Pepperkakeindeksen

Det går mot jul. Julepynt, julehandel, julemat og julebakst preger alle kanalene og sendeflatene der vi forventer en solid dose juletilbehør, både innendørs og utendørs, men noen ganger dukker juleeffektene også opp i noen litt mer overraskende sammenhenger.

I den første kategorien hører Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner hjemme. Og noen skulle leve i den villfarelse at han bare er opptatt av budsjetter, forskrifter, tidstyver og kommunesammenslåinger, bør de se på dette innslaget på God Morgen Norge på TV2 der statsråden redegjør for hvor viktig det er starte juleforberedelsene tidlig og dessuten viser hvordan han pleier å lage fornyet og forbedret julemarsipan. Dessuten ble han nylig den stolte eier av en ny og meget bereist kommunenisse som i løpet av året har besøkt en rekke av landets kommuner, noe vi også får høre om i innslaget.

Litt mer overraskende for mange er det nok at Statistisk Sentralbyrå (SSB) også interesserer jeg for julebakst i disse førjulstider. Hos SSB er det ikke julemarsipan, men derimot pepperkaker som har påvirket statstikkproduksjonen, De kan i år presentere sin egen oppdaterte pepperkakeindeks. Den viser hvordan prisutviklingen på de ulike ingrediensene i pepperkaker har vært siden 2006. Som en ser av grafen har alle ingrediensene økt i pris de siste årene, men det er smør som har økt klart mest i pris. SSB skriver:

"Matvarene som inngår i pepperkaker har en ulik prisutvikling fra 2006 til 2014. Krydder har steget minst i pris, med rundt 17 prosent. Prisen på mel, egg og farin har steget med mellom 30 og 40 prosent siden 2006. Smør er den pepperkakeingrediensen som har hatt brattest prisutvikling: drøye 80 prosent. (...) Til sammenligning har prisen for matvarer og alkoholfrie drikkevarer samlet steget med knappe 18 prosent i samme periode."

Jeg ser at det i dag spekuleres i media om at landet snart får en ny landbruksminister. Da kan vi jo håpe at vedkommende drar nytte av den viktige kunnskapen som ligger i pepperkakeindeksen når det skal lages god landbrukspolitikk..

Det satses på jernbane

Aftenposten om de tre "nye" stasjonene

Det satses for tiden mye på jernbane i Norge. En bra påminnelse om det kom i dag da samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, jernbanedirektør Elisabeth Enger og Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh markerte åpningen av tre "nye" togstasjoner på strekningen mellom Sandvika og Oslo. De tre stasjonene er Stabekk. Høvik og Blommenholm.

Når "nye" står med anførselstegn er det fordi det egentlig er noen svært gamle stasjoner på Drammensbanen det er snakk om. Stabekk stasjon åpnet i 1884, Høvik stasjon helt tilbake i 1874 og Blommenholm stasjon i 1910. Alle tre er mindre stasjoner mellom Lysaker og Sandvika som kom etter at jernbanen mellom Oslo og Drammen ble åpnet i 1872. Men de tre stasjonene har vært stengt siden 2011, da det nye dobbeltsporet mellom Asker og Oslo (Askerbanen) åpnet.

Gjenåpningen av de tre stasjonene markerer avslutningen på en enorm investering i jernbaneinfrastruktur vest for Oslo. Første etappe var nytt dobbelspor mellom Sandvika og Asker, 9,5 kilometer som ble igangsatt i 2001 og åpnet i 2005. Neste del var strekningen Lysaker og Sandvika, 6,7 kilometer til en kostnad på 3,2 milliarder, som ble åpnet daværende statsminister i 2011. Dette er til sammen 17 km ny jernbane der nesten hele strekningen går i tunnel. Men det betød også at den gamle Drammensbanen i dagen kunne bygges om til å bli lokaltog, med helt eller delvis nye stasjonsbygg, flere parkeringsplasser og langt flere togavganger.

Det er ikke bare her det investeres store beløp i ny jernbaneinfrastruktur for tiden. Follobanen, det nye dobbetsporet mellom Oslo og Ski, er Norges største samferdselsprosjekt og inkluderer landets lengste jernbanetunnel. Og nord-vest for hovedstaden skal det snart bygges en Ringeriksbane som vil knytte Hønefoss og Ringerike tettere til Oslo og forkorte Bergensbanen. Og for noen dager siden ble det kjent at det skal igangsettes et arbeid med å planlegge både vei og jernbane mellom Arna og Voss, også dette en stor jernbaneinvestering. Jernbane er med andre ord en viktig del av svaret på hvordan er transportsystem som kan håndtere vekstutfordringene ser ut.

Hva er nytt i klimaavtalen i Paris?

Hva er det egentlig det jubles for i Paris etter det store internasjonale klimatoppmøtet? Noen norske observatører, som forhåpentligvis ikke har drukket alt for mye champagne, men kanskje litt vel mye Møllers tran, tror tydeligvis at avtalen krever at verdens olje- og gassproduksjon, og særlig den på norsk sokkel, skal ta legges ned umiddelbart. Det stemmer nok ikke. Men det er flere andre grunner til at Paris-avtalen er en historisk viktig avtale. Som vil få betydning for Norge, men langt større betydning for land som i dag ikke fører en særlig aktiv klimapolitikk.

