Bloombergs innovasjonsindeks

For noen dager siden skrev jeg om en indeks som sammenlignet ulike lands digitaliseringsinnsats. En annen viktig måte å rangere lands evne til å klare seg i vanskelige tider er å se på innovasjonskapasitet og -kompetanse. En slik rangering er Bloomberg Innovation Index som er laget av mediehuset Bloomberg og gjør et forsøk på å rangere verdens 50 mest innovative land.

Listen toppes av Sør Korea foran Japan og Tyskland. Norge er på en brukbar 15. plass, men vi er bak våre nordiske naboer Finland (4), Sverige (7) og Danmark (11). Kanskje litt overraskende er Norge også plassert bak Frankrike og Russland, men foran Sveits, Irland og Nederland, noe som gjør at det er lurt å se litt på hva det er ved kriteriene som gjør at listen blir slik.

Det er resultatet landene oppnår på seks ulike indikatorer, som alle er vektet likt, som avgjør rekkefølgen på indeksen totalt. De seks indikatorene er for det første andelen av BNP som brukes på forskning og utvikling. Her er Sør Korea på topp, mens Norge som kjent har en næringsstruktur som gir en forholdsvis lav FoU i næringslivet og derfor er nede på en 23. plass. Den andre indikatoren er vareproduserende industris andel av verdiskapningen i landet. Dette er med fordi en internasjonalt konkurranseutsatt industri er nødt til å være svært innovativ og kunnskapsintensiv for å kunne lykkes. Her er Sveits på første plass og Norge er nummer 11.

Tredje indikator er børsverdien av de ti største høyteknologibedriftene i landet. Her er det ikke justert for folketall, så store land har en klar fordel. Og USA er naturligvis på topp foran Kina og Japan, mens Norge er nummer 20. Fjerde indikator er fire ulike måter å måle høyere utdanningsnivå, inkludert andel av ungdomskullet som tar høyere utdanning, andel i arbeidslivet totalt med høyere utdanning, andel i arbeidslivet med en realfags- eller teknologiutdanning og andel nyutdannede med grader innenfor realfag og teknologiutdanning. Her er Sør Korea på første plass, mens Norge er nummer 32.

Indikator nummer fem er hvor stor andel av den yrkesaktive befolkningen som jobber med forskning og utvikling. Finland er på topp. Der jobber over 7 400 personer pr million sysselsatte med forskning, mens Norge er på en respektabel 8. plass. Sjette og siste indikator er antall patenter som innvilges, et mål Bloomberg erkjenner at også kan ha noen negative sier, men de har valgt å ta det med. Her er Sør Korea på topp, mye takket være Samsung, foran Japan og Kina, mens Norge er nummer 15 på denne listen.

Det er også interessant at Bloomberg nevner noe de kaller "The missing measurment", som handler om at de gjerne skulle hatt med en indikator for politiske rammebetingelser for innovasjon, men ikke har funnet noe som er anvendelig på tvers av land. Rammebetingelser for innovasjon kan handle om mye forskjellig, både om ordninger som stimulerer innovasjon og bedriftsetableringer, men også om fravær av lover og regler som begrenser mulighetene til å gjøre ting på helt nye måter.

Et godt eksempel på hvor viktig dette er i praksis er den vellykkede avreguleringen av energimarkedet og telemarkedet i Norge på 90-tallet, der vi gikk fra å ha monopoler til å ha en virksom konkurranse der det også ble skapt et stor handlingsrom for innovasjon. Dette er ting som kan være vanskelig å måle og som derfor ikke er med i denne innovasjonsindeksen, men som kan være helt avgjørende for hvor en bedrift vil plassere sine innovasjonsaktiviteter.

Gevinstrealisering i ikt-prosjekter

Riksrevisjonens rapport om ikt-gevinster

Mer digitalisering og bedre bruk av ikt i offentlig forvaltning er ikke noe mål i seg selv. Det er et nødvendig redskap for å lage bedre tjenester og hente ut gevinster i form av lavere kostnader og å frigjøre kompetanse som kan brukes bedre andre steder. Målet er ikke å bruke mest mulig penger på it-prosjekter, men å få mest mulig forenkling, fornying og forbedring igjen for pengene.

Problemet er imidlertid at det er lett å investere i ikt, men langt mer krevende å hente ut disse gevinstene. At ulike ikt-prosjekter i ulike sektorer har lykkes svært forskjellig ble godt dokumentert i en rapport fra konsulentselskapet Rambøll om "Kartlegging av finansierings- og gevinstrealiseringsmodeller I IKT-utviklingsprosjekter" som kom før jul. De så på erfaringene fra noen offentlige ikt-prosjekter de siste 13 årene som til sammen medførste investeringer på 3 milliarder kroner.

