Hvem vinner på stengte tyske kjernekraftverk?

Den tyske regjeringen har plutselig bestemt at alle landets 17 kjernereaktorer skal stenges innen 2022. Det betyr at 23 prosent av landets energiforbruk må erstattes med energi fra andre kilder i løpet at 10 år. The Guardian skriver i dag:

"Monday's announcement, prompted by Japan's nuclear disaster,will make Germany the first major industrialised nation to go nuclear-free in decades. It gives the country just over 10 years to find alternative sources for 23% of its energy. The move, hammered out at a mammoth 14-hour overnight sitting at the Bundestag, came amid mass nationwide protests against nuclear power and at a low point for the chancellor's Christian Democratic party (CDU), support for which has crumbled at the ballot box in five regional elections this year."

Denne jakten på nye energikilder skal skje samtidig som EU og Tyskland har tatt på seg ambisiøse klimamålsettinger. Det blir ikke akkurat lettere å nå klimamålene nå som kjernekraften skal fases helt ut, men Tyskland har planer om å klare begge deler og har som mål at elektrisitetsforbruket skal ned med 10 prosent og at andelen fornybar energi skal dobles til 25 prosent

Hvilke energikilder er det som vil være vinnere etter det tyske vedtaket? Mange hevder i dag at det er nødt til å bety en økt satsing på kullkraft, og det kan godt hende dette vil være tilfelle på kort sikt. Men kullkraft er ikke spesielt forenelig med langsiktige tyske miljømål. Derfor mener Financial Times at vinnerne vil være naturgass, vind og sol. Særlig naturgass:

"Natural gas is likely to become the energy source of choice after moves by Germany and some other European nations to turn their backs on nuclear power (...) "We need more gas. After Berlin’s decision, gas will be a driver of growth,” Gunther Oettinger, Europe’s energy commissioner, said on Monday, echoing a sentiment increasingly expressed by energy analysts and executives."

En mer utfyllende kommentar til hva som skjer i Tyskland på dette området og hvordan industrien stiller seg til utfordringen har Financial Times her. Så kan man naturligvis spørre hvorfor det er slik at både naturgass og fornybar energi vil blomstre, kunne man ikke satset alt på fornybar? Svaret er dels at energibehovet er så stort at det vil være behov for begge deler. Men like viktig er det at solceller trenger sol og vindturbiner trenger vind. Derfor må det installeres reservekapasitet som kan ta de dagene solen ikke skinner og vinden ikke blåser. Her er naturgass det beste alternativet, i følge Financial Times.

The End of Mail

Noen politikere og fagforeninger lever i den villfarelse at postverket slik vi kjenner det i dag kan reddes dersom vi beskytter det mot EU, konkurranse og omstilling. Ja, Arbeiderpartiets landsmøte presterte til og med å gå inn for at Norge skal reservere seg mot EUs tredje postdirektiv. Postens fiende i dette tilfellet er nok ikke EU, men internett. Eller enda mer presist, kundene. Alle oss som bruker internett til å kommunisere med hverandre på andre måter enn før.

Teknologiutviklingen har ført til dramatiske endringer i posttjenestenes rammebetingelser og en jakt på nye virksomhetsmodeller. Alle som er opptatt av denne siden av saken  bør lese artikkelen The US postal service nears collapse i siste nummer av Bloomberg Business Week. Den ligger åpent ute på nettet. Man kan for øvrig også abonnere på Business Week og få  den i postkassen. Jeg tror vel stadig flere gjør som meg og har et iPad-abonnement, slik det også er med en del andre magasiner jeg heller ikke får i postkassen.

