 2050 må være opptatt av både spiss og bredde. Det å hindre frafall, sørge for at alle kan lese godt, forstå tall og får tilgang til en plattform for å kunne tilegne seg mer kunnskap er helt avgjørende for å lykkes dersom vi fortsatt skal være et høykostland der stort sett hele arbeidslivet krever mye kompetanse. Men vi må også satse på noen spisser og velge noen områder der vi skal utvikle verdensledende kunnskapsmiljøer, miljøer som er så gode at de trekker til seg fremragende studenter, forskere og bedrifter fra andre land. Og det alle var veldig enige om var at ledelse er mest avgjørende for å nå et slikt ambisjonsnivå.

Gruppen var snakket også om at det ikke bare er viktig å være ledende rent faglig innenfor tradisjonelle fagdisipliner vi velger å prioritere høyt, noen av de største mulighetene framover vil ligge i å kombinere kunnskap fra ulike fag og sektorer på nye måter. Smart bruk av teknologi for å bidra en bedre hjemmebasert eldreomsorg er et eksempel på en slik satsing der Norge kan ta en ledende rolle. Et annet område som er avhengig av at vi gjør ting på tvers av fagdisipliner og sektorer er utviklingen av nye og smarte energi- og miljøløsninger

NHH-symposiets nettsider har blant annet en oppsummering av plenumsdiskusjonen etter gruppearbeidet og et billedgalleri fra dette flotte arrangementet. Det var også en god påminnelse om at det er andre måter å lage konferanser på enn å bare ha en lang serie foredrag som deltagerne sitter passivt og lytter til.

Om kjernekraft, Japan og jordskjelv

Før fredag i forrige uke hadde Japan 54 kjernereaktorer som forsynte landet med 34 prosent av elektrisitetsbehovet. 11 av disse ble stengt ned under jordskjelvet fredag. De er konstruert slik at de automatisk stenges ned og slutter å produsere strøm når et jordskjelv inntreffer, for å redusere faren for utslipp på grunn av skader på rør og materialer.

I Japan er slik automatisk nedstengning av kjernereaktorer forholdsvis vanlig, selv om det noen ganger har oppstått problemer som da Kashiwazaki-Kariwa kraftverket på vestkysten var stengt i 2-3 år etter et jordskjelv i 2006.

Det som skal skje ved en slik avstenging etter et jordskjelv er at dieselaggregater starter opp for å sørge for vannsirkulasjon og nødvendig kjøling av kjernereaktorene. Uten kjøling risikerer man en overoppheting av brenselet og en mulig nedsmelting. Men dieselmotorene fungerte av en aller annen grunn ikke som de skulle fredag, kanskje på grunn av tsunamien, og flere av reaktorene har derfor opplevd alvorlige problemer.

De fire reaktorene ved Fukushima I (Daichi) har nå opplevd tre store eksplosjoner og en brann. Reaktor 1 og 2 er sannsynligvis satt ut av spill for alltid etter at det er pumpet inn sjøvann (Oppdatert tirsdag 15.04 kl 09: og reaktor 4 har hatt en brann). Disse systemene liker ikke saltvann, så det er en ganske dramatisk ting å gjøre. Kanskje går det samme vei med reaktor 3. Tre ytterligere reaktorer ved dette enorme kraftverket var nede for vedlikehold da jordskjelvet kom.Ved Fukushima II  (Daini) ble alle fire reaktorer stengt ned under jordskjelvet. Også her oppstod det problemer med kjølingen, men det virker som nedstengningen har gått bedre her etter hvert. En reaktor ved Tokai-kraftverket og en reaktor ved Onagawa-kraftverket ble også stengt ned, ved det siste oppstod det også en brann i en turbin i forbindelse med jordskjelvet.

Når det gjelder den løpende nyhetsrapporteringen om disse dramatiske hendelsene er det flere nettsteder som det kan være verdt å følge med på for å bli oppdatert. Det gjelder for eksempel World Nuclear News, et nettsted som også har Facebookside og Twitterkonto. Fysikkunskapene blant journalister i de fleste medier er gjerne litt tynne, så det er nyttig å ha noen kunnskapsbaserte nyhetskilder. Men også Wikipedia har noen meget bra artikler om disse hendelsene. Det samme har New York Times.