For å ta den største forskjellen mellom den nye Paris-avtalen og den gamle Kyoto-avtalen fra 1997 først: Den nye avtaler omfatter hele verden og alle utslipp, mens Kyoto-avtalens forpliktelser bare omfattet en ganske liten gruppe rike land. Der står USA med 15 prosent av verdens utslipp og Kina med hele 27 prosent av verdens klimagassutslipp utenfor. Skal klimautfordringen løses må naturligvis flere enn EU (10 prosent av verdens utslipp) og en håndfull andre være med. Det er løst i den nye avtalen.

En annen viktig forskjell er at den markante forskjellen i måten man har behandlet i-land og u-land er dempet, selv om den ikke er helt borte. I The Economists oppsummering skriver de:

"One of the products of the two weeks of negotiations was that the agreement now “encourages” other nations to pitch in, too, should they be well-enough off to do so. This may not sound a big deal. But a sharp distinction between developed and developing countries has long been a sticking point in climate negotiations, with large developing countries like China (the world’s biggest emitter of carbon dioxide) and India keen not to be treated in the same way as developed countries. The wording that encourages them to play a role in finance is one of a number of ways the Paris agreement found to move beyond that distinction. The fact that all nations are to make contributions on an increasingly equal basis was what justified Mr Hollande’s praise of the agreement as the first of its kind to be universal."

Hva så med forpliktelsene? Er ikke de svakere enn før i og med at det blir en frivillig innrapportering nedenfra, fra hvert enkelt land, i stedet for bindene mål som er fastsatt ovenfra? I følge Financial Times oppsummering kan denne mangelen på bindende formelle forpliktelser, som det uansett har vært vanskelig å straffe dersom land ikke etterlever dem, mer enn oppveies av den gjennomsiktigheten og det rapporteringsansvaret som nå blir innført:

"At present, there is a two-tiered UN system of rules for reporting and checking up on countries’ volume of emissions. It is much stricter for developed countries than those the UN classed as developing in 1992. The latter group includes China, whose 27 per cent share of global carbon-dioxide emissions dwarfs that of the US (15 per cent) and EU (10 per cent) combined. The new agreement establishes a new, more common reporting and monitoring system that should make it much easier to see how much all countries are emitting and what they are doing to curb their pollution. This may be more significant than it first appears. The last legally binding global climate accord, the 1997 Kyoto Protocol, only obliged a handful of wealthy countries accounting for a small share of global emissions to meet pollution-reduction targets, and failed to stop emissions rising. The Paris Agreement may not require countries to meet targets (few would have agreed to it if it had) but it does oblige all nations to at least subject their climate plans to public scrutiny every five years in a far more transparent manner than most have ever done before."

Hva så med Norge og norske utslipp fra blant annet oljevirksomhet? Som Ola Storeng helt riktig påpeker i Aftenposten er EUs kvoteregime det mest forpliktende klimautslippsregimet i verden som allerede er på plass, der utslipp av klimagasser har en pris. Og norsk petroleumssektor er allerede en del av dette klimakvotesystemet i EU:

"Utslippskvoter og deltagelse i EUs kvotemarked kan bli en bærebjelke i norsk klimapolitikk. Dette har faktisk alle partier som var med på klimaforliket i Stortinget akseptert. (...) Men forutsatt at Norge oppnår et samarbeid med EU, blir økningen i norsk utslippene siden 1990 langt på vei omgjort til et EU-problem. Da vil det være de samlede i utslippene i EU pluss Norge - det som blir kalt «EU-boblen» - som teller. Motstykket, når vi ser fremover, et at skrumpende utslipp fra en skrumpende norsk petroleumsnæring ikke blir kreditert Norge, men hele EU-boblen."

EUs innsats for å få på plass dette klimakvotesystemet sitt kan vise seg å ha vært et svært forutseende og godt bidrag til den jobben som må gjøres. Som blant annet handler om å gi næringslivet gode og langsiktige rammebetingelser i en tid som vil kreve omstilling og innovasjon for å møte nye og strengere klimakrav, men der det kan være fordeler knyttet til å ha vært tidlig ute med overgangen til en annen måte sette en pris på miljøkostnader. The Economist oppsummerer det slik:

"Perhaps the most significant effect of the Paris agreement in the next few years will be the signal it sends to investors: the united governments of the world say that the age of fossil fuels has started drawing to a close. That does not mean that they are necessarily right, nor that the closing will not be much more drawn out than the Marshall Islands and other such states would wish. But after Paris, the belief that governments are going to stay the course on their stated green strategies will feel a bit better founded—and the idea of investing in a coal mine will seem more risky."

Of Monsters and Men: Little Talks

Før julemusikken tar over her på bloggen tenkte jeg det ville være fint med et lite bidrag fra Island, i form av en video med bandet Of Monsters and Men. Nå er imidlertid det bandet, som mye annet i Island ,blant annet fotballlandslaget, store langt utenfor Island, Denne videoen er et godt eksempel, for den er fra BBCs sending på Reading-festivalen, her med den fine sangen "Little talks":

Of Monsters and Men har fem medlemmer, med Nanna Bryndís Hilmarsdóttir og Ragnar "Raggi" Þórhallsson som vokalister og låtskrivere. Sentralt i mye av det bandet gjør, noe en også legger merke til i denne videoen, er trompetist Ragnhildur Gunnarsdóttir. Hun er imidlertid ikke formelt medlem i bandet, men er med på både plateinnspillinger og konserter.