Artikkelen handler om US Postal Service, verdens største postverk. De tar seg av 40 prosent av verdens brevpost. Befolkningen i USA øker, det blir derfor flere leveringsadresser, samtidig som brevvolumene raser. Det er dårlig butikk:

"Six days a week it delivers an average of 563 million pieces of mail—40 percent of the entire world's volume. For the price of a 44¢ stamp, you can mail a letter anywhere within the nation's borders. The service will carry it by pack mule to the Havasupai Indian reservation at the bottom of the Grand Canyon. Mailmen on snowmobiles take it to the wilds of Alaska. If your recipient can no longer be found, the USPS will return it at no extra charge. It may be the greatest bargain on earth. It takes an enormous organization to carry out such a mission. The USPS has 571 566 full-time workers, making it the country's second-largest civilian employer after Wal-Mart Stores. It has 31,871 post offices, more than the combined domestic retail outlets of Wal-Mart, Starbucks and McDonald's."

Fordi brevpostvolumene faller i USA, med 20 prosent fra 2006 til 2010, går virksomheten nå med et så stort underskudd at kongressen truer med å ikke gi flere lån. Gjelden er på 100 milliarder kroner. Uten friske penger går posten i USA konkurs snart. Demokratene har alltid fått store valgkampbidrag fra USPS fagforeninger, og har derfor motsatt seg store omstillinger. Men nå er det et nytt flertall i representantenes hus som synes det er finnes mer fornuftige ting å bruke skattepenger på enn tjenester stadig færre bruker. Når brevposten bare utgjør en liten del av totalvolumet driver staten egentlig med en storstilt subsidiering av distribusjon av papirbasert reklame.

Det mest interessante i artikkelen til Business Week er at de har lett etter alternative modeller og peker på nettopp Europa som forbilde. En rekke av Europas gamle postmonopoler har blitt konkurranseutsatt og internasjonalisert, og tjener penger. De har flyttet ut av postkontor og inn i butikker og bensinstasjoner. 

"Many countries closed as many of their brick-and-mortar post offices as possible, moving these services into gas stations and convenience stores, which then take them over—just as the USPS is trying to do now, only far more aggressively. Today, Sweden's Posten runs only 12 percent of its post offices. The rest are in the hands of third parties. Deutsche Post is now a private company and runs just 2 percent of the post offices in Germany. In contrast, the USPS operates all of its post offices."

I tillegg har mange av de europeiske postverkene oppdaget at digitaliseringen er kommet for å bli, og prøver å tilpasse seg gjennom satsing på nye og innovative tjenester tilpasset en digital virkelighet:

"Many used their extra cash to create digital mail products that allow customers to send and receive letters from their computers. Itella, the Finnish postal service, keeps a digital archive of its users' mail for seven years and helps them pay bills online securely. Swiss Post lets customers choose if they want their mail delivered at home in hard copy or scanned and sent to their preferred Internet-connected device. Customers can also tell Swiss Post if they would rather not receive items such as junk mail."

Kontrasten mellom deregulerte europeiske posttjenester og US Postal Service er interessant. De møter akkurat samme utfordring teknologisk, men i EU har man valgt å tilpasse seg den nye virkeligheten. Mitt inntrykk er at Posten Norge i dag ligner mer på sine europeiske kolleger enn på det amerikanske postverket. De går med overskudd og de har tilpasset seg markedet ved å legge ned postkontorer og flytte inn i butikker med lengre åpningstider og bedre tilgjengelighet. Og de satser for tiden på å utvikle Digipost, et spennende produkt som vil utgjøre et godt alternativ til usikker epost, men som foregår digitalt, er sikker og derfor er en tjeneste man kan ta betalt for fra den som sender digitale brev.

Men også i Norge er omstillingsutfordringene formidable i møte med det digitale. Jeg blogget om dette i fjor på denne tiden da Posten Norges årsrapport viste at brevpostmengden sank med hele 15 prosent fra 2008 til 2009. Årets rapport viser et ytterligere fall på 9,4 prosent i 2010. Det er helt enormt fall på kort tid, og er en enda raskere nedgang enn i USA. Kanskje ikke så rart, Norge er et land der bruk av PCer, smarttelefoner og nettbrett er i verdenstoppen. Vi liker å ta i bruk selvbetjeningløsninger på nett der de finnes og er brukervennlige. Og utviklingen av nye tjenester skyter fart akkurat nå, i form av apps til smarttelefoner, sosiale medier, efaktura, lesebrett og iPad. Også stat og kommune begynner å finne gode måter å erstatte fysiske brev i postkassen med bedre løsninger.