Men selv om dette skulle gå bra på kort sikt i forhold til radioaktivitet, og det får vi virkelig håpe det gjør, er det store utfordringer med energiforsyningen i Japan på langt sikt. Det er ikke bare kjernekraftverk som er slått ut av jordskjelvet, også flere av de fossile kraftverkene er tatt ut. World Nuclear News skriver:

"In total then, including those plants that were already offline at the time of the earthquake, some 13,360 MWe of Japan's installed nuclear capacity of just over 47,500 MWe is out of action.(...) For 15 March, Tepco estimates it will face an electricity demand of around 37 GWe against an available supply of 33 GWe. Soon after the earthquake on 11 March, Tepco reported that 12 of its thermal power units and 22 hydroelectric plants had ceased operations because of the earthquake. (...) all the hydroelectric plants were back online, but nine thermal units totalling about 6750 MWe of capacity remained out of service from the company's total thermal capacity of just over 38,000 MWe.

Det er med andre ord en underdekning på elektrisitet på rundt 10 prosent som det ikke vil bli helt enkelt å å erstatte verken på kort eller lang sikt. På lang sikt må Japan ta stilling til om det skal bygges ny kjernekraft, eller om man nå skal satse på andre alternativer, for eksempel kraftproduksjon som krever økt import av fossil energi. Etter noen år der kjernekraft har opplevd økt oppslutning i mange land, blir det igjen vanskeligere å være talsmann for mer kjernekraft. Financial Times skrev mandag at:

"Fukushima has already joined Chernobyl and Three Mile Island as a once-obscure place whose name the opponents of nuclear energy can invoke to great effect. The public’s visceral reaction to the terrifying images from Japan will overwhelm nuances such as redundant reactor technology, modern safety mechanisms or the geological stability of plant locations, nipping a nascent industry renaissance in the bud. Nuclear is once again a dirty word."

Vann, vin og ledelse

Journalist Eva Grinde i Dagens Næringsliv har i en kommentar i dag (bare i papiravisen dessverre) avlagt Abelia en liten visitt etter å ha besøkt et halvdagsseminar om ledelse Abelia var med på å arrangere for noen dager siden. Innleder på møtet var Otto Scharmer fra MIT som har skrevet en bok om ledelse som heter Teori U. Eva Grinde stiller i DN spørsmål ved om det er forskjell på et ledelseseminar og et vekkelsesmøte.

Kommentaren er i grunnen ganske god og nyansert, og advarer oss alle mot å betale for mye for kurs om ting vi har hørt før (eller burde ha hørt før). For eksempel om ledelse og omstilling. Det er mange store ord og begreper i gurubransjen og en sunn skepsis til folk som hevder de ha funnet fram til en teori som skal løse alle våre utfordringer, både på individnivå, virksomhetsnivå og samfunnsnivå, er høyst betimelig. Særlig forsøk på å lansere teorier som hevder å løse store globale samfunnsproblemer ved at vi endrer "mindset" skal man etter mitt syn være skeptisk til. Nå har ikke Abelia noen planer om å arrangere kurs om Teori U, vi nøyer oss med å ha vært medarrangør på et godt besøkt åpent møte der Otto Scharmer holdt en innledning om ledelse og omstilling.

Når det er sagt så var jeg faktisk positiv overrasket over foredraget Scharmer holdt. Det var ikke mye vekkelse, men en engasjert og samtidig ganske nøktern og konkret beskrivelse av hindringer virksomheter og ledere står overfor når det er behov for omstilling. Om forskjellen på det han kaller "downloading", der vi henter informasjon som bare bekrefter og forsterker det vi allerede vet, og det å reelt åpne opp og ta konsekvensene av at fremtiden krever noen andre svar enn de vi har i dag. Der vi som ledere både må være i stand til å sette oss inn i andres ståsted, men i tillegg må være en slags "plassholdere" som må holde rommet åpent for kreativitet og innovasjon vi ikke kan planlegge oss frem til. Jeg håper vi får anledning til å arrangere flere slike møteplasser, gjerne med ledelsesguruer som har skrevet bøker og lansert noen teorier. Vi behøver jo ikke være enige i alt. Og jeg er nokså sikker på at vi trenger gode møteplasser der vi snakker om og lærer om ledelse.