Det har så langt blitt to album, som begge kan anbefales. My Head is an Animal fra 2012, som sjangermessig er beslektet med band som The Lumineers og Mumford and Sons. Jeg har sett det omtalt som indie-folk, eller rett og slett "Ho hey"-band. Neste album het Beneath the Skin og kom tidlig i 2015. Det er mørkere og mer melankolsk, og fikk generelt litt mindre overstrømmende anmeldelser. Ufortjent etter min mening, for det siste albumet er helt oppe på samme nivå, selv om det er annerledes, Her låter det mer som Arkade Fire, eller kanskje til og med som norske High as a kite. Og det er jo ingen dårlig målestokk.

Mer åpent og mer effektivt

En sentral del av et velfungerende demokrati er at det er åpenhet om hvilke beslutninger statsforvaltningen gjør, hva slags beslutningsgrunnlag den har hatt, hva den får av henvendelser og innspill - og hva den svarer på spørsmål. Denne åpenheten er viktig for at journalister skal kunne gjøre jobben sin, men det er også viktig at også helt vanlige innbyggere kan få innsyn i saker de er opptatt av. Uten denne åpenheten risikerer vi vilkårlig forskjellsbehandling og korrupsjon, noe som undergraver tilliten til offentlig sektor.

Norges offentlighetslov gjør at vi ligger verdenstoppen når det gjelder lovfestet innsyn og åpenhet. Men et åpent og velfungerende demokrati er også avhengig av at det praktiseres åpenhet i det daglige. Og det er stadig flere som ber om innsyn i offentlige dokumenter. I 2009 ble det fremmet rundt 67.000 krav om innsyn i dokumenter gjennom felles postjournal, mens det i år har vært omtrent 200.000. Det er bra, men arbeidet med å vurdere alle disse kravene om innsyn tar tid og har en pris. Det skal i hvert enkelt tilfelle vurderes om et dokument helt eller delvis må unntas fra innsyn, for eksempel av personvernhensyn. Vi har beregnet at det for staten samlet koster 90 millioner i året å behandle begjæringer.

Så kunne man jo si at av hensyn til alle tidstyvene denne åpenheten skaper og med den høye kostnaden det medfører, så innskrenker vi mulighetene til innsyn. Men det er naturligvis ikke ønskelig eller aktuelt. Vi må tvert imot gjøre det lettere å få innsyn i forvaltningen og lettere å påvirke, ikke vanskeligere. Vi må gjør gjøre det lettere for forvaltningen å praktisere denne åpenheten på en effektiv måte, slik at det ikke oppleves som en større byrde enn nødvendig. Derfor forteller Jan Tore Sanner i dagens Aftenposten om planene våre for å lage en modernisert versjon av den offentlige elektroniske postjournalen, et tiltak som får bevilget penger i neste års statsbudsjett:

"Ved årsskiftet 2017/2018 skal en helautomatisk utgave av den såkalte Offentlig elektronisk postjournal stå klar, opplyser kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) til Aftenposten. Den nye ordningen innebærer at brukerne ikke lenger trenger å søke om innsyn i dokumenter som er vurdert som offentlige.(...) Det betyr også at offentlighet og fulltekstpublisering av offentlige dokumenter vil vurderes forløpende, uavhengig av innsynskrav. - Dagens system innebærer at hvis flere fremmer krav om innsyn i samme dokument må begjæringen behandles på nytt hver gang. Det er klart at det derfor er dyrt og krever store ressurser, sier Sanner."

Med det nye systemet har vi estimert at vi kan spare 45-70 millioner kroner. Det er jo ingen dårlig økonomisk gevinst for en løsning som vil gjøre innsyn enklere enn før. Og jeg må også nevne at Pressens Offentlighetsutvalg i en uttalelse om statsbudsburdsjettet har sagt dette om ny OEP:

«Pressens offentlighetsutvalg mener forslaget fra regjeringen om å bevilge 13 millioner kroner til en ny løsning for Offentlig elektronisk postjournal (OEP) styrker demokratiet og setter Norge i førersetet når det kommer til enkel teknologisk tilgang til dokumenter i statlige virksomheter."

Det få ros i en pressemelding fra Pressens offentlighetsutvalg er, for å si det forsiktig, ikke noe som skjer særlig ofte.

Smartere byer

En leseverdig sak jeg må nevne her på bloggen, eller rettere sagt flere interessante artikler om samme hovedtema, er Aftenpostens føjetong om "smarte byer", det vil si hvordan teknologibaserte tjenester og smartere planlegging kan bidra til byer som er hyggeligere å bo i, forurenser mindre og bruker ressursene mer effektivt.

Den teknologiske endringstakten er høy og blant de som er opptatt av å utnytte de nye mulighetene er de som styrer noen av verdens største byer. Bruk av smarte teknologier kan bidra til å gjør det enklere å håndtere både befolkningsvekst, trafikkvekst og eldrebølge. En av Aftenpostens artikler gir et overblikk over seks byer som allerede har gjort mye spennende på dette området. Det er København, Barcelona, Singapore, Amsterdam, Hamburg og New York.