Derfor er det helt innlysende at postens fremtid er knyttet til at de får lov til å omstille i takt med teknologiske endringer og i takt med at kundene endrer adferd. Man kan ikke kaste penger etter tjenester ingen bruker lenger eller bruke loven til å hindre omstilling når enda kraftigere omstilling er helt nødvendig. Som sagt tror jeg Posten Norge har gjort mye riktig. Men slik brevpostvolumene utvikler seg ser det ut som det trengs enda raskere endringer. Da kan ikke strategien handle om hvordan man bevarer dagens organisasjon og virksomhetsmodell. Det må handle om hvilke tjenester kundene vil etterspørre i fremtiden.

Giggs will tear you apart... again

Det er drømmefinale i Champions League lørdag mellom Europas to største lag de siste årene, Manchester United og Barcelona. De samme to lagene spilte også finalen for to år siden, da vant Barcelona 2-0.

Fotball handler om helter, og den kanskje største helten på United, som for tiden får oppmerksomhet for helt andre ting enn det som skjer på banen, er Ryan Giggs. Vi får håpe det ikke ødelegger for konsentrasjonen. Giggs har vært en av de viktigste for United siden han ble fast på laget for 20 år siden, i 1991. Han er 37 år og har vært med på å vinne 12 seriemesterskap, fire cupmesterskap og to Champions League finaler, i 1999 og i 2008. Og kan vinne igjen på Wembley lørdag.

Når fansen synger om Giggs synger de blant annet "Giggs will tear you apart... again". Etter melodien til "Love will tear us apart... again" av Joy Division, (med i videoen under med høydepunkter i Ryan Giggs karriere fra rundt fire minutter ut i videoen). Joy Division kom fra Manchester og eksisterte en kort og hektisk stund på slutten av 70-tallet, en fortelling som er tema i spillefilmen Control, før de transformerte til New Order. Her er et intervju med bassist Peter Hook om hans forhold til at United-fansen bruker sangen. Og her er som nevnt en videohyllest til Giggs:

Bob Dylan 70 år

Bob Dylan har nettopp fylt 70 år og har laget musikk i 50 år. Nå kom jeg forholdsvis sent til Dylan, jeg var langt inne i iPod-alderen før jeg begynte å gå dypere inn i materien enn å bare ha et par enkle samlealbum med standardlåtene. I ungdomstiden på 80-tallet trodde jeg Dylan var en kjedelig gammel protestsanger, av den typen sekstiåtterne hørte på, og at det derfor var lurt å holde avstand.

Nå var Bob Dylan både folkemusikkant og protestsanger en periode også, men han har vært så mye forskjellig at han ikke er lett å putte i bås. I Minerva skriver Ove Vanebo om at Dylans politiske plassering heller ikke er så opplagt som mange tror. I løpet av 50 år som musiker er det blitt 34 studioalbum, det meste er veldig bra, og noe man kan hoppe over. I tillegg er det laget en rekke livealbum, samlealbum og bootlegalbum. Jeg har tidligere blogget om The Bootleg Series vols 1-3, en svært hørbar samling.

En så god låtskriver som Bob Dylan opplever stadig at sangene hans blir covret av andre. Coverne er nesten alltid dårligere enn originalen, men noen unntak finnes. Jimi Hendrix versjon av Dylans All Along The Watchtower er vel aller mest kjent.. Et nyere og langt mindre kjent eksempel er Patti Smith som i 2007 covret Changing of The Guards på sin glimrende coversamling Twelve. Dylans originale versjon av sangen er fra albumet Street Legal i 1978, et litt rart mikset album som vanligvis ikke regnes med blant de aller beste.Både Bob Dylans og Patti Smiths versjoner av Changing of the Guards er veldig bra, men ganske forskjellige. Her er Patti Smith med en liveversjon av sangen:

Arena Ny Omsorg lanserer blogg

Arena Ny Omsorg, en innovasjonsarena for omsorgssektoren med mange spennende deltagere, har i dag lansert en ny blogg. Her vil det komme informasjon om prosjektet fortløpende. I tillegg vil dette være et kunnskapsnav som lenker til fakta, utredninger, forskningsrapporter og annen relevant informasjon om innovasjon og teknologi i omsorgssektoren.

