lørdag 14. mars 2015

Digital evolution index

Både regjeringer og ulike internasjonale samarbeids-organisasjoner er opptatt av lands evne til å ta i bruk digitale tjenester og arbeidsprosesser, både i privat og offentlig sektor, fordi dette er en nøkkel til videre vekst og velstand. Derfor finnes det også mange ulike rangeringer som forteller hvor godt land gjør det sammenlignet med andre.

Disse rangeringene holder litt ulik kvalitet og måler litt ulike ting, men jeg fant en omtale i nettutgaven av Harvard Business Review av en slik rangering som jeg synes virker interessant. Den heter "Digital Evolution Index" og er utarbeidet av The Fletcher School ved Tufts University,

Som en ser på grafen over kombinerer den en rangering av hvor godt ulike land presterer samlet sett (vertikal akse) med en rangering basert på informasjon om hvor rask forbedringsstakt landene har hatt (horisontal akse) i årene 2008-13. Kriteriene som brukes i rangeringen beskrives slik i artikkelen i HBR.

"Our Digital Evolution Index (DEI), (...) is derived from four broad drivers: supply-side factors (including access, fulfillment, and transactions infrastructure); demand-side factors (including consumer behaviors and trends, financial and Internet and social media savviness); innovations (including the entrepreneurial, technological and funding ecosystems, presence and extent of disruptive forces and the presence of a start-up culture and mindset); and institutions (including government effectiveness and its role in business, laws and regulations and promoting the digital ecosystem)."

Basert på denne informasjonen om digitalt nivå og endringstakt deler HBR landene litt grovt i fire ulike grupper. Norge tilhører gruppen "stall out", land som holder et høyt nivå i utgangspunktet, men der omstillingstakten har falt, slik at vi risikerer å bli hengene etter om vi ikke tar oss sammen. Dette henger godt sammen med det Produktivitetskommisjonen også har pekt på. Sammen med Norge i denne gruppen finner vi land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Finland, Japan og Nederland. 

I gruppen "watch out" finner vi land som også sliter med omstillingstempoet, men som i tillegg har et mye svakere utgangspukt og der det derfor vil kreve en betydelig innsats for å få til resultater. Her finner vi land som Italia, Russland, Polen, Portugal og Ungarn, og med et enda litt dårligere utgangspunkt land som Egypt, Nigeria og Kenya,

Tredje gruppe er land med et svakt utgangspunkt i forhold til Norges gruppe, men der ting går raskere i riktig retning. Denne gruppen blir kalt "break out" og inkluderer land som Kina, Malaysia, Sør Afrika, Brasil, India, Mexico og Vietnam. Dette er land der det er en stor jobb å gjøre, men der det i følge undersøkelsen er en merkbar positiv utvikling som gir grunn til optimisme.

Siste gruppe kalles"stand out", landene som har grunn til å være mest fornøyd med seg selv fordi de både holder et høyt digitalt nivå i utgangspunktet, men der det også er et høyt forbedringstempo. Aller best plassering har Singapore og Hong Kong, men gruppen inkluderer også Estland, Irland, Korea, Sveits og USA. Og på grensen mellom denne gruppen og den litt langsommere gruppen som Norge tilhører finner vi Canada, UK og Sverige.

Slike rangeringer blir aldri helt riktige i den forstand at de gir et fasitsvar på hva som er riktig rekkefølge på landene. Alle land har dessuten litt ulike forutsetninger, blant annet i måten man organiserer offentlig politikk på dette området, men jeg synes undersøkelsen er opplysende og det gir god mening å lære mer om hva man gjør i andre land som virker og gir effekt. Den kan som sagt studeres mer inngående på nettsidene som er laget om Digital Evolution Index og som har noen interaktive kart og tabeller der man også kan rangere ut fra de fire kriteriene.