Omtalen av København nevner hvordan ikt-infrastrukturen Copenhagen Connecting bidrar til bedre styring av trafikken ved at folk for beskjed om hvordan det er lurt å ta seg frem. Barcelona har også en nettside om sitt Barcelona Smart City-initiativ der det handler om en rekke ulike tjenester. Også Amsterdam har en slik nettside for Amsterdam Smart City som samler informasjon om ulike tjenester og apper. Og under omtalen av New York kan man lese om byutviklingprosjektet Hudson Yards som handler om et stort privat eiendomsutviklingprosjekt med boliger og næringsarealer.

En av Aftenpostens artikler handler om bruk av velferdsteknologi, det vil si løsninger som gjør livet enklere for beboere og ansatte i eldreomsorgsinstitusjoner, men også for eldre som gjerne vil bo hjemme så lenge som mulig og blir tryggere ved hjelp av teknologi, for eksempel ulike moderne varianter av trygghetsalarmer som sier fra hvis noe er galt. For eksempel om du er ute når du burde være inne, har glemt å slå av komfyren eller har falt på gulvet og ikke kommer deg opp igjen. En annen artikkel handler om hvordan også vanlige boliger blir utstyrt med smart teknologi som hjelper til med styring av energibruk og ventilasjon. Alt kan styres fra en smarttelefon, som også låser opp den nøkkelfrie utgangsdøren. Mobiltelefonen kommer åpenbart til å bli enda viktigere enn den allerede er.

Og så har Aftenposten en artikkel som handler om fremtiden, det vil si hva vi kan regne med av nye smarte teknologier frem mot 2030. Her står det om hvordan tingene i huset vil bli koblet til internett, om førerløse biler og om rullede fortau. Vi skal naturligvis ha hus som produserer egen strøm og kan selge den inn på nettet på tidspunkter der huset har overskudd. Og hva med en "Follow me home"-app som sørger for at man kan be overvåkingskameraer i byen følge med når man skal gå hjem etter en tur på byen på kvelden?

Hvordan myndighetene i største norske byene jobber med dette, med noe støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets program for pilot- og forbildesatsinger er også tema i en egen artikkel. Vi er glade i å bruke teknologi i Norge og burde ha gode forutsetninger for å være langt fremme på dette området. I den anledning sier statsråden til Aftenposten at:

"- Jeg er glad for at byene nå kan prøve ut nye smarte løsninger, metoder og samarbeidsformer. Byene lærer av hverandre, og vi får en mer effektiv og helhetlig byplanlegging, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. (,,,) - Storbyene har allerede tatt et kvantesprang når gjelder bymiljø og byutvikling de senere år. For Regjeringen er det viktig å bygge opp under det arbeidet som gjøres, og sikre at byene får gode redskaper til å håndtere befolkningsveksten og skape et bedre bymiljø."

Venstrebølge i revers i Latin-Amerika

Slate; Om valget i Venezuela

Med alle utfordringene vårt eget kontinent opplever for tiden, og et utfordrende naboskap i Midt Østen og Nord Afrika, kan det være lett å glemme at det skjer ting i resten av verden også. Og at noe av det som skjer er både svært viktig og svært gledelig.

Søndagens parlamentsvalg i Venezuela er en slik endring som kan få stor betydning også ut over landet selv. For selv om president Maduro fortsatt sitter, ble valget en enorm seier for opposisjonen, i et land som i mange år har vært ledet av politikere som har latt økonomisk ønsketenking og anti-vestlig demagogi gå foran økonomiske realiteter. Mange har også vært i tvil om det sittende regimet ville akseptere et valgnederlag. Nettavisen Slate skriver:

"Venezuela ended 17 years of authoritarian socialist rule on Sunday, as the opposition won a majority of the 167 parliamentary seats up for grabs during historic elections. Almost 85 percent of Venezuelans are dissatisfied with their country’s situation, according to a Pew Research Center poll, as staples like milk, bread, and toilet paper are increasingly scarce and waiting in multiple-hour lines for these goods has been a fact of everyday life for years. Looting is on the rise, as is violent crime, now at a historic high in the South American country, with the second highest peacetime murder rate in the world after Honduras and 98 percent of crimes going unpunished."

Men det er ikke bare Venezuela som har slitt med skadevirkningene av venstrepopulisme. I Argentina var det også et valg for litt over en uke siden som innebærer en stor forandring. Etter at den venstrepopulistiske familien Kirchner har styrt landet i til sammen 12 år, noe som har bragt inflasjonen opp i 25 prosent og budsjettunderskuddet opp i 6 prosent, tapte venstresiden valget, ganske overraskende, og Buenos Aires borgermester Mauricio Macri blir ny president. Han er til høyre for sentrum politisk og har lovet å gjeninnføre normale økonomiske spilleregler i Argentina, inkludert reformer som fjerner prisreguleringer og subsidier, gjeninnføring av frihandelsrelasjoner med andre land og åpenhet mot internasjonale kapitalmarkeder. Dessuten vil han i følge The Economist være opptatt av å reparere forholdet til USA og Europa:

"The new president wants to repair relations with the United States and European countries, which Ms Fernández snubbed in favour of friendship with authoritarian regimes such as those of Russia, Iran and China. Mercosur, a six-nation trade grouping including Brazil, is likely to be more open to agreements with other trade partners than it has been under the Kirchners."

