Running for the exit

Hosni Mubaraks exit fra Egypt var dramatisk, men nettutgaven av tidsskriftet Foreign Policy minner oss om at det slett ikke er unikt at et lands leder plutselig får behov for å stikke av. Og trekker frem seks historiske personer som til tross for at de var de mektigste personene i landet, fant det best å oppsøke utgangen:

Richard Nixon er selvfølgelig med på listen. Han gikk av som amerikansk president 9. august 1974, uten å ha tapt et valg, men var skandalisert av Watergate-innbruddet. Da han gikk sa Nixon: "I have never been a quitter. To leave office before my term is completed is abhorrent to every instinct in my body. But as President, I must put the interest of America first."

Mohammed Reza Pahlavi, Shahen av Iran, forlot Iran 16. januar 1979, i følge den offisielle versjonen for å dra på ferie til Egypt. Men det at han også tok med seg et glass iransk jord tydet vel på at han ikke regnet med å komme tilbake på en stund. To uker etter at shahen reiste kom Ayatollah Khomeini til Iran og etablerte et prestestyre som fortsatt preger landet. Pahlavi kom aldri tilbake, men døde sommeren 1980.

P. W. Botha gikk på TV i Sør Afrika 17. august 1989 for å fortelle at han gikk av. Apartheidregiment var i ferd med å rakne og F. W. de Klerk hadde akkurat tatt over det sør-afrikanske nasjonalistpartiet. Botha nektet først å gi seg frivillig, men ble etter hvert så marginalisert at han måtte trekke seg. I TV-talen sa han at: "They replied I could use my health as an excuse. To this I replied that I am not prepared to leave on a lie. It is evident to me that after all these years of my best efforts for the National Party and for the government of this country, as well as the security of our country, I am being ignored by ministers serving in my cabinet." 

Nuri al-Said gikk av som statsminister i Irak i juli 1958, etter at kong Faisal II og hans hoff var blitt henrettet. Han prøvde å skjule seg ved å opptre i forkledning som kvinne, men ble oppdaget og drept. Liket ble deretter dratt igjennom gatene i Bagdad, spiddet og utstilt offentlig. En avslutning til skrekk og advarsel som gjør at det å komme seg ut av landet gjerne fremstår som mer attraktivt for mange.

Zine el-Abidine Ben Ali forlot Tunisia i full fart 14. januar i år, etter å ha styrt landet helt siden 1987. Tunisia satt i gang en bølge av uro som kanskje kan føre til at flere statsledere velger å reise. En positiv konsekvens av denne exiten er at tunisiske arkeologer endelig tør å si fra om plyndringen av ruinene i Kartago som Ben Alis regime stod bak. Kartago ble som kjent plyndret av romerne i 146 f.kr., men har åpenbart blitt plyndret også i senere år.

Kong Farouk i Egypt reiste ut av landet i juli 1952 da general Gamel Abdel Nasser tok makten. Farouk og resten av kongefamilien flyktet i full fart til Monaco, og måtte reise fra det meste av sine eiendeler. Da Farouk abdiserte var det for øvrig hans nyfødte sønn som ble utnevnt til kong Fuad II av Egypt, men han ble avsatt allerede i 1953 da Egypt avskaffet monarkiet.

Poenget med å skrive om dette er også å reklamere litt for nettutgaven til tidsskriftet Foreign Policy. Et annet nettsted det kan være verdt å oppsøke når det skjer ting i verden er Stratfor Global Intelligence. Særlig når det skjer større ting i deler av verden som norske medier ikke har allverdens greie på, og man kan trenge litt mer grundige analyser, da er det greit å vite hvor man kan lete.