Nå har Riksrevisjonen kommet med en helt ny rapport, "Riksrevisjonens undersøkelse av arbeid med gevinstrealisering i statlige ikt-prosjekter", som vurderer erfaringene fra 11 statlige ikt.prosjekter i perioden 2007-13 med en samlet kostnad på 1 mrd kroner. Rapporten fra riksrevisjonen er en såkalt administrativ rapport som ikke behandles som egen sak i Stortinget, men den er vel verdt å lese likevel. Om målsettingen med rapporten skriver Riksrevisjonen i sitt sammendrag at:

"Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere om statlige virksomheter arbeider systematisk og målrettet med gevinstrealisering av ikt-prosjekter, og hvordan Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet bidrar i dette arbeidet."

For å finne svar på dette har Riksrevisjonen både arbeidet grundig med de dokumentene som dokumenterer beslutninger om kostnader, styring og organisering, fastsetting av mål, risikostyring og ansvar for gevinstrealisering, og de har gjort intervjuer. De har også sett på de retningslinjene og verktøyene som er tilgjengelige for virksomheter som går i gang med store ikt-prosejkter. Hovedinntrykket er oppsummert slik i sammendraget:

"En gjennomgang av 11 statlige ikt-prosjekter for perioden 2007−2013, som har en anslått totalkostnad på 1 mrd. kroner, viser at et fåtall kan dokumentere at det har vært arbeidet systematisk og målrettet med gevinstrealisering gjennom hele prosessen. Undersøkelsen viser at systematisk arbeid gjennom prosjektforløpet øker muligheten for at virksomhetene kan dokumentere gevinster. Alle de undersøkte ikt-prosjektene har etablert et utgangspunkt for å arbeide med å realisere gevinster, men har ikke fulgt opp arbeidet med å identifisere og operasjonalisere forventede gevinster. Flertallet av ikt-prosjektene har gjennomført målinger av gevinster etter at ikt-løsningen er tatt i bruk. Dette er målinger som i hovedsak viser status for innføring og bruk av løsningen, men de er i mindre grad rettet mot gevinster. To av ikt-prosjektene kan dokumentere målinger av gevinster som kan spores tilbake til forventede gevinster som ble identifisert i starten av prosjektet. Disse to har også arbeidet med gjennomføring av gevinstrealisering som en integrert del av prosjektarbeidet fra start til slutt. Det varierer i hvilken grad linjeorganisasjonen har fulgt opp arbeidet med gevinster, og gevinstrealisering har i liten grad vært tema i dialogen mellom linjen og ikt-prosjektet."

Manglende kompetanse i virksomhetene på samfunnsøkonomisk analyse og på gevinstrealisering trekkes frem av Riksrevisjonen som årsaker til at det er slik. Dette er temaer som nå blir fulgt opp gjennom det nye programmet for bedre styring og ledelse i staten, der strategisk ikt-kompetanse hos toppledere er en sentral komponent.

De som er interessert i dette temaet vil finne flere interessante ting i rapporten fra Riksrevisjonen. Blant annet vil man se at noen statlige ikt-prosjekter har vært forbilledlig gode når det gjelder både å planlegge for og realisere gevinster. Et godt eksempel er Skatteetatens prosjekt Nytt system for ligning der man tallfestet mål for gevinster som ville komme som resultat av redusert tidsbruk, behov for færre ansatte, enklere oppgavebyrde for skatteyterne og økte skatteinntekter, I følge beregninger som er gjort i ettertid er de interne gevinstene i Skatteetaten over 300 millioner kroner høyere enn det som var målet. Også provenyeffekten er beregnet til å ha blitt høyere enn målet som ble satt i 2008. 

Målet må være at også andre prosjekter og sektorer kan lære av og bruke erfaringer som den i Skatteetaten, slik at alle statlige ikt-prosjekter leverer det de har lovet i form av gevinster,

Digital evolution index

Både regjeringer og ulike internasjonale samarbeids-organisasjoner er opptatt av lands evne til å ta i bruk digitale tjenester og arbeidsprosesser, både i privat og offentlig sektor, fordi dette er en nøkkel til videre vekst og velstand. Derfor finnes det også mange ulike rangeringer som forteller hvor godt land gjør det sammenlignet med andre.