I tillegg har vi en ambisjon om å være dagsaktuelle og presentere relevante eksempler og saker, som for eksempel Bærum Kommunes åpning av Fru Paulsens leilighet på Henie Onstads Seniorsenter. Det er laget en flott video om hva dette handler om. Fru Paulsen har også en egen Facebookside.

Det er mange andre gode eksempler på teknologier som kan bidra til økt valgfrihet og verdighet for eldre og til at flere kan klare seg selv hjemme. Og det er flere eksempler på at kommuner har prosjekter som tar sikte på om bruke omsorgsteknologi på en mer systematisk måte. Arena Ny Omsorg vil bruke bloggen til å fortelle mer om ulike erfaringer som er gjort på dette området, men da er det viktig å få innspill og tips om erfaringer og eksempler som er relevante. En annen viktig kanal for diskusjon om dette er den nye Facebooksiden til Arena Ny Omsorg, i hvert fall når den kommer i gang for fullt.

Selv om noenl kommuner er innovative i forhold til tjenestetilbudet sitt og tar i bruk omsorgsteknologi, er hovedbildet at det skjer alt for lite i forhold til omfanget av utfordringen vi står overfor. Teknologiene finnes, men av ulike grunner svikter det når det gjelder innovasjonen. Trude Andresen i KS holdt en glimrende presentasjon på seminaret i anledning åpningen av Fru Paulsens leilighet der hun viste fram en helt ny undersøkelse av hvilke planer norske kommuner har når det gjelder å ta i bruk velferdssteknologi. For å sitere fra Arena Ny Omsorgs blogg:

"KS har nylig laget en undersøkelse av kommunenes bruk av velferdsteknologi. Der fremgår det at cirka 50 prosent av kommunene i Norge ikke engang overveier å inkludere velferdsteknologi i deres fremtidige planer. Det finnes mange forklaringer på dette. En av årsakene er for lav kjennskap til allerede eksisterende velferdsteknologiske løsninger, og manglende økonomi til å teste ut og implementere løsningene som på lang sikt vil gi bedre økonomi og bedre omsorg til fordel for brukere og ansatte."

Samfunnet bruker i dag mye penger på omsorg. Flere eldre betyr at kostnadene vil øke enda mer. Spørsmålet er om vi gjennom innovasjon og smartere teknologibruk kan bruke disse pengene på en bedre måte, en måte som gir et langt bedre tilbud til brukeren samtidig som det skapes mer spennende jobber for de ansatte. Det er disse mulighetene Arena Ny Omsorg skal utvikle og synliggjøre.

Better Life Index fra OECD

For oss som liker å lese rangeringer og lister, for eksempel rangeringer der land blir sammenlignet for å finne ut hvem som lykkes best, er OECD Better Life Index en spennende nyskaping. Det er jo gammelt nytt at man rangerer land etter harde og målbare fakta, som hvor stort BNP er pr innbygger, landets boligpriser, hvor lenge folk lever eller hvor høyt utdanningsnivået er.

Litt nyere er det at man i tillegg forsøker å finne ut hvor tilfredse og lykkelige befolkningene er i ulike land og rangere dette. Det gjør man dels ved å spørre folk hvor tilfreds de er med livene sine og dels ved å sammenligne noen målbare fakta som man vet påvirker mange folks tilfredshet, som likestilling, miljø og helse. Det er jo ikke slik at rikdom alene avgjør lykkenivå, i hvert fall ikke i rike land. Når folk når et visst økonomisk nivå er det mye annet som påvirker om man er tilfreds. Det er slike sammenstillinger av ulike relevante data fra alle verdens land som  gjør at  UNDP utgir en Human Development Index som rangerer land etter livskvalitet. Den har jeg blogget om før.

