Fortidens skygger

Déjà vu er begrepet som brukes når man har følelsen av at man har opplevd en hendelse før, men som i virkeligheten er første gang. En valgkamp med Hillary Clinton og Jeb Bush som hovedmotstandere, slik vi meget vel kan oppleve om et år, kan fremkalle mye følelse av déjà vu, og det har vel allerede begynt.

At det er selveste landet som er grunnlagt på avskaffelsen av aristokrati og politiske dynastier, slik vi kjenner dem fra europeisk historie, som byr på dette politiske dramaet, er det nok mange som synes er spesielt, også i USA. Men det er jo også en demokratiske rett å kunne velge noen som kommer fra en familie som har hatt makt før. Her har dessuten Kennedy-familien brøytet vei tidligere.

Problemet med kamper vi tror vi har sett før er at vi også blir minnet om skyggene fra fortiden. Og vi blir fristet til å trekke historiske paralleller som ikke nødvendigvis er så fordelaktige for hovedpersonen. Politisk kommentator Maureen Dowd i New York Times, en av USAs mest innflytelsesrike venstreorienterte og på sitt beste en gnistrende morsom kommentator, som dessuten vant en Pulitzer-pris under Lewinsky-saken, har igjen fått mulighet til å kaste seg over gamle Clinton-temaer.

Søndagens spalte i New York Times heter "With the Clintons, Only the Shadow Knows", og handler om forrige ukes to store mediesaker der Clinton-familien har vært hovedpersoner. Den ene handler om et maleri av Bill Clinton der det viser seg at kunstneren har lagt inn et par skjulte hemmeligheter om hans privatliv, men som ikke har vært kjent før nå. Bildet ble lagt på lageret på Smithsonian for noen år siden, men ikke, viser det seg, på grunn av denne hemmelige symbolikken, men fordi Bill og Hillary Clinton ganske enkelt ikke synes bildet er pent.

Men det er i den andre saken det virkelig gnistrer av Maureen Dowd. Bakgrunnen er at Hillary Clinton som utenriksminister valgte å bruke en privat epostkontonto til å drive sin offisielle kommunikasjon som utenriksminister, både med andre i regjeringsapparatet, med tredjeparter og med andre land. At det i det hele tatt er mulig å la være å bruke utenriksdepartemetets epostsystem til offisiell epost uten at noen reagerer på det, virker, i hver fall sett med norske øyne, ekstremt merkelig. Hillary Clinton har riktignok lovet at hun skal overføre eposter til utenriksdepartementet slik at de kan gå igjennom dem og avgjøre hva som kan offentliggjøres, men det er Hillary Clinton som har kontroll på kilden og bestemmer hva som skal sendes over. Noe Maureen Dowd også påpeker:

She used a private server linked to her Chappaqua home, only turning over cherry-picked messages in December at the State Department’s request. Given the paranoid/legalese perspective that permeates Clintonland, this made sense: It’s hard to request emails from an account you don’t know exists. And your own server can shield you from subpoenas and other requests. If you want records from the Clinton server, you have to fight for them. Clinton Inc. can tough it out and even make stuff disappear. Instead of warning the secretary that she could be violating regulations, her aides fetishized her clintonemail.com account as a status symbol. (..) Near midnight on Wednesday, Hillary tweeted that she had asked the State Department to release the emails she had coughed up when pressed, noting: “I want the public to see my email." Less true words were never spoken.

Som en konkret sak som eksemplifiserer utfordringer med åpenhet i offentlig forvaltning og ryddighet i forholdet mellom offentlige og private roller, er dette naturligvis en veldig interessant sak, som neppe forsvinner med det første. Men som temperaturen i Maureen Dowds kommentar indikerer, spesielt mot slutten der hun begynner å stille spørsmål om dragningen mot skyggene, har hun mer på hjertet som gjør at man har på følelsen at det ikke blir kjedelig med 2016-versjonen av Clinton vs Bush heller.