Disse rangeringene holder litt ulik kvalitet og måler litt ulike ting, men jeg fant en omtale i nettutgaven av Harvard Business Review av en slik rangering som jeg synes virker interessant. Den heter "Digital Evolution Index" og er utarbeidet av The Fletcher School ved Tufts University,

Som en ser på grafen over kombinerer den en rangering av hvor godt ulike land presterer samlet sett (vertikal akse) med en rangering basert på informasjon om hvor rask forbedringsstakt landene har hatt (horisontal akse) i årene 2008-13. Kriteriene som brukes i rangeringen beskrives slik i artikkelen i HBR.

"Our Digital Evolution Index (DEI), (...) is derived from four broad drivers: supply-side factors (including access, fulfillment, and transactions infrastructure); demand-side factors (including consumer behaviors and trends, financial and Internet and social media savviness); innovations (including the entrepreneurial, technological and funding ecosystems, presence and extent of disruptive forces and the presence of a start-up culture and mindset); and institutions (including government effectiveness and its role in business, laws and regulations and promoting the digital ecosystem)."

Basert på denne informasjonen om digitalt nivå og endringstakt deler HBR landene litt grovt i fire ulike grupper. Norge tilhører gruppen "stall out", land som holder et høyt nivå i utgangspunktet, men der omstillingstakten har falt, slik at vi risikerer å bli hengene etter om vi ikke tar oss sammen. Dette henger godt sammen med det Produktivitetskommisjonen også har pekt på. Sammen med Norge i denne gruppen finner vi land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Finland, Japan og Nederland. 

I gruppen "watch out" finner vi land som også sliter med omstillingstempoet, men som i tillegg har et mye svakere utgangspukt og der det derfor vil kreve en betydelig innsats for å få til resultater. Her finner vi land som Italia, Russland, Polen, Portugal og Ungarn, og med et enda litt dårligere utgangspunkt land som Egypt, Nigeria og Kenya,

Tredje gruppe er land med et svakt utgangspunkt i forhold til Norges gruppe, men der ting går raskere i riktig retning. Denne gruppen blir kalt "break out" og inkluderer land som Kina, Malaysia, Sør Afrika, Brasil, India, Mexico og Vietnam. Dette er land der det er en stor jobb å gjøre, men der det i følge undersøkelsen er en merkbar positiv utvikling som gir grunn til optimisme.

Siste gruppe kalles"stand out", landene som har grunn til å være mest fornøyd med seg selv fordi de både holder et høyt digitalt nivå i utgangspunktet, men der det også er et høyt forbedringstempo. Aller best plassering har Singapore og Hong Kong, men gruppen inkluderer også Estland, Irland, Korea, Sveits og USA. Og på grensen mellom denne gruppen og den litt langsommere gruppen som Norge tilhører finner vi Canada, UK og Sverige.

Slike rangeringer blir aldri helt riktige i den forstand at de gir et fasitsvar på hva som er riktig rekkefølge på landene. Alle land har dessuten litt ulike forutsetninger, blant annet i måten man organiserer offentlig politikk på dette området, men jeg synes undersøkelsen er opplysende og det gir god mening å lære mer om hva man gjør i andre land som virker og gir effekt. Den kan som sagt studeres mer inngående på nettsidene som er laget om Digital Evolution Index og som har noen interaktive kart og tabeller der man også kan rangere ut fra de fire kriteriene.

Madonna leverer

Det ville være galt å si at alt Madonna har laget har vært bra. Jeg synes at det hun gjorde på 80-tallet, særlig albumene "Like a Virgin" (1983), "True Blue" (1986) og "Like a Prayer" (1989), var virkelig bra. Så gikk det opp og ned, med "Ray of Light" (1998) som et opplagt nytt høydepunkt, men siden har vi vel hatt en mistanke om at hun hadde passert toppen.

På det nye albumet "Rebel Heart" viser hun imidlertid at hun fortsatt kan levere. Det blir litt mye når det er hele 19 sprikende låter på deluxe-utgaven (True Blue" var 9 låter konsentrert kvalitet), men det beste på Rebel Heart er likevel helt på høyden. Jeg kan for eksempel sterkt anbefale "Devil Pray" og "Ghosttown". Her er en sampler fra YouTube der man kan høre et minutt på hver låt på albumet:



Rebel Heart ble sluppet nå i mars, men har en litt spesiell forhistorie og utgivelsesprosess. Mens de jobbet med albumet ble flere sanger stjålet av ukjente personer og lekke på nettet. Det skjedde i desember. Som et mottrekk bestemte hun seg for å åpne for forhåndsbestilling og slippe først seks og så tre låter til allerede i desember 2014. Hun har også valgt å legge en solid mengde materiale fra albumet på YouTube, med lenker til iTunes og noen andre nettbutikker der albumet kan bestilles Dette kom på plass i god tid før selve lanseringen. Det blir interessant å se om denne strategien har hemmet salget, eller om det tvert imot er slik at det har hjulpet å splitte opp utgivelsen og samtidig gjøre en del av låtene tilgjengelig gratis på YouTube i forkant.