Svakheten med UNDPs rangeringer er at de forutsetter at vi alle blir mer lykkelige av det samme. Man lager en kurv av indikatorer basert på hva man tror at "folk flest" er opptatt av og så vekter man landene basert på dette. Problemet er at vi er forskjellige og har ulike preferanser. Mens noen er mest opptatt av nærhet til naturen vil andre være opptatt av et godt sosialt nettverk. Noen er mest bekymret for boligpriser, andre er mest opptatt av at barna får et godt skoletilbud.

Her har OECD i sin nye Better Life Index gitt oss muligheten til å skape vår egen rangering basert på våre egne preferanser. Det er 11 temaer man selv kan rangere på en skala fra 1 til 5. Og, vips så kommer det en liste over 34 OECD land der rangeringen er basert på dine preferanser. Egen liste over land kan man dele med andre på Facebook eller i en blogg. Min rangering er her. Mer om OECDs Better Life Initiative der de redegjør for metodikken de bruker og temaene som inngår i målinger av livskvalitet er her.

Nå er det for så vidt også et mer grunnleggende problem her, som heller ikke OECD besvarer helt. Financial Times tok det opp i en artikkel om rangeringer av verdens beste byer nylig. Problemet er omtrent som følger:

"The most recent surveys, from Monocle magazine, Forbes, Mercer and The Economist, concur: Vancouver, Vienna, Zurich, Geneva, Copenhagen and Munich dominate the top. What, you might ask, no New York? No London? No LA or HK? None of the cities that people seem to actually want to emigrate to, to set up businesses in? To be in? None of the wealthiest, flashiest, fastest or most beautiful cities? Nope. Americans in particular seem to get wound up by the lack of US cities in the top tier. The one that does make it is Pittsburgh. Which winds them up even more."

Kort oppsummert er det slik at folk i praksis ikke velger det rangeringene sier at de burde velge. De bosetter seg for eksempel i land og storbyer som havner litt lenger ned på listene over de sunneste, grønneste og tryggeste stedene å bo. Kanskje er de stedene som kåres til de beste stedene å bo litt kjedelige i forhold til New York og London? Det er jo ikke alle kvalitetene ved et sted det er like lett å beskrive og måle.

Behov for kunnskapsinnvandring

Det har vært noen litt underlige utspill de siste dagene om at Norge taper på ikke-vestlig innvandring. Derfor var det godt å se at både Statoil og Aker Solutions i E24 i dag slår fast at de er helt avhengige av å skaffe spesialister fra utlandet. Jannik Lindbæk jr i Statoil sier det slik til E24:

"Vi er avhengige av å rekruttere ikke-norske spesialister for å dekke våre behov for riktig kompetanse. Innenfor enkelte kjerneområder mangler Norge spesialister som oljeselskapet trenger. Da går de utenlands og rekrutterer fra hele verden. Land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige står høyt på listen, men vi ansetter også fra Russland, Kina, Nigeria og Brasil."

Slik er det i kunnskapsintensivt og konkurranseutsatt næringsliv. Media ville fått omtrent samme svar hvis de snakket med Det Norske Veritas eller Telenor. Eller med små forskningsbaserte bioteknologi- eller softwarebedrifter som skal ansatte nye medarbeidere. Er det noe vi som jobber i Abelia stadig får høre fra våre medlemsbedrifter så er det hvor viktig det er å legge bedre til rette for innvandring til Norge av de høyt utdannede spesialistene personene bedriften trenger. Kommer ikke de unge talentene til oss må bedriftene flytte dit kunnskapen er.

