lørdag 5. februar 2011

Enron på Det Norske Teatret

Jeg må innrømme en viss skepsis til ideen om en teaterforestilling om Enrons kollaps, at dybden i fortellingen om verdenshistoriens til da største konkurs ikke ville komme godt nok frem på en teaterscene. Ikke på grunn av negative anmeldelser på forhånd, man stoler ikke helt på at NRKs og Klassekampens kulturanmeldere ville kunne vurdere en fortelling med så mange finansielle sider. Dessuten hadde både VG og Hegnar Online (terningkast syv) skrevet positivt om stykket.

Hovedgrunnen til skepsisen var at selve Enron-saken er en ganske sammensatt fortelling om hvordan et selskap som stadig ble kåret til verdens mest innovative, og hadde noen av de smarteste medarbeiderne i verden, forvitret innenfra rent moralsk. Det hele er glitrende beskrevet i The Smartest Guys in the Room, en av de beste businessbøkene som er skrevet. Poenget i Enron var jo ikke at de var en gjeng simple forbrytere, det var den gradvise nedbrytingen av etikk og moral, og hvordan ingen i eller utenfor selskapet klarte å stoppe det, som er så interessant. Og det vil nødvendigvis skape fallhøyde når man skal få noe så motsetningsfylt inn i en totimers forestilling, ting kan rett og slett bli overforenklede og moraliserende i stedet for reflekterende.

Jeg synes Det Norske Teatret har gjort jobben overraskende godt. Scenografi og lydeffekter er imponerende og det er veldig bra skuespillerpretasjoner, spesielt Mads Ousdal som Jeffrey Skilling. Vi ser hvordan lederne i Enron som kom fra ganske vanlige kår, men hadde topp karakterer fra de beste universitetene, var besatt av at de var smartere enn andre og jobbet mye hardere. Og det får fram selve de faktiske forholdene rundt Enrons bokføringsprinsipper, både "mark-to-market-accouning" og "Special purpose entities", to ganske kompliserte måter å dekke over manglende faktiske inntekter.

Deler av forestillingen går langt utover virkeligheten, og spiller tungt på symbolikk, som når de juridiske enhetene der Andrew Fastow gjemte Enrons gjeld i, og som han kalte Raptors etter dinosaurer i Jurassic Park, blir fremstilt nettopp som små levende dinosaurer. Eller når styret i Enron fremstilles som rotter. Eller når datteren til Jeff Skilling dukker opp og de teller penger sammen. Men jeg synes symbolikken fungerer godt fordi den blir blir brukt til å vise hvordan tvilsomme beslutninger man har tatt får en egendynamikk, det føles som de er levende og får stadig mer kontroll.

På et par punkter har skuespillet  til Lucy Prebble vært unøyaktig i forhold til virkeligheten. Enrons rolle i Californias strømkrise i 2000-01 er overdrevet. Men Enron unyttet utvilsomt en kombinasjon av knapphet på energi og en lite heldig regulering av markedet til å tjene penger. En annen og helt bevisst unøyaktighet er at en av hovedpersonene, Claudia Row, spilt svært godt av Nina Woxholtt, ikke finnes i virkeligheten. Row er så vidt jeg kan se en slags kombinasjon av Rebekka Mark, som bygget kraftverk og ledet vannvirksomheten til Enron, Amanda Martin, som blant annet hadde et forhold til en annen i topledelsen og Sherron Watkins som ble verdenskjent som varsleren. Grepet med å sette sammen disse personene i en felles rollefigur fungerer bra.

Jeg synes forestillingen er blitt bra, og langt bedre enn fryktet. Den passer sikkert ikke for alle, det er nok litt krevende å henge med hvis man ikke er kan noe om verken aksjekurser, balanseregnskap eller inntektsføring. Men for alle som lever i en slik hverdag er dette både underholdende og tankevekkende.