Også spill for katter til iPad

Også Mikke, familiens katt, lar seg begeistre av iPad. Det er kommet egne spill for katter. Spillet under handler om å fange mus, en kjent og populær aktivitet blant aktive katter. Når klippet ble så kort er det fordi Mikke kom borti knappen for å dele spillet på Facebook eller Twitter. Det er med andre ord ikke sikkert at de det som blir videresendt på Facebook kommer fra en person du kjenner. Det kan være anbefalt av en katt.

30 år siden Sinclair ZX81

Det er i år 30 år siden jeg hadde min første datamaskin hjemme. Jeg ble minnet om det av BBC News nettsted som i dag skriver at det var våren 1981 Sinclair ZX81 ble lansert, en maskin som i basisversjonen hadde 1k (kilobyte) minne. Man ville trengt 50 000 slike maskiner for å ha nok datakraft til å kjøre dagens Word eller iTunes. Men det var naturligvis ingen som visste noe om slike bruksområder. Og internett var fortsatt over 10 år unna vanlige folk. Det var helt andre ting man brukte en hjemmedatamaskin til i 1981.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg fikk tak i maskinen min, jeg tror jeg må ha kjøpt den i England. Der kostet den 70 pund. Man kunne også kjøpe den som byggesett for 50 pund, men det var litt for komplisert for meg. I tillegg til maskinen hadde jeg en sort klump plugget inn på baksiden med 16k minneutvidelse og en knøttliten termisk printer som skrev på sølvfarget spesialpapir. Det hele måtte man koble til en liten vanlig svart-hvit TV og en mono kassettspiller som fungerte som lagringsmedium. Et bra bilde av hvordan dette så ut kan man se her.

Nå var ikke ZX81 verdens første datamaskin og den var definitivt ikke best. Men den var utrolig billig, mindre enn en tidel av en Apple II Plus. Den ble solgt i vanlige bokhandler og på postordre, og den var liten. Den ble derfor en enorm suksess i målgrupper som ellers aldri ville kunne drømme om å eie en datamaskin, og solgte i følge Wikipedia tilsammen 1,5 millioner eksemplarer. Mannen bak, engelske Clive Sinclair, ble både superkjendis og millionær.

Det eneste som ikke var helt opplagt var hva man skulle bruke maskinen til. Den hadde ikke farger og ikke lyd, og svært begrenset minne. Man måtte være veldig påpasselig med å ikke dytte borti minnet på baksiden, da ville maskinen fryse og det man hadde laget ville forsvinne for alltid. BBC skriver:

"It didn't do colour, it didn't do sound, (...) But it brought computers into the home, over a million of them, and created a generation of software developers. Before, computers had been giant expensive machines used by corporations and scientists - today, they are tiny machines made by giant corporations, with the power to make the miraculous routine. But in the gap between the two stood the ZX81. One wobble and your day was wasted.It wasn't a lot of good at saving your work - you had to record finished programming onto cassette tape and hope there was no tape warp. It wasn't even that good at keeping your work, at least if you had the 16K extension pack stuck precariously into the back."

Akkurat slik jeg husker det. Derfor var det nokså begrenset hva man kunne bruke dette vidunderet til. Tekstbehandling og andre hjemmekontoroppgaver var nytteløst, printer, tastatur og programvare var alt for dårlig. Jeg husker to ting man kunne gjøre med maskinen. Det ene var å prøve seg på litt enkel programmering i BASIC. Man kunne kjøpe bøker om programmering av ZX81 og prøve seg fram med å skrive noen enkle programmer.

