"Are the Greens mad? That is a fair question after a week in which the party leader had a very public meltdown live on national radio and was immediately slapped down by a colleague at her own shambolic press conference. And in Brighton – the only place in the country where they have actual power – the council has failed to set a budget because of Greens voting against their own party. Are these passionate and principled people, who are preparing for a conference in Liverpool this week, what British politics so desperately needs? Or are the Greens – with apologies to Kermit the Frog – a bunch of muppets, who have no idea how to get things done, let alone how to pay for them?"
Så kan man jo le av partier som dette og lure på hvorfor det er noe poeng å ta et slikt marginalt politisk fenomen alvorlig i et land som i snart 100 år har hatt et godt fungerende topartisystem. Svaret er at dette topartisystemet står i fare for å forvitre når de to store partiene ikke klarer å mobilisere mer enn 60 prosent oppslutning til sammen. Og de som utfordrer topartisystemet er ikke de det konservative partiets regjeringspartnere liberaldemokratene, som mange i flere tiår har ventet på at skulle rykke opp. Det er særlig tre andre partier som gjør det godt og i som kan havne på vippen, men som blir veldig ulikt premiert av valgordningen. Høyrepopulistiske UKIP ligger i meningsmålingene på omkring 15 prosent, mens både Green Party og liberaldemokratene har omkring halvparten. Det skotske nasjonalistpartiet SNP har langt færre stemmer på landsbasis, men alle velgerne er i Skottland, slik at de kan få en uforholdsmessig høy mandatuttelling og bli det tredje største partiet i antall mandater.
The Economist analyserte det nye politiske seksparti-landskapet i UK for en uke siden i briefingen "The breaking point" og oppsummerte utfordringene i lederartikkelen "The great fracturing", der de slår fast at selv om dette valget ikke endelig avskaffer topartisystemet vil det være naivt å tro at den gamle orden kan komme tilbake slik den var. Dersom de nye utfordrerpartiene skal tvinges til å ta medansvar for tøffe prioriteringer og veivalg, og ikke bare være en populistisk opposisjon, mener the Economist at systemet på en eller annen måte må endres slik at de også får en representasjon i samsvar med oppslutningen:
"Waiting for the rebirth of the two-party system would also be harmful. Although the insurgents promise voters choice, the fracturing of politics is dangerous. One reason is that they have no agenda for governing. Although the Greens, the SNP and UKIP promise an end to politics as usual, all they put forward in its place is an escape from hard decisions. None has a plausible economic plan. Nor are they likely to be forced into coming up with one by the sobering experience of a big role in government. Having seen the Lib Dems’ collapse, UKIP and the Greens have ruled out joining a coalition. The insurgents can spoil politics, but without being able to break the grip of the two big parties. They are revolutionaries without guns. The other reason to worry is that the system’s unfairness could become destabilising. A familiar injustice is that a disproportionate share of MPs will continue to be Tory or Labour—in May their two-thirds of the vote could win 90% of the seats. But layered upon that is a second, new distortion. Because their support is thinly spread, the Green Party and UKIP could together win a quarter of the votes, but only six or seven seats out of 650 in the Commons. In contrast, the SNP, is on track to win just 4% of the vote—putting it in sixth place—yet could scoop 40 seats to become the third-largest party."
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar