Prisen for å ikke være George Bush

Mye er allerede sagt om hvor dumt det er å dele ut en fredspris til Barack Obama. Men den som har sagt dette aller best er prisvinner Obama selv i sin takketale i går:

"To be honest, I do not feel that I deserve to be in the company of so many of the transformative figures who have been honored by this prize, men and women who’ve inspired me and inspired the entire world through their courageous pursuit of peace."

Og det er helt sant. Obama har ikke utrettet så mye, noe han er veldig klar over selv og sier på en svært elegant måte. Derfor er det galt når Thorbjørn Jagland sier at det ikke er andre der ute som har gjort mer og som kunne ha vunnet.

Denne litt underlige fredsprisbeslutningen retter imidlertid søkelyset mot at par andre problemer det kan være grunn til å tenke på, et problem som har skadet fredsprisen og et som kan skade Obama:

For det første lider Nobels Fredspris av at dette er tredje gang på åtte år noen har fått en pris for å ikke være George W. Bush. Jimmy Carter fikk fredsprisen i 2002. Den gang sa Gunnar Berge rett ut at Carters pris var en markering rettet mot George Bush:

"Berge later told reporters that the current hostilities between the US and Iraq make awarding the Nobel Peace Prize to Carter relevant. Berge noted that Carter "has taken another position" than the Bush administration, and the Nobel Peace Prize is in part aimed at rewarding that position."

Da Al Gore vant prisen i 2007 var vel ikke et menneske i verden i tvil om at det ikke først og fremst var Gores egne handlinger (han gjorde ikke all verden for klimaet som visepresident og det var som filmskaper og taper av presidentvalget i 2000 han tok imot prisen), men George Bush sin manglende klimapolitikk som var hovedpoenget. Når Obama denne gangen vinner er begrunnelsen at han skaper håp og optimisme i verden, eller som det heter i Nobelkomiteens begrunnelse: "Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk." Et annet klima en hvem? Et annet klima enn George Bush naturligvis, den gamle skurken. Obama får prisen for å ikke være Bush.

Og det er her det andre problemet dukker opp, det at Obama også blir rammet på en negativ måte av å få fredsprisen. Slik New York Times beskriver det i dag:

"Whatever it meant on the world stage, in the United States the award to Mr. Obama was a decidedly mixed blessing. It was a reminder of the gap between the ambitious promise of his words and his accomplishments. It drew attention to the fact that while much of the world was celebrating him as the anti-Bush, he had not broken as fully as he had once implied he would from the previous administration’s national security policies."

I et USA der Obama sliter med å få igjennom både helsereform og klimapolitikk, og der han kritiseres stadig hardere for å bare prate og ikke gjennomføre noe, kan denne fredsprisen være til langt større skade enn nytte.

Jeg er blant dem som liker at USA spiller en lederrolle i verden. Mye mer kunne gått galt både i Afghanistan og på Balkan de siste årene om ikke USA, om en noe motvillig noen ganger, hadde tatt ledelsen. Og jeg tror Obamas måte å kommunisere USAs ambisjoner på og markedsføre USAs verdigrunnlag til resten av verden er langt bedre enn det Bush fikk til. Så intensjonen til Nobelkomiteen har nok vært den aller beste. Men som Nils August Andresen i Minerva skriver i en meget god artikkel om "Phyrrosseier for fredsprisen" er ikke dette en pris for god markedsføring, det er en fredspris:

"Men en uforpliktende tale i Kairo er ikke en handling man kan tildeles fredsprisen for. Obama har ikke i vesentlig grad lagt om politikken i forhold til den arabiske verden. Verden liker Obama bedre enn Bush, han har en fantastisk story, hans person, mer enn hans handlinger, har gjort at særlig europeere, men også arabere og asiater ser med blidere øyne på USA. Joda, det er en form for forbrødring i å markedsføre USA – men av en type som bør gi en markedsføringspris, ikke en fredspris."

Jeg vil også anbefale et innlegg Tom Therkildsen har skrevet om Fredsprisen til Obama med overskriften "Stakkars mann". Tom skriver også om hvor problematisk det kan være å gi noen påskjønnelse for innsatsen lenge før de har oppnådd noen resultater. Særlig når situasjonen er så krevende som det er nå:

"Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der."

Obama har en ekstremt krevende jobb, og han har bare såvidt kommet i gang. Vi får håpe denne fredsprisen ikke bidrar til å gjøre jobben enda vanskeligere.