Bakgrunnen for debatten og utspillene den siste tiden er Brockmannutvalgets utredning om innvandringens effekter på den norske velferdsmodellen. Noen har i den påfølgende debatten valgt å gjøre det det et stort poeng at ikke-vestlig innvandring i seg selv utgjør en stor utfordring for velferdsmodellen vår. Ja også NHO har sendt ut en pressemelding med tittelen "Innvandring utfordrer velferdsordningene". Det er en upresis beskrivelse av utfordringen, av to grunner. For det første fordi det er mulig å gjøre noe med velferdsordningene hvis de ikke virker slik de burde, noe NHO også tar til orde for. Det er ikke innvandrerne som har vedtatt velferdsordningene, det er norske politikere. De kan også justeres av norske politikere.

For det andre er det ikke slik at Brockmannutvalget sier at innvandring truer velferdsordningene. Grete Brockmann var langt mer presis da hun la fram utvalgets innstilling og sa følgende:

"Utredningen viser imidlertid at ”innvandring” er en for grov kategori for slike analyser. Innvandring er ikke som sådan et problem for den norske velferdsmodellen, men antallet som kommer må sees i forhold til hvilke ressurser de bringer med seg og hvor godt de lykkes med å komme inn i det norske arbeidsmarkedet."

Og det er jo dette som er kjernen. Når vi har det arbeidsmarkedet i verden som har færrest jobber til de som bare har grunnskoleutdanning kan vi ikke bli overrasket over at innvandrere ikke får jobb når vi tar imot veldig mange uten den kompetansen som kreves i arbeidslivet i Norge. Det er kompetanse som er problemet, ikke nasjonalitet. Jeg vil for øvrig anbefale alle å lese Grete Brockmanns innlegg fra overleveringen til Regjeringen 10. mai, det er en glimrende redegjørelse for dilemmaene vi møter. Og de som har behov for å lese mer bør lese hele NOUen på 500 sider, der er det ikke minst mye viktig faktakunnskap.

Når vi vet at det er kompetanse som er nøkkelen til å lykkes i det norske arbeidsmarkedet, og at kompetanse blir enda viktigere i fremtiden, så er det interessant å se på hvor mange innvandrere som tar høyere utdanning sammenlignet med den norske befolkningen. Og kanskje enda viktigere, hvor mange barn av innvandrerforeldre som tar høyere utdanning. Hvis barn av innvandrere tar høyere utdanning på samme nivå som norsk ungdom er vil jo forskjellene utjevnes ganske raskt. Statistisk Sentralbyrå kom med ny statistikk på fredag som gir oss noen svært interessante svar på dette:

Kort oppsummert sier SSBs tabeller, som er oppsummert i grafen til høyre, at det i aldergruppen 19-24 år er slik at bare 16,4 prosent av innvandrerne er studenter, mens 32,9 prosent av de norske er det. Men blant norskfødte med innvandrerforeldre er det hele 38,3 prosent som er studenter. Dette går igjen i alle landsdeler og det er omtrent samme forhold også i aldersgruppen 25-29 år. De som er registrert som norskfødte med innvandrerforeldre i statistikken er i all hovedsak fra Asia og Afrika.

Derfor har næringspolitisk direktør Knut Sunde i Norsk Industri helt rett når han sier til E24 at det er grunn til optimisme når vi ser på hva barna til innvandrerne velger. Ikke bare er det flere studenter i den gruppen, men i følge Sunde er det slik at de i større grad velger studier innen realfag og teknologi som næringslivet i Norge trenger: 

"Det vi kaller andregenerasjons innvandrere har høyere studietilbøyelighet og bedre gjennomføringsgrad. I tillegg studerer de i større grad matematikk, natur- og teknologifag. Dette er fag der industrien trenger mange nye ansatte i årene fremover. Vi mener derfor det er på sin plass i innvandringsdebatten å få frem dette perspektivet."