Hvorfor jenter gjør det bedre på skolen

OECD har laget en ny rapport som sammenligner resultatene til 15-årige jenter og gutter i mange land innenfor lesing, matematikk og naturfag. Det viktigste funnet er at jenter totalt sett gjør det bedre på skolen enn gutter, og at det særlig er blant de som sliter med skolefagene at forskjellen er stor. The Economist har laget en kort video som oppsummerer de viktigste årsakene til forskjellene:



Kort fortalt er dette de tre viktigste forklaringene på at jenter gjør det bedre på skolen enn gutter: For det første leser jenter mer enn gutter. De leser for eksempel flere bøker. Fordi læring av andre fag påvirkes av hvor god man er til å lese påvirker dette guttenes resultater i negativ retning. For det andre bruker jenter mer tid på lekser enn gutter. En time mer i uken. Tidsbruksundersøkelser viser at gutter bruker mer tid på spilling av online dataspill, noe som ikke har en like positiv effekt på skoleresultater.

Og for det tredje spiller forventninger og press fra omgivelsene inn. Gutter forventes å være mer urolige i klassen, noe som i følge The Economist kan resultere i en selvoppfyllene forventning:

"Third, peer pressure plays a role. A lot of boys decide early on that they are just too cool for school which means they’re more likely to be rowdy in class. Teachers mark them down for this. In anonymous tests, boys perform better. In fact, the gender gap in reading drops by a third when teachers don’t know the gender of the pupil they are marking."

Det positive ved alle disse tre forklaringene er at det er mulig å gjøre noe med dem. En ting som i følge undersøkelsen hjelper veldig er gode skoler. På stedene der det er virkelig gode skoler er det slik at guttene er like gode til å lese som jentene og jentene gjør det minst like bra i matematikk som guttene.

Nest største nasjonalitet

Det interessante Europa-kartet til venstre er fra nettstedet med det imponerende navnet "Brilliant Maps - making sense of the world one map at a time". Når flaggene over landene ikke er de vi er vant til å se er det fordi flagget viser hvor den nest største nasjonaliteten i hvert enkelt land kommer fra.

Som vi ser kommer den nest største nasjonaliteten i Norge fra Polen. Det samme gjelder også i Island, Irland og Litauen. Her er det viktig å nevne at nasjonalitet i denne sammenheng ikke betyr statsborgerskap, men landet den største gruppen er født i. Noe som gjør at det ikke er polakker som er nest største nasjonalitet i Storbritannia, selv om de er største gruppe utenlandske statsborgere, og heller ikke irer slik det var frem til 2011, men det er personer født i India som utgjør neste største nasjonalitet i UK.

Tyrkere utgjør den nest største nasjonaliteten i Danmark, Tyskland, Nederland, Østerrike og Bulgaria. Russere er den nest største nasjonaliteten i Estland, Latvia, Hviterussland og Ukraina, mens ukrainere er den nest største nasjonaliteten i Russland, Tsjekkia og Moldova. Rumenere er den nest største nasjonaliteten i Spania, Italia og Ungarn, Serbere er den nest største gruppen i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Montenegro, mens ungarere er den nest største gruppen i Romania, Serbia og Slovakia.

Jeg nevnte at England skiller seg ut ved at indere er nest største nasjonalitet. Det er vel samme type historiske bånd som gjør at brasilianere er nest største nasjonalitet i Portugal og folk født i Algerie er nest største nasjonalitet i Frankrike. At portugisere er nest største nasjonalitet i Luxemburg har derimot mer med et spesielt arbeidsmarked å gjøre enn med historiske bånd.

Det er verdt å merke seg at det er en viktig inkonsistens i dette kartet. Mens nasjonaliteter som ikke kommer fra suverene stater ellers er utelatt, som skotter, walisere og baskere, er kurdere utpekt til nest største nasjonalitet i Tyrkia, Det stemmer naturligvis at det er mange kurdere i Tyrkia, men det stemmer ikke at de er nest største nasjonalitet dersom man holder seg til den tellemåten som ellers er brukt, og der det er antall personer født i et annet land som avgjør hva som er den nest største nasjonaliteten.

