tirsdag 1. desember 2015

Klimaendringer og klimatiltak

I norske mediers dekning av klimatoppmøtet i Paris handler mye om norske utslipp og norske tiltak. Nå er ikke Norge et uinteressant land, særlig ikke for oss som bor her, men med bare 0,1 prosent av verdens totale klimagassutslipp kan det noen ganger være lurt å løfte blikket og se på det store globale bildet når man skal vurdere hvordan utfordringen ser ut og  hva som må gjøres. Det kan også være nyttig når man skal tolke ulike lands posisjoner og utspill i Paris-forhandlingene.

The Economist har en leseverdig "special report" i siste nummer om klimaendringer. Det er en alvorspreget, men edruelig beskrivelse av utfordringene vi står overfor, som både går gjennom hva vitenskapen sier om effektene av menneskeskapte klimagassutslipp, om mulighetene for å forhindre at temperaturen øker mer enn to grader og om ulike tiltak som gjør oss bedre i stand til å tilpasse oss de klimaendringene som vil skje uansett fordi det allerede er sluppet ut mye klimagasser. Det er også en omtale av noen mer radikale løsninger for å reversere oppvarmingen.

Artikkelen "Supermodels" handler om hva klimaforskere vet og hva de ikke vet så mye om, hvor store bidragene til oppvarmingen er fra ulike klimagasser og hvordan ulike sekundære og muligens selvforsterkende effekter gjør det vanskelig å gi helt presise prognoser. Artikkelen "When the wind blows" er en kritisk gjennomgang av effekten av å subsidiere sol- og vindkraft, og peker på at en effekt paradoksalt nok kan ha vært å sørge for at de mest forurensende brunkullkraftverkene har utkonkurrert mindre forurensende, men dyrere, gasskraft.

"The surge of solar and wind power is pushing down the clearing price and bending Germany’s energy market out of shape. Power stations burning natural gas increasingly find no takers for their electricity, so they sit idle. Meanwhile the cheap, carboniferous lignite power stations burn on (see chart). Coal-fired power capacity has actually increased in the past few years. Coal is likely to become even more important to Germany’s energy supply in future because the government is committed to phasing out nuclear power by 2022."

Artikkelen "Seeing daylight" handler om Kinas enorme klimautfordringer, men også om viktige tiltak som er blitt iverksatt der. Og artikkelen "If you can't stand the heat" handler om hvordan et land som Bangladesh, som merker effektene av mer flom og flere sykloner tidligere enn mange andre land, gjennomfører ulike klimatilpasningstiltak for å redusere skadene på avlinger og materielle verdier. Et annet og enda mer radikalt eksempel på slik tilpasning til endringer som allerede er i ferd med å skje, er omtalt i artikkelen "A modern ark" som beskriver hvordan plante og dyrearter flyttes til nye geografiske områder for å sørge for at de overlever.

Enda mer spenstig blir det på slutten. I artikkelen "Geoengineering - if all else fails" reises spørsmålet om teknologi gjør det mulig å gjennomføre menneskeskapte tiltak for å reversere menneskeskapte klimaendringer, Det kan i følge The Economist gjøres, men til en ekstremt høy kostnad, for eksempel ved å trekke CO2 ut av atmosfæren ved hjelp av mineraler som absorberer CO2 eller ved å brenne planter som har fanget karbon og deponere CO2. Et annet og like radikalt forslag er å fylle atmosfæren med noe som gjør at mer sollys blir reflektert vekk fra jorden, enten ved å lage et lavt skydekke av vanndamp eller ved å slippe ut svovelpartikler fra fly. Det siste ville ha som bieffekt at det blir mer sur nedbør, men langt mindre enn det som kommer fra kullkraftverk i blant annet Kina.

Avlutningsvis, i artikkelen "Second best solutions", minner The Economist oss om at den enkleste og mest effektive måten å redusere utslippene av klimagasser ville være å sette en riktig pris på utslipp, en pris som både reflekterer de samfunnsmessige kostnadene og som gjør at det blir mer lønnsomt å ta i bruk mer miljøvennlige teknologier, slik vi gjør i Norge gjennom vårt skatte- og avgiftssystem. The Economist skriver:

"Economists like to argue, about climate change as much as anything else. Some of the fiercest rows are over the discount rate—how to weigh the likelihood that future generations will be richer than the current one when deciding how much to spend on averting climate change today—and over how to price catastrophic but unlikely events such as the collapse of the Greenland ice sheet. But on the biggest issue of all they nod in agreement, whatever their political persuasion. The best way to tackle climate change, they insist, is through a global carbon tax."

Noen bred oppslutning om en slik global karbonskatt er imidlertid ikke realistisk nå, verken i form av klimagassavgifter eller gjennom et globalt kvotesystem. Derfor må vi i stedet satse på tre "nest beste løsninger", i følge The Economist: For det første mer forpliktende nasjonale utslippsmål fra mange land som i motsetning til EU og Norge ikke er ambisiøse nok. For det andre en økt innsats for å redusere andre klimagassutslipp enn CO2-utslipp, som metan og HFK-gasser, fordi det her er mulig å gjennomføre tiltak som kan være svært kostnadseffektive og ha rask effekt. Og for de det tredje å levere en betydelig større global forskningsinnsats for å utvikle nye og mer miljøvennlige transport-, material- og energiteknologier i samspill med næringslivet.