Det andre var å spille spill. Fordi minnet var så knøttlite måtte spillutviklerne være utrolig kreative og krympe plassen til et minimum. Jeg tror de skrev i maskinspråk. Spillene ble lagret og distribuert på kassetter man kunne kjøpe og får tilsendt i posten. Jeg husker jeg hadde to spill, Space Invaders og sjakk. Det er jo utrolig imponerende at noen klarte å lage et fungerende sjakkspill til en maskin med bare 16k minne. Dagens bærbare PCer med 4 GB minne har 200 000 ganger større kapasitet til å kjøre programmer.enn en ZX81. Men det virket på et vis, og det var faktisk en helt liten industri av softwareutviklere som laget spill og annen programvare til ZX81.

For de som har sans for historiske linjer må det jo også nevnes at et av selskapene som bygget seg opp på å lage software til ZX81 var et selskap som het Psion og som bygget på denne erfaringen erfaringen da de i 1984 lanserte verdens første håndholdte datamaskin, Psion Organiser. Psion var i likhet med Sinclair et engelsk selskap, og skulle bli ledende på små  håndholdte maskiner (PDAer) med tastatur. Jeg hadde en Psion Series 5 fra 1998 og i mange år og veldig fornøyd med den. Ganske avansert liten sak som var langt forut for sin tid. Det tok mange år før noen mobiltelefon hadde tilsvarende bred funksjonalitet.

Norge faller på rangering av elektroniske tjenester

I rapporten Digitizing Public Services in Europe: Putting ambition into action blir Europas land rangert etter hvor langt de har kommet når det gjelder elektroniske tjenester i regi av det offentlige. Rapporten er på 272 sider og laget for EU-kommisjonen av flere konsulentmiljøer, blant annet Capgemini og IDC.

I forhold til tidligere målinger faller Norge kraftig og er nå på 16. plass av 32 land. For tre år siden var Norge på 6. plass. VG skriver at en viktig grunn til at Norge har falt så mye er at kriteriene er vektet annerledes enn før. Mens man tidligere var opptatt av at det var skjemaer tilgjengelig på en hjemmeside på nettet, er det høyere krav nå. Man måler ting som samhandling på tvers mellom ulike tjenester i det offentlige, grad av interaktivitet og ikke minst brukerens opplevelse av kvalitet. Her scorer Norge ganske lavt.

Det er ikke det at tjenestene i Norge er blitt dårligere enn før, problemet er at Norge står mer stille enn andre land. En rekke land har gjort veldig mye mer enn Norge de siste årene, spesielt når det gjelder elektroniske tjenester rettet mot innbyggerne. VG skriver at:

"Rapporten tar for seg 20 kjernetjenester, hvorav tolv er rettet mot innbyggere og åtte mot bedrifter.(...) Norge ligger bedre an på tjenester rettet mot bedrifter enn innbyggere. Der skårer vi over snittet i Europa. Det har nok noe med at staten har hatt mer fokus på å redusere byrden for bedrifter enn privatpersoner, blant annet for å få til mer effektiv skatteinnkreving."

Jeg tror dette er en helt korrekt analyse. AltInn er en i internasjonal sammenheng svært god og avansert elektronisk portal for næringslivet. Dessverre er ikke de elektroniske tjenestene rettet mot privatpersoner på langt nær så modne. I følge EU-rapportens oversikt over Norge (side 228-230) er det en veldig lav rangering på health related services og relativt dårlig også på områder som drivers licence, birth and marriage certificates og passports. Mens Norge er blant de fremste i verden når det gjelder befolkningens bruk av pc-er og internett til ehandel, nettbank, sosiale medier og andre private tjenester, så henger det offentlige langt etter. Denne undersøkelsen viser at Norge lå langt fremme, men at vi nå er passert av en rekke land i Europa. 

De 25 beste finansbloggene

Time Magazine har laget en liste over de 25 beste finans-bloggene. De skriver at selv om finanskrisen har vært ille for bedriftene og økonomien, har den vært veldig bra for bloggerne:

"The financial crisis was horrible for the economy, but it was a great for financial blogs. In the past three years, dozens have popped up to debate the recovery, economic policy and who was at fault in the market meltdown. Consumer-finance blogs are jam-packed with advice on how you can live your life more cheaply."