Enklere å bygge på egen eiendom

NRK om nye byggesaksregler

Fra 1. juli 2015 kommer det nye byggesaksregler som gjør at man har lov til å gjøre mer på egen eiendom uten å søke om tillatelse fra kommunen først. NRK har på nettsiden "Snart kan du bygge uten å spørre naboen om lov" lagt inn en video som forklarer akkurat hva det er som blir enklere enn før. Det er også informasjon om dette på Kommunal- og moderniseringsdepartemets nettsider, der hovedendringene blir oppsummert slik:

"Med de nye reglene kan du blant annet bygge følgende uten å søke, så lenge det følger regelverket:

- Garasje, uthus, hobbybod og liknende på inntil 50 m2 kan bygges inntil 1 meter fra nabogrensen.

- Tilbygg på maksimalt 15 m2, for eksempel balkong , åpent overbygget inngangsparti, ved- og sykkelbod, inntil 4 meter eller mer fra nabogrensen.

- Mindre bygg som eksempelvis mindre levegger, forstøttningsmur, mindre fylling, planering av terreng, intern vei og biloppstillingsplasser for tomtens bruk kan plasseres inntil 1 meter fra nabogrensen."

En annen viktig konsekvens for folk som vil bygge på egen eiendom er at dette også betyr at man slipper å betale det som noen steder er flere tusen kroner i gebyr for behandling av disse sakene man ikke lenger behøver å søke om. Uten saksbehandling blir det heller ikke noe saksbehandlingsgebyr. Til gjengjeld vil kommunene slippe å bruke mye ressurser på slike mindre byggesaker. Disse sakene utgjør i dag ca. 20 prosent av kommunenes byggesaker. Samtidig blir det i andre og litt større byggesaker, der man fortsatt må søke om tillatelse, strammet inn på tidsfrister og på muligheten til å ta omkamper der saker er avgjort tidligere.

Endringene i byggsaksreglene er del av regjeringens arbeid for å fornye, forenkle og forbedre offentlige sektor. Forenklinger i byggregelverket i Plan- og bygningsloven er en viktig del av arbeidet for en enklere hverdag. Forenklingene i selve loven ble vedtatt i Stortinget i juni 2014. Etter dette har ny byggesaksforskrift vært ute på høring og innspillene som kom der har bidratt til at det nå er besluttet nye regler som gjelder fra 1. juli. Helt konkret om hvilke nye bestemmelser som trer i kraft fra 1. juli kan man lese om i notatet "Enklere å bygge på egen eiendom" som ligger på regjeringens nettsider.

Fortidens skygger

Déjà vu er begrepet som brukes når man har følelsen av at man har opplevd en hendelse før, men som i virkeligheten er første gang. En valgkamp med Hillary Clinton og Jeb Bush som hovedmotstandere, slik vi meget vel kan oppleve om et år, kan fremkalle mye følelse av déjà vu, og det har vel allerede begynt.

At det er selveste landet som er grunnlagt på avskaffelsen av aristokrati og politiske dynastier, slik vi kjenner dem fra europeisk historie, som byr på dette politiske dramaet, er det nok mange som synes er spesielt, også i USA. Men det er jo også en demokratiske rett å kunne velge noen som kommer fra en familie som har hatt makt før. Her har dessuten Kennedy-familien brøytet vei tidligere.

Problemet med kamper vi tror vi har sett før er at vi også blir minnet om skyggene fra fortiden. Og vi blir fristet til å trekke historiske paralleller som ikke nødvendigvis er så fordelaktige for hovedpersonen. Politisk kommentator Maureen Dowd i New York Times, en av USAs mest innflytelsesrike venstreorienterte og på sitt beste en gnistrende morsom kommentator, som dessuten vant en Pulitzer-pris under Lewinsky-saken, har igjen fått mulighet til å kaste seg over gamle Clinton-temaer.

Søndagens spalte i New York Times heter "With the Clintons, Only the Shadow Knows", og handler om forrige ukes to store mediesaker der Clinton-familien har vært hovedpersoner. Den ene handler om et maleri av Bill Clinton der det viser seg at kunstneren har lagt inn et par skjulte hemmeligheter om hans privatliv, men som ikke har vært kjent før nå. Bildet ble lagt på lageret på Smithsonian for noen år siden, men ikke, viser det seg, på grunn av denne hemmelige symbolikken, men fordi Bill og Hillary Clinton ganske enkelt ikke synes bildet er pent.

