Verdiløse menn

For noen år siden kåret VGs teateranmeldere musikalen Verdiløse menn, som gikk på Torshovteateret og etter hvert på Nationaltheatrets hovedscene i 2008 og 2009, til tiårets beste sceneoppsetning i Norge. Jeg gikk dessverre helt glipp av forestillingen da. Men nå i januar har det vært nypremiere på Verdiløse menn på Nationaltheatrets hovedscene og jeg var så heldig å få billetter til familien i julepresang, slik at jeg endelig har fått sett den.

Er man fan av Jokke og Valentinerne (og de andre bandene Joachim Nilsen var med i) er det alene god nok grunn til å se denne forestillingen. Her er det store låter på rekke og rad, inkludert "Paranoid", "Sitte", "Hvis jeg var deg (så ville jeg spandert en øl på meg)", "Gutta", "Narkoman" og "Verdiløse menn". De to siste er fra slutten av Joachim Nilsens karrière, da platene var mer ujevne og preget av at han var nokså sliten og derfor heller ikke så godt kjent, men de er etter min mening likevel to av de beste låtene han noengang laget. Med det veldig dystert budskap, som nettopp derfor gjør dem så velegnet som soundtrack til siste del av denne mørke fortellingen.

Og fortellingen handler om Joachim Nilsens sangtekstfigurer Goggen, Kleggen og Knugern, og Hr Smith og Annie. De er tunge rusmisbrukere og forestillingen handler rett og slett om samtaler de har med hverandre og situasjoner de kommer opp i. Det er veldig tragisk fortelling, men full av svart humor, og avbrutt av Jokke-låter hele veien. Alle skuespillerne og musikerne leverer topp prestasjoner, men jeg må likevel fremheve Gard B. Eidsvolds helt fantastiske prestasjon som Kleggen og Marte Engebrigtsen som klarer seile rundt på scenen med rollerblades, som den tungt narkomane Annie.

Jeg ser på nettsidene til Nationaltheatret at det meste er utsolgt, men at noen få forestillinger har billetter igjen. Så et er løp og kjøp som gjelder for alle som vil se en stor forestilling og gjenoppfriske gamle Jokke-minner. Og skal man gjenoppfriske musikkopplevelsen vil jeg anbefale det dobbelte samlealbumet "Prisen for popen" (at akkurat denne samlingen er best fordi den samler ting du ikke finner andre steder blogget jeg om her).

Enron på Det Norske Teatret

Jeg må innrømme en viss skepsis til ideen om en teaterforestilling om Enrons kollaps, at dybden i fortellingen om verdenshistoriens til da største konkurs ikke ville komme godt nok frem på en teaterscene. Ikke på grunn av negative anmeldelser på forhånd, man stoler ikke helt på at NRKs og Klassekampens kulturanmeldere ville kunne vurdere en fortelling med så mange finansielle sider. Dessuten hadde både VG og Hegnar Online (terningkast syv) skrevet positivt om stykket.

Hovedgrunnen til skepsisen var at selve Enron-saken er en ganske sammensatt fortelling om hvordan et selskap som stadig ble kåret til verdens mest innovative, og hadde noen av de smarteste medarbeiderne i verden, forvitret innenfra rent moralsk. Det hele er glitrende beskrevet i The Smartest Guys in the Room, en av de beste businessbøkene som er skrevet. Poenget i Enron var jo ikke at de var en gjeng simple forbrytere, det var den gradvise nedbrytingen av etikk og moral, og hvordan ingen i eller utenfor selskapet klarte å stoppe det, som er så interessant. Og det vil nødvendigvis skape fallhøyde når man skal få noe så motsetningsfylt inn i en totimers forestilling, ting kan rett og slett bli overforenklede og moraliserende i stedet for reflekterende.

Jeg synes Det Norske Teatret har gjort jobben overraskende godt. Scenografi og lydeffekter er imponerende og det er veldig bra skuespillerpretasjoner, spesielt Mads Ousdal som Jeffrey Skilling. Vi ser hvordan lederne i Enron som kom fra ganske vanlige kår, men hadde topp karakterer fra de beste universitetene, var besatt av at de var smartere enn andre og jobbet mye hardere. Og det får fram selve de faktiske forholdene rundt Enrons bokføringsprinsipper, både "mark-to-market-accouning" og "Special purpose entities", to ganske kompliserte måter å dekke over manglende faktiske inntekter.

Deler av forestillingen går langt utover virkeligheten, og spiller tungt på symbolikk, som når de juridiske enhetene der Andrew Fastow gjemte Enrons gjeld i, og som han kalte Raptors etter dinosaurer i Jurassic Park, blir fremstilt nettopp som små levende dinosaurer. Eller når styret i Enron fremstilles som rotter. Eller når datteren til Jeff Skilling dukker opp og de teller penger sammen. Men jeg synes symbolikken fungerer godt fordi den blir blir brukt til å vise hvordan tvilsomme beslutninger man har tatt får en egendynamikk, det føles som de er levende og får stadig mer kontroll.

På et par punkter har skuespillet  til Lucy Prebble vært unøyaktig i forhold til virkeligheten. Enrons rolle i Californias strømkrise i 2000-01 er overdrevet. Men Enron unyttet utvilsomt en kombinasjon av knapphet på energi og en lite heldig regulering av markedet til å tjene penger. En annen og helt bevisst unøyaktighet er at en av hovedpersonene, Claudia Row, spilt svært godt av Nina Woxholtt, ikke finnes i virkeligheten. Row er så vidt jeg kan se en slags kombinasjon av Rebekka Mark, som bygget kraftverk og ledet vannvirksomheten til Enron, Amanda Martin, som blant annet hadde et forhold til en annen i topledelsen og Sherron Watkins som ble verdenskjent som varsleren. Grepet med å sette sammen disse personene i en felles rollefigur fungerer bra.

Jeg synes forestillingen er blitt bra, og langt bedre enn fryktet. Den passer sikkert ikke for alle, det er nok litt krevende å henge med hvis man ikke er kan noe om verken aksjekurser, balanseregnskap eller inntektsføring. Men for alle som lever i en slik hverdag er dette både underholdende og tankevekkende.