Men hva med Brasil, landet som lenge lignet på et slags ventresidefyrtårn med opp til flere sympatiske trekk? Det virker ganske lenge siden nå. Kombinasjonen av lav oljepris og vedvarende korrupsjon har gjort at regjeringen etter hvert har sluppet opp for (andre folks) penger den kan bruke på populære prosjekter. Også president Dilma Rousseff er trukket inn i anklager om misbruk av sin maktposisjon etter at den brasilianske versjonen av riksrevisjonen har nektet å godkjenne presidentens regnskaper. Men selv om venstresiden også der har styrt i 12 år, og presidenten har store utfordringer både i opinonen og i rettsapparatet, mener The Economist i sin siste analyse at det er mer sannsynlig at hun sitter til helt frem til presidentvalget i 2018 enn at hun må gå før tiden:

"Her approval rating, sapped by the Petrobras scandal and the deteriorating economy, is around 10%, roughly where Mr Collor’s was on the eve of his impeachment. Here, though, the similarities between her and her disgraced predecessor-but-three end. Unlike him, Ms Rousseff has not been accused of enriching herself. And she retains the backing of the PT, which has not lost all its strength.Perhaps most important, there is little evidence that the opposition wants to take the mess off Ms Rousseff’s hands. It would rather watch her suffer and win an easy victory in the next election in 2018."

Er næringslivet for kortsiktig?

En av de minst overraskende kritikkene som regelmessig blir reist mot privat næringsliv, spesielt i vanskelige tider der bedriftene må omstille og nedbemanne, er at de er for kortsiktige. Det er blitt en form for "vedtatt sannhet" at selv om bedrifter i noen grad må omstille seg for å overleve, så er man blitt mer opptatt av aksjonærenes kortsiktige interesser enn av å tenke langsiktig.

Men så heter det jo at man må utfordre slike vedtatte sannheter. Og da er det jo spennende at denne ukens The Economist nettopp stiller spørsmål ved om det er sant at næringslivet, særlig de amerikanske som er globalt berømt for sin kortsiktighet, blir stadig mer kortsiktig. Og svaret i lederartikkelen "Hyperaktive, but passive" er nei. Ting tyder på at bedriftene og dere eiere er mindre kortsiktige nå enn da finanskrisen slo til for fullt i 2008-09:

"Since the crisis of 2008-09 firms’ horizons have in fact lengthened. New corporate bonds have an average maturity of 17 years, double the length they had in the 1990s. In 2014 departing chief executives of S&P 500 firms had served for an average of a decade—longer than at any point since 2002. The average holding period of an S&P 500 share is a pitiful 200 days, but that is double the level of 2009. Constant trading masks the rise of index funds whose holding period, like Mr Buffett’s, is “for ever”. Larry Fink, the boss of BlackRock, the world’s biggest asset manager, asks firms to draw up five-year plans."

Lederen i The Economist viser også at påstanden om at bedriftene investerer mindre penger enn før og i mer kortsiktig prosjekter, ikke ser ut til å holde mål. Det gjøres for tiden store og risikable langsiktige investeringer i fremtidens teknologier; skifergass, el-biler og bioteknologi:

"Nor are firms investing less. The same system that is accused of myopia has just financed the $500 billion shale-energy revolution, a boom in experimental biotech companies and the electric-car ambitions of Elon Musk, a maverick entrepreneur. Relative to assets, sales and GDP, American firms’ investment has held steady. The mix has shifted from plant and machines to things like software and research and development (R&D), but that is to be expected as equipment costs fall."

Troen på at alt stadig går raskere i næringslivet er ikke ny. The Economist minner om at allerede Karl Marx mente han kunne se dette behovet for et stadig høyere endringstempo og beskrev det slik i det kommunistiske manifestet fra 1848:

"Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å. revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot det fremste eksistensvilkår for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter oppløses, alle nydannede forhold foreldes før de kan forbene seg."

I en meget god special report, "The creed of speed" går The Economist litt dypere inn i denne materien og dokumenterer at det naturligvis er mange områder der endringstempoet er høyt, blant annet på grunn av teknologiutviklingen og at det finnes noen svært innovative selskaper som utnytter mulighetene som har oppstått, men at det ikke virker som investorenes tidshorisont eller selskapenes levetid generelt er blitt kortere det siste tiåret. Noen indikatorer kan tvert imot tyde på at endringstakten burde vært høyere:

"More creative destruction would seem to imply that firms are being created and destroyed at a greater rate. But the odds of a company dropping out of the S&P 500 index of big firms in any given year are about one in 20—as they have been, on average, for 50 years. About half of these exits are through takeovers. For the economy as a whole the rates at which new firms are born are near their lowest since records began, with about 8% of firms less than a year old, compared with 13% three decades ago. Youngish firms, aged five years or less, are less important measured by their number and share of employment."