Men det er i den andre saken det virkelig gnistrer av Maureen Dowd. Bakgrunnen er at Hillary Clinton som utenriksminister valgte å bruke en privat epostkontonto til å drive sin offisielle kommunikasjon som utenriksminister, både med andre i regjeringsapparatet, med tredjeparter og med andre land. At det i det hele tatt er mulig å la være å bruke utenriksdepartemetets epostsystem til offisiell epost uten at noen reagerer på det, virker, i hver fall sett med norske øyne, ekstremt merkelig. Hillary Clinton har riktignok lovet at hun skal overføre eposter til utenriksdepartementet slik at de kan gå igjennom dem og avgjøre hva som kan offentliggjøres, men det er Hillary Clinton som har kontroll på kilden og bestemmer hva som skal sendes over. Noe Maureen Dowd også påpeker:

She used a private server linked to her Chappaqua home, only turning over cherry-picked messages in December at the State Department’s request. Given the paranoid/legalese perspective that permeates Clintonland, this made sense: It’s hard to request emails from an account you don’t know exists. And your own server can shield you from subpoenas and other requests. If you want records from the Clinton server, you have to fight for them. Clinton Inc. can tough it out and even make stuff disappear. Instead of warning the secretary that she could be violating regulations, her aides fetishized her clintonemail.com account as a status symbol. (..) Near midnight on Wednesday, Hillary tweeted that she had asked the State Department to release the emails she had coughed up when pressed, noting: “I want the public to see my email." Less true words were never spoken.

Som en konkret sak som eksemplifiserer utfordringer med åpenhet i offentlig forvaltning og ryddighet i forholdet mellom offentlige og private roller, er dette naturligvis en veldig interessant sak, som neppe forsvinner med det første. Men som temperaturen i Maureen Dowds kommentar indikerer, spesielt mot slutten der hun begynner å stille spørsmål om dragningen mot skyggene, har hun mer på hjertet som gjør at man har på følelsen at det ikke blir kjedelig med 2016-versjonen av Clinton vs Bush heller.

Flertall i Valdres for stor kommune

Over hele landet pågår det diskusjoner om hva som er riktig kommunestruktur og hvordan man skal levere minst like gode tjenester til innbyggerne i fremtiden. Det vil kreve fagmiljøer som er solide og arbeidsmiljøer som er attraktive og i stand til å trekke til seg den kompetansen man trenger.

Noen advarte oss mot å gå løs på denne debatten og mente at det ville bli for mange nabokrangler og for mye motstand, spesielt i små kommuner. Mitt inntrykk er et helt annet. Folk ser behovet for å ta beslutninger og gjøre endringer som gjør at vi står bedre rustet for fremtiden.

Et godt eksempel på dette fant jeg i Avisa Valdres i dag. De har en nettavstemning på forsiden av nettavisen om hva beflolkningen foretrekker i Valders: en stor kommune, to kommuner eller å fortsette med dagens seks kommuner. I dagens papiravis kan si lese at 56 prosent er tilhengere av en kommune. Bare 28 prosent er mot å gjøre endringer.

Valdres ligger i Oppland fylke og består som sagt i dag av seks kommuner. Til sammen er det like under 18 000 mennesker der. Fra nord til sør finner vi Vang kommune med 1619 innbyggere, Øystre Slidre med 3200, Vestre Slidre med 2180, Nord Aurdal som er størst med 6466 innbyggere og også inkluderer regionsenteret Fagernes som har 1770 innbyggere og ble gitt bystatus av kommunen i 2007. Neste og minste kommune er Etnedal med 1402 innbyggere og lengst sør ligger Sør Aurdal med 3094 innbyggere.

Lese mer om hvordan kommunestrukturen her ser ut nå, og beregne hvordan det blir fremover med ulike sammenslåinger kan man gjøre på nykommune.no. Som man ser vil det samlede folketallet være forholdsvis stabilt i årene som kommer (svak vekst til 2040 i midtalternativet). Det som endrer seg mye er alderssammensetningen. I dag er det 3,3 yrkesaktive pr person over 67 år i Valdres. I 2040 er det bare 2 yrkesaktive for hver person over 67 år.

En hyggelig lederartikkel

Det ligger i sakens natur at de som sitter i maktposisjoner oftere får kritikk enn ros i pressen. Medienes jobb i et demokrati er å stille kritiske spørsmål og å utfordre politikere i regjeringsposisjon. Noen ganger kan det oppleves veldig ensidig negativt og litt urettferdig, men slik er rammebetingelsene. Et levende demokrati krever politikere med tykk hud.

