Forskeres produktivitet

Forskning i næringslivet og annen anvendt forskning gir resultater først når den brukes til innovasjon, kommersialisering eller til politikkutforming i et departement. Det er kundene, eller markedet om man vil. som avgjør hvor vellykket forskningen er.

Forskning ved universiteter og høyskoler er annerledes. Den er mer grunnleggende og mer nysgjerrighetsdrevet, og fordi det ikke er noen umiddelbar anvender som kan avgjøre hva som er bra, kommer  resultatene frem ved at man publiserer i anerkjente internasjonale tidsskrifter eller i artikkelsamlinger. De som vurderer om forskningen er bra, og avgjør hva som kommer igjennom nåløyet, er et panel av "peers", andre forskere som har kunnskap nok til å vurdere kvaliteten.

Dette er en måte å måle kvalitet på det bred enighet om, selv om måten man veier og teller noen ganger kan være gjenstand for diskusjon. Med slike objektive mål på forskningsproduksjon kan man finne ut hvilke forskere som er mest produktive. Og når man kan gjøre det for enkeltforskere kan man naturligvis også legge sammen alle publiseringer på et universitet eller høyskole, dele på antall forskere eller på pengebruken, og så  sammenligne på tvers av institusjoner. I Norge, eller mellom norske og utenlandske universiteter, for å finne ut hvor man får mest forskning for hver krone man bruker.

Aftenposten skrev om hvem som leverer mest forskning pr krone for noen dager siden, og illustrerte det med grafen over. Den i særklasse mest produktive er Høyskolen i Narvik, godt foran Norges Idrettshøyskole, Universitetet i Stavanger, NTNU og Universitetet i Oslo. Nederst på listen er Høyskolen i Bodø (nå Universitetet i Nordland) og BI. Hva det er som gjør at Narvik er så suverent på topp vet jeg ikke, det virker som de har satset veldig systematisk på publisering. Kanskje er det også noen ulikheter her som har sammenheng med fagprofilen, det kan for eksempel virke som institusjoner med mye teknologifag, biofag og medisin er høyere på listen enn de med stor andel økonomifag. Men det er mulig det er helt tilfeldig.

Denne rangeringen er laget til Fagerbergutvalgets pågående arbeid med å se på innsats og resultater i den offentlig finansierte forskningen. I Jan Fagerbergs foredrag for noen dager siden om utvalgets arbeid var det også med en sammenligning mellom de nordiske universitetene. Danmarks Tekniske Universitet topper listen over de mest produktive i Norden, foran Universitetene i Århus, Stockholm og København. Universitetet i Oslo er først på 10. plass, foran Bergen og UMB. (Den norske listen og den nordiske listen har ikke helt lik rekkefølge mellom de norske institusjonene, Det er fordi de to listene vekter publiseringskanal litt ulikt, men hovedbildet er det samme.)

Når rektorer og forskere uttaler seg om forskning i media får man gjerne inntrykk av at det mangler penger, og at mer penger til helt fri forskning vil løse omtrent alt. Men ser vi på forskjellene i resultater mellom institusjonene så ser vi at det er ganske stor ulikhet i hva de klarer å oppnå med like mye penger. Hva er det som forklarer disse store ulikhetene i produktivitet? Jan Fagerberg er i presentasjonen inne på noe helt vesentlig. Det er i dag slik at selv om mange forskere jobber hardt og publiserer mye, er det også forskere ved våre universiteter og høyskoler som ikke publiserer noe som helst. De får lønn for å være forskere, men de forsker ikke.

Universitetet i Tromsø har begynt å jobbe systematisk med å få oversikt over hvor mye forskerne deres faktisk forsker. Der er det slik at en femdel av alle forskerne ikke har publisert noe. Nær halvparten av forskerne har under ett publikasjonspoeng i løpet av fire år. Da kan man jo stille spørsmål ved om det er riktig at folk som får betalt for å bruke halvparten av sin tid til å forske (og den andre halvparten til å undervise) og ikke kan vise til noen resultater, skal få fortsette å legge beslag på så mye ressurser. Det finnes alternativer. De som ikke forsker kunne undervise mer, eller kanskje heller ta en annen jobb. Det er først og fremst rektorene og ledelsene ved universitetene og høyskolene som må gjennomføre denne omstillingen og sørge for at penger til forskning brukes til forskning. Men forskningsministeren må stille seg bak og bidra til at de som fjerner sløsing og gjør noe for å utnytte ressursene bedre også blir belønnet for det.