Det er med andre ord litt ulike sjangere innen finansblogging, det er blogger både for makro og for mikro, og Time har gått igjennom dem alle og laget en liste over de beste. Øverst på listen er Paul Krugmans blogg, en blogg jeg også prøver å få lest regelmessig. Av de øvrige er jeg også innom Freakonomics ganske ofte. De andre bloggene på denne listen leser jeg ikke fast, men  jeg har vært innom Marginal Revolution, The Big Picture og Econbrowser noen ganger. Og flere av de andre bloggene ser jo ut som de kan være verdt å utforske litt mer.

Femmil i Kollen

Det er lettere å få med seg alle detaljer på TV. Men stemningen må man til arenaen eller ut i marka for å oppleve. Derfor er jeg glad jeg i hvert fall fikk med meg en konkurransene i årets VM live fra tribuneplass.

Og man kan ikke akkurat klage når man får oppleve søndagens vær og stemning i Kollen, og en femmil som var akkurat så jevn og dramatisk som en fellesstart er på sitt beste. Lyden av noen titusen publikummere som gisper samtidig når de tror Petter Northug kanskje har falt i bakkene ned mot mål på siste runde er helt spesiell.

Jeg synes VM-arrangøren har gjort en kjempejobb med å sørge for å holde publikum oppdatert underveis, med enorme storskjermer og med en kommentator som klarte å formidle status ute fra løypa på omtrent alle de større språkene som var representert blant utøverne og i publikum. Det er blitt gjentatt i det uendelige de siste dagene hvor fantastisk bra Kollen-publikumet er, man heier på absolutt alle som deltar uansett land og uavhengig av hvor langt bak i feltet de er. Men det hjelper veldig at arrangementet er lagt opp slik at man blir holdt oppdatert og det er behagelig  å være publikum. Selv de beryktede køene til t-banen gikk unna i akseptabel fart på søndag, det er tross alt ikke bare enkelt å frakte så mye folk på en gang.

Jeg var for øvrig til stede også da det var femmil under VM i Oslo i 1982. Da var jeg ute i løypa og så på sammen men noen venner fra videregående skole. Vi fikk ikke med oss i nærheten så mye om utviklingen i løpet, men jeg tror vi hadde en radio vi holdt oss oppdatert med. Og Thomas Wassberg vant, husker jeg. Dengang var det hopprenn i Holmenkollbakken dagen etter femmilen. Jeg var der også, men den dagen var det så tåkete at det ikke var mulig å se en eneste hopper fra litt avstand. Og det at slutten av februar og begynnelsen av mars er temmelig utsatt for tåke er vel den ene tingen som taler mot et vinter OL i Oslo. For større oppslutning og bedre stemning rundt et vinteridrettsarrangement finner man ikke noe sted i verden.

Kunnskapsbasert mateksport for milliarder

I dag så jeg plutselig bilde av en blid og sushi-spisende Wiktor Sørensen i Aftenposten, og fant en  artikkel med den fantastiske fortellingen om hvordan han og Svein A. Krane var med på introduserte rå norsk laks i japanske sushi-retter midt på 80-tallet.

Wiktor er blitt pensjonist, men jeg kjenner ham godt som tidligere nestleder i styret i Abelia og toppleder for Norut, et forskningskonsern med hovedkontor i Nord- Norge. De sitter på toppen av tre forskningsinstitutter og et innovasjonsselskap med hovedfokus på teknisk-naturvitenskapelig forsking og innovasjon. Jeg tror ikke det er noen jeg har møtt som har vært så entusiastisk og så utrettelig i sin innsats for anvendt forskning i Norge. Og saken i Aftenposten gir en konkret og god illustrasjon på hvordan kunnskap, innovasjon og kommersialisering kan henge sammen, og hvordan det er avgjørende for å lykkes også i en råvarebasert næring.

I 1985 ble det eksportert norsk laks til Japan for 50 millioner kroner, i dag er tallet 1,1 milliarder. Japan er verdens største laksespisende nasjon, men det er mulig at Kina etter hvert kan bli enda større. Og mye av årsaken til den kraftig veksten er veksten i konsumet av rå laks. Snart blir halvparten av all norsk oppdrettlaks spist rå. Og selv barn som ikke liker fisk liker sushi, det vet jeg av egen erfaring. Og det var naturligvis ikke noen norsk mattradisjon de norske utsendingene skulle dele med japanerne. Svein Krane og Wiktor Sørensen sier til Aftenposten:

"- Vi hadde ikke spist rå fisk tidligere. Sushi var bare et ord. Men det gikk på et vis da vi fikk det servert, sier Svein A. Krane. Wiktor Sørensen påpeker at ingen kunne forutse at dette skulle ta helt av. - Norsk oppdrettsnæring var helt i startfasen. At stadig mer laks inngår i sushi over hele verden var noe vi ikke kunne drømme om da, sier han."