Desto hyggeligere er det derfor nå noen på lederplass skryter av jobben man gjør. I lederartikkelen "Statsråd som lykkes" (foreløpig ikke på nett) skriver Teknisk Ukeblad og redaktør Tormod Haugstad at Jan Tore Sanner og Kommunal- og moderniseringsdepartementet lykkes med å gjennomføre viktige ting. Og han er veldig opptatt av at det er vi lykkes med er endringer som er store og til dels kontroversielle, men som har stor betydning for samfunnet. Haugstad nevner kommunereform spesielt, og skriver:

"Nå er over 250 av landets 428 kommuner i gang med reformprosessen. Både folkevalgte og administrasjon ser mulighetene fremfor begrensningene. Tiden er overmoden ettersom Norge har endret seg mye siden forrige reform for 50 år siden. Små kommunene rammes hardest av sentraliseringstendensen. De tappes for kompetanse og inntekter. Og de kommer på etterskudd når det gjelder infrastruktur og gode velferdstilbud."

Og kan har også noen synspunkter på hvorfor disse prosessene nå går bedre enn mange kanskje forestilte seg på forhånd:

"Den vellykkede prosessen så langt skyldes god planlegging og at ingen vedtak blir tredd nedover de tillitsvalgte. Selv om reformen er basert på et flertall i Stortinget, er det fylkesmennene og kommunene selv som skal gjennomføre prosessen. Departementet har utarbeidet et godt pedagogisk opplegg og en verktøykasse med økonomisk støtte, veiledere i hvert fylke og et nettsted, nykommune.no som gir nøkkeltall for hvilket potensial som ligger i ulike varianter av kommunale ekteskap. Dette er ikke problemfritt. De fleste vil ønske seg en mektig bykommune som partner og nye friere kan som kjent føre til dårlig stemning mellom gamle naboer. Jan Tore Sanners store politiske prosjekt er å effektivisere og forenkle det offentlige Norge gjennom kommunereform og digitalisering. Prosessen vil ta mer enn fire år, men har kommet godt i gang,"

En ny måte å måle avisopplag

Når Mediebedriftens Landsforening hvert år i februar har lagt frem de nye opplagstallene for alle landets papiraviser, har det vært en god anledning til å reflektere over at verden blir mer digital og mindre papirbasert. Og over at avisene selv har vært innovative når det gjelder å pakke inn dårlige nyheter om seg selv.

Allerede i 2009 nevnte jeg denne målingen i en bloggpost om "the iPod moment".  Jeg skrev om om "Papir opp, digital ned" i februar 2012 Og om at "Papiravisene faller videre" i februar 2013. Ytterligere fall for papiraviser kunne sikkert vært overskriften i år også, men i år har MBL forandret målemetoden sin, slik at det ikke lenger er mulig å sammenligne med tallene for tidligere år. Noen vil sikkert si at dette er gjort for å tåkelegge ytterligere nedgang i papiravisopplaget. Jeg tror det er ganske lurt og fremtidsrettet.

Jeg tenker at det er positivt at de nå legger frem tall som erkjenner at det å måle papiravistall isolert ikke gir noen mening når mange av avisene både selger rene digitale abonnementer og abonnementspakker som kombinerer en papiravis og en digital tjeneste. Det er et mangfold av ulike digitale pakker der man i noen pakke kan få tilgang til avis på papir, på pc, på nettbrett og på mobil, i noen tilfeller med litt variasjon i hva innholdet er på de ulike plattformene. Den nye måten å regne på har tydeligvis vært så komplisert å bli enig om at slippet av nye opplagstall ble utsatt fra februar til mars men de ble etterhvert enige om hva slags kategorier som inngår i det nye år null for avisopplag.

Som Dagens Næringsliv skriver betyr den nye måten å telle på at noen blir større og noen blir mindre enn enn de var med den gamle tellemåten. Aftenposten vokser, mens VG blir mindre. MBL har dessuten blitt enige om en tellemåte som ikke inkluderer VGs 50 000 betalende abonnenter på VG+ og tilsvarende produkter fordi disse ikke inneholder det samme som papiravisen og visstnok må holdes utenfor fordi de ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for pressestøtte der bare digitale kopier av papiravisen kan telles. Nå virker det ikke som VG er så bekymret for det. De vet jo selv hva de har av lesere både på VG+ og på den gratis nettavisen, som heller ikke inngår i opplagstallene.

