Hva er nytt i klimaavtalen i Paris?

Hva er det egentlig det jubles for i Paris etter det store internasjonale klimatoppmøtet? Noen norske observatører, som forhåpentligvis ikke har drukket alt for mye champagne, men kanskje litt vel mye Møllers tran, tror tydeligvis at avtalen krever at verdens olje- og gassproduksjon, og særlig den på norsk sokkel, skal ta legges ned umiddelbart. Det stemmer nok ikke. Men det er flere andre grunner til at Paris-avtalen er en historisk viktig avtale. Som vil få betydning for Norge, men langt større betydning for land som i dag ikke fører en særlig aktiv klimapolitikk.

For å ta den største forskjellen mellom den nye Paris-avtalen og den gamle Kyoto-avtalen fra 1997 først: Den nye avtaler omfatter hele verden og alle utslipp, mens Kyoto-avtalens forpliktelser bare omfattet en ganske liten gruppe rike land. Der står USA med 15 prosent av verdens utslipp og Kina med hele 27 prosent av verdens klimagassutslipp utenfor. Skal klimautfordringen løses må naturligvis flere enn EU (10 prosent av verdens utslipp) og en håndfull andre være med. Det er løst i den nye avtalen.

En annen viktig forskjell er at den markante forskjellen i måten man har behandlet i-land og u-land er dempet, selv om den ikke er helt borte. I The Economists oppsummering skriver de:

"One of the products of the two weeks of negotiations was that the agreement now “encourages” other nations to pitch in, too, should they be well-enough off to do so. This may not sound a big deal. But a sharp distinction between developed and developing countries has long been a sticking point in climate negotiations, with large developing countries like China (the world’s biggest emitter of carbon dioxide) and India keen not to be treated in the same way as developed countries. The wording that encourages them to play a role in finance is one of a number of ways the Paris agreement found to move beyond that distinction. The fact that all nations are to make contributions on an increasingly equal basis was what justified Mr Hollande’s praise of the agreement as the first of its kind to be universal."

Hva så med forpliktelsene? Er ikke de svakere enn før i og med at det blir en frivillig innrapportering nedenfra, fra hvert enkelt land, i stedet for bindene mål som er fastsatt ovenfra? I følge Financial Times oppsummering kan denne mangelen på bindende formelle forpliktelser, som det uansett har vært vanskelig å straffe dersom land ikke etterlever dem, mer enn oppveies av den gjennomsiktigheten og det rapporteringsansvaret som nå blir innført:

"At present, there is a two-tiered UN system of rules for reporting and checking up on countries’ volume of emissions. It is much stricter for developed countries than those the UN classed as developing in 1992. The latter group includes China, whose 27 per cent share of global carbon-dioxide emissions dwarfs that of the US (15 per cent) and EU (10 per cent) combined. The new agreement establishes a new, more common reporting and monitoring system that should make it much easier to see how much all countries are emitting and what they are doing to curb their pollution. This may be more significant than it first appears. The last legally binding global climate accord, the 1997 Kyoto Protocol, only obliged a handful of wealthy countries accounting for a small share of global emissions to meet pollution-reduction targets, and failed to stop emissions rising. The Paris Agreement may not require countries to meet targets (few would have agreed to it if it had) but it does oblige all nations to at least subject their climate plans to public scrutiny every five years in a far more transparent manner than most have ever done before."

Hva så med Norge og norske utslipp fra blant annet oljevirksomhet? Som Ola Storeng helt riktig påpeker i Aftenposten er EUs kvoteregime det mest forpliktende klimautslippsregimet i verden som allerede er på plass, der utslipp av klimagasser har en pris. Og norsk petroleumssektor er allerede en del av dette klimakvotesystemet i EU:

"Utslippskvoter og deltagelse i EUs kvotemarked kan bli en bærebjelke i norsk klimapolitikk. Dette har faktisk alle partier som var med på klimaforliket i Stortinget akseptert. (...) Men forutsatt at Norge oppnår et samarbeid med EU, blir økningen i norsk utslippene siden 1990 langt på vei omgjort til et EU-problem. Da vil det være de samlede i utslippene i EU pluss Norge - det som blir kalt «EU-boblen» - som teller. Motstykket, når vi ser fremover, et at skrumpende utslipp fra en skrumpende norsk petroleumsnæring ikke blir kreditert Norge, men hele EU-boblen."

EUs innsats for å få på plass dette klimakvotesystemet sitt kan vise seg å ha vært et svært forutseende og godt bidrag til den jobben som må gjøres. Som blant annet handler om å gi næringslivet gode og langsiktige rammebetingelser i en tid som vil kreve omstilling og innovasjon for å møte nye og strengere klimakrav, men der det kan være fordeler knyttet til å ha vært tidlig ute med overgangen til en annen måte sette en pris på miljøkostnader. The Economist oppsummerer det slik:

"Perhaps the most significant effect of the Paris agreement in the next few years will be the signal it sends to investors: the united governments of the world say that the age of fossil fuels has started drawing to a close. That does not mean that they are necessarily right, nor that the closing will not be much more drawn out than the Marshall Islands and other such states would wish. But after Paris, the belief that governments are going to stay the course on their stated green strategies will feel a bit better founded—and the idea of investing in a coal mine will seem more risky."