Det er en fin fortelling om en norsk suksesshistorie der noen så en mulighet ingen andre hadde oppdaget. Og sannsynligvis er det noe man kan lære av den også, en lærdom vi kan bruke i andre sammenhenger. Jeg synes for det første dette er et glimrende eksempel på hvordan innovasjon ikke nødvendigvis handler om å gjøre det vi allerede gjør litt bedre, ved å for eksempel legge på en ny funksjon, et nytt design eller en ny arbeidsprosess. Noen ganger handler innovasjon om å skape helt nye markeder der det ikke er noe fra før, å selge noe folk ikke visste at de trengte. For det andre sier dette eksemplet en god del om betydningen av å ha et virkemiddelapparat som henger sammen, der de som støtter bedriftenes utvikling av nye varer og tjenester og de som arbeider for å fremme norsk eksport i utlandet spiller på lag. 

Og for det tredje handler det om kunnskap. Det er når vi har ledende miljøer innenfor anvendt forskning, som behersker det akademiske og forskningsmessige, men som i tillegg har greie på kommersialisering og internasjonale markeder, at vi kan få til fremtidens eksportsuksesser. Innen matvareforskning i Norge finner vi blant annet Nofima-konsernet, med hovedkontor i Tromsø og forksningsavdelinger både på Ås, Averøy, Sunndalsøra, Bergen og Stavanger. Med økt endringstakt i verden og større kunnskapskrav, blir forskingsinstituttene våre enda viktigere for at bedrifter skal få tilført den kompetansen de trenger for å lykkes med innovasjon og internasjonalisering.

Mer informasjon om den norske instituttsektoren og hva den bidrar med kan man finne på nettsidene til Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA). Det er en organisasjon som er tilknyttet Abelia og som Wiktor Sørensen var en pådriver for få i gang for å synliggjøre en avgjørende, men litt for lite kjent del av den norske kunnskapsinfrastrukturen. Artikkelen over to sider i Aftenposten i dag er et bra bidrag til synliggjøringen.

Disruptiv innovasjon i helsesektoren

Som en del av en ny temaserie om innovasjon i helsesektoren har Harvard Business Reviews blogg en artikkel om disruptiv innovasjon skrevet av selveste Clayton Christensen. Artikkelen heter A Disruptive Solution for Health Care og peker på hvorfor disruptiv innovasjon i helsesektoren har noe grunnleggende felles med disruptiv innovasjon i andre type virksomheter og som handler om:

"Most disruptions have three enablers: a simplifying technology, a business model innovation, and a disruptive value network."

Christensen peker videre på at mens innovasjon i forhold til utvikling av nye virksomhetsmodeller var vanlig i helsesektoren for et par tiår siden, så har dette stoppet opp av to grunner:

For det første bremser finansieringssystemene nye virksomhetsmodeller fordi pengene i stor grad finansierer  institusjoner i stedet for å betale for tjenester. Flere tjenester kan leveres av virksomheter med en annen og billigere virksomhetsmodell. Men dagens finansiering av institusjoner gjør at selv om teknologien muliggjør helt andre måter å levere helsetjenester billigere og mer desentralisert, så blir det ikke gjennomført. For det andre feiler mange innovasjoner fordi mange teknologier som isolert sett er kostnadseffektive mangler en verdikjede å bli koblet inn i. Det eksisterende økosystemet av aktører har ikke interesse av å ta i bruk teknologi som bidrar til kanibalisering av pengestrømmen de i dag lever av. Clayton Christensen skriver:

"...key lessons from the history of disruptive innovation are particularly important in the disruption of health care. The first is that while the technological enablers almost always emerge form the laboratories of leading institutions in the industry, the business model innovations do not. Almost always these are forged by new entrants to the industry. Regulators must beware, therefore, of attempts by the leading institutions to outlaw business model innovation. (...) The second key lesson is that disruption rarely happens piecemeal, where stand-alone disruptions are plugged into the existing value network of an industry. Rather, entirely new value networks arise, disrupting the old.."