Men hvordan var egentlig utviklingen i papiravisopplaget i 2014? Det er jo ikke veldig lett å se når 2014 blir definert som et nytt år null og det ikke er lagt frem noen sammenligninger med tidligere år. Fagbladet Journalisten har imidlertid gått litt dypere inn i totaltallene og sier dette om utviklingen for de ulike avistypene:

"Papiravisens lesertall er til gjengjeld sammenlignbare. Ifølge presentasjonen tirsdag gikk alle tre aviskategoriene tilbake. De største med 12 prosent, nisjeavisene med 4 prosent og lokalavisene med 9,9 prosent."

Dette er en minst like stor nedgang som tidligere år og understreker ytterligere hvor viktig det er å lykkes med gode løsninger for å selge produktet digitalt. En modernisert tellemåte, som tar med digitalt abonnementsalg, er et uttrykk for at det er bred enighet om akkurat det.

Grønn nedsmelting i UK

I en uvanlig uoversiktlig britisk valgkamp har parti-lederen i the Green Party, et parti som er i vekst og potensielt kan havne i en vippeposisjon etter valget, opplevd en helt spektakulær politisk nedsmelting i løpet av et radiointervju. Til store glede for pressens politiske kommentatorer. Jeg synes særlig Cole Moreton i The Indepentent er både nådeløs og presis når han begynner sin tosiders analyse "It's not easy being Green" slik:

"Are the Greens mad? That is a fair question after a week in which the party leader had a very public meltdown live on national radio and was immediately slapped down by a colleague at her own shambolic press conference. And in Brighton – the only place in the country where they have actual power – the council has failed to set a budget because of Greens voting against their own party. Are these passionate and principled people, who are preparing for a conference in Liverpool this week, what British politics so desperately needs? Or are the Greens – with apologies to Kermit the Frog – a bunch of muppets, who have no idea how to get things done, let alone how to pay for them?"

Så kan man jo le av partier som dette og lure på hvorfor det er noe poeng å ta et slikt marginalt politisk fenomen alvorlig i et land som i snart 100 år har hatt et godt fungerende topartisystem. Svaret er at dette topartisystemet står i fare for å forvitre når de to store partiene ikke klarer å mobilisere mer enn 60 prosent oppslutning til sammen. Og de som utfordrer topartisystemet er ikke de det konservative partiets regjeringspartnere liberaldemokratene, som mange i flere tiår har ventet på at skulle rykke opp. Det er særlig tre andre partier som gjør det godt og i som kan havne på vippen, men som blir veldig ulikt premiert av valgordningen. Høyrepopulistiske UKIP ligger i meningsmålingene på omkring 15 prosent, mens både Green Party og liberaldemokratene har omkring halvparten. Det skotske nasjonalistpartiet SNP har langt færre stemmer på landsbasis, men alle velgerne er i Skottland, slik at de kan få en uforholdsmessig høy mandatuttelling og bli det tredje største partiet i antall mandater.

The Economist analyserte det nye politiske seksparti-landskapet i UK for en uke siden i briefingen "The breaking point" og oppsummerte utfordringene i lederartikkelen "The great fracturing", der de slår fast at selv om dette valget ikke endelig avskaffer topartisystemet vil det være naivt å tro at den gamle orden kan komme tilbake slik den var. Dersom de nye utfordrerpartiene skal tvinges til å ta medansvar for tøffe prioriteringer og veivalg, og ikke bare være en populistisk opposisjon, mener the Economist at systemet på en eller annen måte må endres slik at de også får en representasjon i samsvar med oppslutningen:

"Waiting for the rebirth of the two-party system would also be harmful. Although the insurgents promise voters choice, the fracturing of politics is dangerous. One reason is that they have no agenda for governing. Although the Greens, the SNP and UKIP promise an end to politics as usual, all they put forward in its place is an escape from hard decisions. None has a plausible economic plan. Nor are they likely to be forced into coming up with one by the sobering experience of a big role in government. Having seen the Lib Dems’ collapse, UKIP and the Greens have ruled out joining a coalition. The insurgents can spoil politics, but without being able to break the grip of the two big parties. They are revolutionaries without guns. The other reason to worry is that the system’s unfairness could become destabilising. A familiar injustice is that a disproportionate share of MPs will continue to be Tory or Labour—in May their two-thirds of the vote could win 90% of the seats. But layered upon that is a second, new distortion. Because their support is thinly spread, the Green Party and UKIP could together win a quarter of the votes, but only six or seven seats out of 650 in the Commons. In contrast, the SNP, is on track to win just 4% of the vote—putting it in sixth place—yet could scoop 40 seats to become the third-largest party."