Og The Economist minner oss også om at ikke så rent lite av investeringene som gjøres for tiden av ledende innovative selskaper som Apple, Facebook og Google handler om langsiktige og svært kapitalintensive investeringer i datasentere og annen infrastruktur. Mens de mye omtalte nye bedriftene, de som bygger plattformer, men ikke har påfallende mange ansatte eller fysiske eierandeler, ikke nødvendigvis forandrer alt over natten:

"But many of the reputational giants of Silicon Valley are financial tiddlers. Uber has $2 billion of sales—if it were listed it would be the world’s 3,882nd-biggest public firm. Airbnb’s sales account for 1-2% of the hotel industry’s total. These firms are platforms for purchasing services, but beneath them, the assets and people—cars, rooms, drivers—change far less dramatically, if at all. People who use dating apps still go to restaurants. Overall, McKinsey & Co, a consulting firm, estimates that technology disruption could lower global corporate profits in 2025 by 6%: significant but not overwhelming."

Betyr dette så at alt er i orden? Nei, ikke nødvendigvis. Hvis det for eksempel er slik at det er er færre unge selskaper som lykkes og at stadig flere bedrifter som slutter å eksistere gjør det fordi de blir kjøpt opp av en konkurrent i stedet for å bli utkonkurrert av noen som er mer kreative og innovative, ja da er det ikke først og fremst for høy hastighet som er problemet, men for lite dynamikk. The Economist skriver i lederartikkelen sin at:

"Most industries are getting cosier. Of the 13 sectors in America (excluding farming), ten were more concentrated in 2007 than in 1997. Since Lehman Brothers folded in 2008, American firms have done $11 trillion of deals—worth 46% of their market value—whose main aim has been to increase market share and pricing power. Airlines, cable TV, telecoms, food and health care have all become less competitive. (...) Rather than trying to stipulate the horizon over which investors and firms should think, governments should promote competition. That is the best way to harness capitalism’s hyperactive energy in the service of growth."

USA er ikke Norge, og man må være varsom med å generalisere ut fra amerikanske tall. Men det er uansett en felles utfordring at det å lykkes ikke bare handler om å løpe stadig fortere, men om å vite når man skal være langsom og tålmodig og når man skal slå til og utnytte muligheter før noen andre oppdager dem. Dette er ting myndighetene ikke kan være eksperter på eller gi gode råd om. Myndighetenes jobb er, slik The Economist så presist sier, å legge forholdene til rette for en så effektiv konkurranse som mulig. En politikk som hindrer monopoldannelser, som legger til rette for at gründere og entreprenører kan lykkes og som fremmer omstilling og innovasjon i eksisterende næringsliv.

Digitaliseringsrådet etablert

Tidligere i år besluttet regjeringen å etablere et nytt digitaliseringsråd for å kvalitetssikre statlige ikt-prosjekter. Fredag ble det klart hvem som skal sitte i rådet. Det blir en svært kompetent gjeng med erfaring fra både offentlig og privat sektor, i form av både toppledere og it-ekpertise som har gjennomført store prosjekter.

Rådet skal ledes av tidligere skattedirektør Svein Kristiansen. Med seg får han Toril Nag, konserndirektør i Lyse, Nina Aulie, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, Kjetil Århus, direktør for IKT Konsern i Bergen kommune, Magne Jørgensen, forsker ved Simula Research Laboratory, Jan-Olav Styrvold, direktør for økonomi og IT i Vinmonopolet
Eli Stokke Rondeel, prosjektleder i Sykehuspartner og Øyvind Christoffersen, spesialrådgiver i KMD og tidligere direktør i Statsbygg. En meget velkvalifisert gjeng.

Så hva er det som er nytt med dette? Vel, saken er den at det for noen veldig store prosjekter finnes det en felles modell. Prosjekter med en ramme på over 750 millioner kroner må bruke et obligatorisk kvalitetssikringssystem i staten der det skal gjøres en konseptvalgsutredninger og gjennomføres kvalitetssikring i to kontrollpunkter, med såkalte KS1 og KS2-rapporter. Dette gjelder enten det er snakk om store samferdselsprosjekter, statlige bygg eller store ikt-prosjekter.

Men for ikt-prosjekter under 750 millioner kroner har det aldri vært noen felles kvalitetssikring av ikt-prosjekter. De har likevel måttet konkurrere med andre gode prosjekter og formål i de årlige budsjettprosessene, og har forhåpentligvis også vært gjenstand for en kvalitetssikringsprosess i forkant av dette, men noe felles opplegg som stiller krav om læring og erfaringsutveksling på tvers av sektorene i staten har det ikke vært for prosjektene under 750 millioner kroner. Ikke før nå.

På KMDs nettsider er følgende skrevet om det nye Digitaliseringsrådet:

"Digitaliseringsrådet som etableres ved nyttår, skal bidra til bedre styring og gjennomføring av statlige IKT-prosjekter med kostnad mellom ti og 750 millioner kroner.- God bruk av teknologi gir mindre administrasjon og bedre tjenester til innbyggerne. Da er det viktig at offentlige etater lærer av hverandres suksesser og fiaskoer og får kunnskap fra privat sektor. Digitaliseringsrådet skal bidra til dette, sier Sanner. Rådets oppgave er å kvalitetsikre i IKT-prosjektenes ulike faser. Det skal blant annet vurdere prosjektplan og risikoer ved prosjekter.(...) Digitaliseringsrådet skal være hurtigarbeidende. Som hovedregel skal sakene skal behandles innen tre uker."