Artikkelen er kort, men gir en god innføring i det Clayton Christensen mener en større grad av stimulering av disruptive innovasjoner kan bidra med i helsesektoren. Et av mine aller første innlegg her på bloggen, fra august 2008, handlet om Claytons Christensens besøk i Tromsø der han deltok konferansen til Norsk Senter for Telemedisin og snakket om innovasjon i helsesektoren. Men det alle som er mer enn middels interessert i temaet bør gjøre er å lese Christensens bok The Innovators Prescription. Der får man den lange versjonen.

Noen bransjer vokser, andre krymper

Mulig det er litt nerdete, meg jeg synes statistikkene fra SSB som viser utviklingen i omsetning i ulike næringer de siste fem årene er ganske interessante. Da kan man se hvilke næringer som er viktigere nå enn de var i 2005 og hvilke som har krympet.

SSB har en del ulike statistikker der de setter året 2005=100 og så måler de nivået i 2010. I denne femårsperioden har vi hatt en kraftig høykonjunktur i 2007 og deretter en stor finanskrise i 2008-09, så det er interessant å se hvor vi er nå når støvet legger seg. Vi kan jo begynne med å se på lønnsnivået. Setter vi lønn til 100 i 2005 så ligger lønnsnivået i dag på rundt 125 prosent av 2005-nivået. For å holde sin relative posisjon bør derfor en bransje ha vokst minst like mye som lønnsutviklingen.

Hvordan er det så med opp- og nedgangsbransjer i Norge siden 2005? Vi kan jo begynne med olje- og gassutvinning. I 2010 var oljeutvinning på 110 prosent mens gassutvinningen var på 118 prosent. Men svingningene i olje- og gasspriser gjør at dette tallet svinger ganske kraftig fra år til år. Ser vi i stedet på den øvrige industriens omsetningsutvikling 2005-10 så ser vi at det er store variasjoner mellom bransjer. Papirindustri, grafisk industri og metallindustri har stagnert, mens det har vært stor vekst innenfor næringsmiddelindustri, maskinindustri og bygging av skip og oljeplattformer. Samlet lå industrien i 2010 på 137 prosent av nivået i 2005, en pen oppgang i omsetning for industrien totalt.

Det er nettopp kommet noen nye tall for 2010 i ulike tjenestenæringer. Grafen over viser blant annet faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting som ligger på 184 prosent og forretningsmessig tjenesteyting som ligger på 164 prosent. Innenfor disse hovedområdene i tjenestesektoren er det noen områder som har hatt en enda større oppgang siste fem år, som for eksempel arkitektvirksomhet (213 prosent), forskning og utvikling (171 prosent), arbeidskrafttjenester (252 prosent) og vakttjenester (168 prosent).

I dag kom det nye tall for transport, reiseliv og ikt. Her er det en rekke ganske ulike områder med i statistikken. Flere av disse har hatt nedgang i forhold til lønns- og prisutviklingen i samfunnet, som for eksempel landsdekkende posttjenester (96 prosent av 2005-nivå), lufttransport (108 prosent), utgivelse av bøker og tidsskrifter (106 prosent) og produksjon og utgivelse av musikk (93 prosent). Men her er det også næringer med en brukbar vekst, som tjenester tilknyttet informasjonsteknologi (155 prosent), overnatting og servering (134 prosent), radio og fjernsyn (138 prosent) og utgivelse av programvare (160 prosent).

Som jeg har blogget om før så er det ikke slik at ting vender tilbake til det "normale" etter en stor økonomisk krise. Det som kommer ut av krisen er ikke helt det samme som det som gikk inn i krisen. Og disse tallene bekrefter vel at det i løpet av fem år har vært ganske store endringer i næringsstrukturen, både innenfor industrien og tjenestesektoren.