Brockmannutvalget gjør helt rett i å reise noen vanskelige debatter om robustheten i velferdsordningene våre i møtet med økt migrasjon. Det er mulig vi må fjerne eller justere noen av velferdsordningene dersom de motvirker deltagelse i arbeidslivet. Vi må også tilpasse innvandringen til det arbeidsmarkedet vi faktisk har i Norge, og være varsomme med å ta imot mange som mangler den kompetansen som kreves for å kunne få jobb i Norge. Men det ville være en stor feil å begrense bedriftenes mulighet til å rekruttere kloke hoder fra utlandet, det er krevende nok som det er å få fatt i kompetansen man trenger. 

Dersom vi fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i må vi ha et kunnskapsbasert og innovativt næringsliv som tåler et høyt kostnadsnivå. Det vil kreve at det kommer flere og ikke færre kunnskapsarbeidere til Norge fra utlandet i fremtiden.

There's no one as Irish as Barack Obama

Da har etter hvert Barack Obama ankommet et hardt prøvet Irland i dag og han har vært i Dublin og har møtt blant annet Irlands president Mary McAleese og den ferske statsministeren Enda Kenny i formiddag. Men turens høydepunkt er naturligvis besøket i Moneygall, den lille landsbyen der Barack Obamas great-great-great grandfather på morssiden, Falmouth Kearney, bodde før han utvandret til USA i 1850. Obamas irske røtter er udødeliggjort av The Corrigan Brothers i sangen "Theres no one as Irish as Barack O'Bama", er i en animert videoversjon:



Teksten går blant annet slik:

O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK 

Det er også laget en nyere versjon av sangen i forkant av Obamas besøk i Moneygall , en "Welcome Home President Barack O'Bama"-versjon, der innbyggerne i Moneygall deltar i videoen og man kan se den lille landsbyen. 

- Do you have a Facebook?

Thomas L. Friedman i New York Times har nok en gang skrevet en glimrende spalte om Midt Østen som beskriver kampen mellom de gamle autokratene og de unge aktivistene som behersker pc og internett, og tar de ulike virkelighetene på kornet. Han skriver:

"There is a story making the rounds among Lebanese Facebook users about a Syrian democracy activist who was stopped at a Syrian Army checkpoint the other day. He reportedly had a laptop and a thumb drive on the seat next to him. The Syrian soldier examined them and then asked the driver: “Do you have a Facebook?” “No,” the man said, so the soldier let him pass."

Det er et godt eksempel på hvordan et regime ikke helt skjønner hva som har truffet det. Før kunne de kontrollere nesten alt av betydning, nå er det noen unge studenter med pc, Facebook og mobiltelefoner med kamera som setter dagsorden. Og siden regimene ikke helt forstår hva dette er, så vet de heller ikke hva de skal gjøre med det. Syria er viktigst akkurat nå, og viktig for mange flere enn syrerne, mener Thomas Friedman:

This is a fight to the death now — and it’s the biggest show on earth, for one very simple reason: Libya implodes, Tunisia implodes, Egypt implodes, Yemen implodes, Bahrain implodes — Syria explodes. The emergence of democracy in all these other Arab countries would change their governments and have long-term regional implications. But democracy or breakdown in Syria would change the whole Middle East overnight.

Verdens siste valgte kommunister må gå

Why the red fort crubled in West Bengal

Det er gått to tiår siden Berlinmurens fall. En serie begivenheter dengang gjorde det raskt slutt for de fleste kommunister i maktposisjoner, men bemerkelsesverdig nok var det fortsatt folkevalgte kommunister med makt et sted i verden til for en uke siden, i India. Nærmere bestemt i de to indiske delstatene Vest-Bengal og Kerala.

"- News travels slowly in parts of India", hevder The Economist i artikkelen Red dusk, som oppsummerer de indiske delstatsvalgene i april og mai. Denne gangen ble endelig kommunist-partiet CPI (M) feid ut av regjeringskontorene både i Vest Bengal og Kerala, slik The Economist forutså og analyserte i artikkelen Red and buried for et par uker siden.

Kerala er en turistvennlig delstat helt sør i India med 33,4 millioner mennesker. Den er blant annet kjent for å være det første stedet i verden kommunister kom til makten etter et demokratisk valg, i 1957. Og Keralas historie har vært preget av fredelige maktskifter, opposisjonen vinner gjerne valg der, så det som har skjedd ved valget nå er ikke så uvanlig.