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal være sekretariat for rådet. Også E24 har interssert seg for det nye digitaliseringsrådet og hva vi oppnår gjennom flere vellykkede digitaliseringsprosjekter, og har skrevet om det her.

Hilary Benns tale om Syria

Det britiske underhuset er kjent for gode innlegg og intense debatter, men også der ville det være en sterk overdrivelse å si at alle innleggene er minneverdige. Noen ganger holdes det gode innlegg og en sjelden gang holdes det så gode innlegg at folk snakker om dem i flere år etterpå. Både fordi selve innlegget er uvanlig treffsikkert, men gjerne også fordi konteksten det holdes i er slik at det får noen store konsekvenser.

Et slikt innlegg kom i Syria-debatten i det britiske parlamentet i går der Labours skygge-utenriksminister Hilary Benn gikk på tvers av sin egen partiledelse og holdt et glitrende innlegg om hvorfor vestens demokratier har et ansvar for å stoppe ekstremismen i Syria, også gjennom bruk av militærmakt når det er nødvendig. Han omtaler konsekvent ISIL som Daesh og som en fascistisk bevegelse som truer vår eksistens som demokratiske land fordi målet deres er å ødelegge verdiene vi tror på.



De som følger litt med i britisk politikk vil også huske at Hilary Benns far Tony Benn var parlamentsmedlem i 47 år for Labour, og i hvert fall far slutten av 70-tallet tilhørte han partiets ytterste venstrefløy, det såkalte "hard left". Sønnen Hilary Benn er derimot plassert i det sentrumsorienterte "New Labour" som Tony Blair bygget opp, noe det er lett å høre når man hører denne talen. Og det spesielle med konteksten her er naturligvis at det nå er en Benn som i realiteten går til angrep på sin egen partiledelse, som tilhører ytterste venstrefløy, for å ikke ta sitt historiske og internasjonale ansvar for å bekjempe fascismen.

Det er ikke rart Jeremy Corbyn ser svært ukomfortabel ut der han sitter på første rad. 397 representanter stemte for regjeringens forslag. 223 representanter stemte imot. Det betyr at 67 av Labours representanter brøt med egen partiledelse og stemte sammen med den konservative regjeringen.

Bergen tar i bruk digital postkasse

I går var Jan Tore Sanner i Bergen og fikk blant annet anledning til å være med på å markere at Bergen kommune nå tar i bruk den statlige løsningen for sikker digital post. For oss som både er opptatt av digitalisering i offentlig sektor og også opptatt av å fornye, forenkle og forbedre kommunesektoren, er det dobbelt hyggelig når det kommer en slik god nyhet.

Bergen kommune har lenge vært vært en foregangskommune når det gjelder digitalisering og tok initiativet til å utvikle en løsning som heter Svar UT og som brukes av omkring 230 kommuner til å sende ut meldinger. Dette ble gjort før staten etablerte sin sikre digitale postkasseløsning, men nå som den statlige løsningen er på plass, og statlige virksomheter på rekke og rad er i ferd med å ta den i bruk, så er det naturlig at både kommunene og staten samler seg om en felles, sikker og brukervennlig løsning for digital post til innbyggerne.

Det mest avgjørende for at dette skal være en suksess er at innbyggerne synes løsningen er god og at kommunesektoren mener at den sikre digitale postkasseløsningen er den som er best egnet til å erstatte papirpost med digital post. Når Bergen, en digital foregangskommune har valgt statens løsning for digital post er det en viktig beskjed om at de ønsker å bidra til en enklere hverdag for innbyggerne. Bergen kommune har skrevet dette på sine nettsider om saken:

"I det kommende året skjer et viktig skifte. Den grønne postkassen kommer til å bli byttet ut med en digital postkasse. I alle fall når det gjelder brev fra det offentlige. Offentlig post vil da primært bli sendt ut digitalt til innbyggerne. Bergen kommune har vært tidlig ute med å sende brev digitalt til innbyggerne. Løsningen har vært å benytte seg av meldingsinnboksen som finnes i Altinn. Denne løsningen skal fremdeles brukes når kommunen sender brev til næringsliv og organisasjoner.Men for privatpersoner blir det de nye sikre digitale postkassene som kommer til å gjelde. Innen 2017 er målet til Bergen kommune at alle utsendinger skal digitaliseres og sentraliseres. 

- Innbyggerne kan velge mellom to leverandører, digipost eller eboks, forteller IKT-direktør Kjetil Århus i Bergen kommune. På www.norge.no kan du registrere at du ønsker å ta i bruk den ene eller den andre. Finansbyråd Dag Inge Ulstein sier at Bergen kommune lenge har vært i front i arbeidet med å digitalisere kommunal og offentlig sektor. - Gjennom dette sparer vi både tid, miljø, ved redusert papirbruk og transport og økonomi. Bergen kommune mottar minst en million henvendelser pr år som resulterer i oppfølging og saksbehandling. Gevinstpotensialet vil kunne være i størrelsesorden 50 millioner per år dersom samtlige ble mottatt digitalt, forteller Dag Inge Ulstein."

Klimaendringer og klimatiltak

I norske mediers dekning av klimatoppmøtet i Paris handler mye om norske utslipp og norske tiltak. Nå er ikke Norge et uinteressant land, særlig ikke for oss som bor her, men med bare 0,1 prosent av verdens totale klimagassutslipp kan det noen ganger være lurt å løfte blikket og se på det store globale bildet når man skal vurdere hvordan utfordringen ser ut og  hva som må gjøres. Det kan også være nyttig når man skal tolke ulike lands posisjoner og utspill i Paris-forhandlingene.

The Economist har en leseverdig "special report" i siste nummer om klimaendringer. Det er en alvorspreget, men edruelig beskrivelse av utfordringene vi står overfor, som både går gjennom hva vitenskapen sier om effektene av menneskeskapte klimagassutslipp, om mulighetene for å forhindre at temperaturen øker mer enn to grader og om ulike tiltak som gjør oss bedre i stand til å tilpasse oss de klimaendringene som vil skje uansett fordi det allerede er sluppet ut mye klimagasser. Det er også en omtale av noen mer radikale løsninger for å reversere oppvarmingen.

Artikkelen "Supermodels" handler om hva klimaforskere vet og hva de ikke vet så mye om, hvor store bidragene til oppvarmingen er fra ulike klimagasser og hvordan ulike sekundære og muligens selvforsterkende effekter gjør det vanskelig å gi helt presise prognoser. Artikkelen "When the wind blows" er en kritisk gjennomgang av effekten av å subsidiere sol- og vindkraft, og peker på at en effekt paradoksalt nok kan ha vært å sørge for at de mest forurensende brunkullkraftverkene har utkonkurrert mindre forurensende, men dyrere, gasskraft.

"The surge of solar and wind power is pushing down the clearing price and bending Germany’s energy market out of shape. Power stations burning natural gas increasingly find no takers for their electricity, so they sit idle. Meanwhile the cheap, carboniferous lignite power stations burn on (see chart). Coal-fired power capacity has actually increased in the past few years. Coal is likely to become even more important to Germany’s energy supply in future because the government is committed to phasing out nuclear power by 2022."

Artikkelen "Seeing daylight" handler om Kinas enorme klimautfordringer, men også om viktige tiltak som er blitt iverksatt der. Og artikkelen "If you can't stand the heat" handler om hvordan et land som Bangladesh, som merker effektene av mer flom og flere sykloner tidligere enn mange andre land, gjennomfører ulike klimatilpasningstiltak for å redusere skadene på avlinger og materielle verdier. Et annet og enda mer radikalt eksempel på slik tilpasning til endringer som allerede er i ferd med å skje, er omtalt i artikkelen "A modern ark" som beskriver hvordan plante og dyrearter flyttes til nye geografiske områder for å sørge for at de overlever.

Enda mer spenstig blir det på slutten. I artikkelen "Geoengineering - if all else fails" reises spørsmålet om teknologi gjør det mulig å gjennomføre menneskeskapte tiltak for å reversere menneskeskapte klimaendringer, Det kan i følge The Economist gjøres, men til en ekstremt høy kostnad, for eksempel ved å trekke CO2 ut av atmosfæren ved hjelp av mineraler som absorberer CO2 eller ved å brenne planter som har fanget karbon og deponere CO2. Et annet og like radikalt forslag er å fylle atmosfæren med noe som gjør at mer sollys blir reflektert vekk fra jorden, enten ved å lage et lavt skydekke av vanndamp eller ved å slippe ut svovelpartikler fra fly. Det siste ville ha som bieffekt at det blir mer sur nedbør, men langt mindre enn det som kommer fra kullkraftverk i blant annet Kina.

Avlutningsvis, i artikkelen "Second best solutions", minner The Economist oss om at den enkleste og mest effektive måten å redusere utslippene av klimagasser ville være å sette en riktig pris på utslipp, en pris som både reflekterer de samfunnsmessige kostnadene og som gjør at det blir mer lønnsomt å ta i bruk mer miljøvennlige teknologier, slik vi gjør i Norge gjennom vårt skatte- og avgiftssystem. The Economist skriver:

"Economists like to argue, about climate change as much as anything else. Some of the fiercest rows are over the discount rate—how to weigh the likelihood that future generations will be richer than the current one when deciding how much to spend on averting climate change today—and over how to price catastrophic but unlikely events such as the collapse of the Greenland ice sheet. But on the biggest issue of all they nod in agreement, whatever their political persuasion. The best way to tackle climate change, they insist, is through a global carbon tax."

Noen bred oppslutning om en slik global karbonskatt er imidlertid ikke realistisk nå, verken i form av klimagassavgifter eller gjennom et globalt kvotesystem. Derfor må vi i stedet satse på tre "nest beste løsninger", i følge The Economist: For det første mer forpliktende nasjonale utslippsmål fra mange land som i motsetning til EU og Norge ikke er ambisiøse nok. For det andre en økt innsats for å redusere andre klimagassutslipp enn CO2-utslipp, som metan og HFK-gasser, fordi det her er mulig å gjennomføre tiltak som kan være svært kostnadseffektive og ha rask effekt. Og for de det tredje å levere en betydelig større global forskningsinnsats for å utvikle nye og mer miljøvennlige transport-, material- og energiteknologier i samspill med næringslivet.