Vest-Bengal er noe helt annet. Her bor det hele 91,3 millioner mennesker, rundt 15 millioner av dem i og rundt byen Kolkata, en by flere sannsynligvis kjenner som Calcutta. Vest-Bengal har vært styrt av kommunistpartiet sammenhengende i hele 34 år, siden 1977. Noe som har bidratt til at denne delen av India har vært mindre attraktiv å investere i enn andre delstater, selv om kommunistene også har prøvd å virke næringslivsvennlige, blant annet ved å reklamere overfor utlendinger med at Vest-Bengal har lavere lønninger enn Bangalore, Bombay, Chennai og Dehli. Jeg var selv med i en norsk næringslivsdelegasjon i New Dehli for noen år siden der en delegasjon fra delstatsregjeringen i Vest-Bengal fikk presentere seg i et kort møte. Og det de fremhevet var to positive ting: Gode høyskoler og universiteter. Og lavere lønninger enn andre delstater. Kommunister er ikke helt som før i tiden.

Kommunistene har vært så innvevd i delstatens byråkrati og maktapparat at det åpenbart ville kreves noe helt spesielt for å vinne et valg der. Og den som lyktes med det var en kvinne, Mamata Banerjee, fra kongresspartiets allianserpartner Trinamool Congress Party. Hun har frem til nå vært Indias jernbaneminister, men blir nå statsminister i Vest-Bengal. Denne leseverdige artikkelen i The Guardian forteller litt om hennes bakgrunn, blant annet hvordan hun involverte seg i en stor konflikt rundt Tatas planlagte fabrikk i Singur  som skulle bygge Tata Nano. Den konflikten endte med at Tata trakk seg og etablerte seg i delstaten Gujarat i stedet. Det blir spennende å se hva et nytt regime vil bety for Vest-Bengal.

Jon Stewart om DSK og BHL

Selvsagt måtte også Jon Stewart kaste seg over Dominique Strauss-Kahn (DSK)  og hans støttespillere, inkludert stjernefilosof Bernard-Henri Levy (BHL). Og, mystisk nok, Nixons gamle taleskriver Ben Stein, som mener at det bare er kriminelle som står bak seksuell vold, ikke økonomer og ledere av internasjonale ideelle organisasjoner. Stewarts respons er klassisk Jon Stewart: "It turns out the invisible hand of the market is very touchy feely".

Amazon selger flere ebøker enn papirbøker

New York Times og Mashable melder at Amazon siden 1. april i år har solgt flere ebøker enn papirbøker. Dette skjer bare fire år etter at ebøkene kom, under et år etter at ebøker passerte hardbacks og fire måneder etter at ebøker passerte paperbacks. Og nå har altså salget av ebøker passert summen av hardbacks og paperbacks. Det selges 105 ebøker pr 100 papirbøker hos Amazon.

Nå er ikke Amazons salgstall representative for bransjen totalt, det selges fortsatt langt flere papirbøker enn ebøker totalt og Forrester regner med at salget av ebøker i USA nå utgjør omlag 14 prosent av det totale boksalget. Men det er i åpenbart i sterk vekst og noe av det som har endret seg er at Amazon ikke er alene lengre, men møter konkurranse fra Barnes & Noble, Apple og Google når det gjelder ebøker.

Er det slik at alt salg av ebøker går på bekostning av papir? Nei, mener Amazon, selv om det åpenbart er en del som bytter ut papirboka så er en viktig effekt av ebøker at de har bidratt til at folk leser mer bøker enn før. Forlagenes totale boksalg har økt, mener Amazon:

"Russ Grandinetti, vice president for Kindle content at Amazon, said that e-book sales had helped the publishing industry overall. “Even though some digital sales may be substitutions from print, one of the great impacts that the digital business has is people spend more minutes a day reading. They make reading more of a habit, and that’s good for the total book business,” he said.