Digitalt øker, men papirannonser faller mer

Reflections of a Newsosaur

Grafen til høyre sier det meste om problemene avisene i USA har opplevd de siste syv årene. Den er hentet fra den gode mediebloggen til Alan D. Mutter, en veteran som både har vært papiravisredaktør i Chicago og it-gründer i Silicon Valley, og viser hvordan avisenes vekst i digitalannonseinntekter er veldig høy målt i prosent. Men måler man i reelle penger er ikke veksten i nærheten av fallet i inntekter fra papirannonser.

Det er et par poenger i denne utviklingen det kan være grunn til å understreke litt ekstra, i en tid der bedrifter i flere bransjer er utsatt for digitalisering i hele eller deler av sin verdikjede.

For det første er det grunn til å peke på at det kan ta tid før digitaliseringen skyter fart, selv i avisbransjen som ble utsatt for konkurrenter på internett ganske tidlig. For de fleste husholdninger i norske byer var det mulig å ha et internettabonnement fra 1995, men det tok flere år før de for alvor ødela de etablerte analoge aktørenes virksomhetsmodeller. Annonseinntektene til papiravisene i USA fortsatte faktisk å vokse videre helt til 2005, men da snudde det og gikk brått utforbakke. Og det går stadig raskere utforbakke. Allan D. Mutter skriver:

"Print advertising revenues at newspapers in the first half of this year fell 25 times faster than digital sales grew, demonstrating the feebleness of the industry’s response to the shifting (shifted?) media landscape. In the fist six months of 2012, the aggregate print sales of the nation’s papers fell by $796.8 million, or 8.0%, from the prior year, according to data released last week by the Newspaper Association of America, an industry trade group."

Grafen over viser også at det verste ikke nødvendigvis er over. Mens rubrikkannonser for boliger, biler og jobber totalt har falt med 80 prosent siden 2005, har varehandelens annonsering i papiraviser "bare" falt med 50 prosent de siste syv årene- Dette er har alltid vært den største inntektskilden og er nå den klart største gjenværende inntektskilden Et ytterligere fall i disse inntektene fra lokale butikker og tjenesteleverandører vil være veldig problematisk.

For det andre viser Alan Mutter tydelig at det ikke er de totale inntekter fra digital annonsering som er små, det er avisenes andel av disse annonseinntektene som er små. De digitale inntektene går i dag til andre aktører enn de tradisjonelle mediebedriftrene fordi disse i motsetning til andre, og kundene, ikke har klart overgangen til de nye digitale forretningsmodellene. Papiravisenes andel av de digitale annonsepengene i USA har falt gradvis og er i dag nede i under 10 prosent av det totale digitale annonsesalget:

"In the first three months of this year, total ad sales across all digital media in the United States climbed 15% to a record $8.4 billion (...) In the very same period, however, interactive ad sales at newspapers rose only 1.0% to $816 million, capturing a mere 9.7% share of the market. (...) newspapers controlled as much as a 17% of the digital ad market in 2003 and had a respectable 15% share of sales as recently as 2007. Part of the shrinking share properly can be attributed to the dizzying growth in the last decade of the number of players in the digital advertising marketplace. But an equally significant part of the problem is that newspapers unimaginatively tried to export their formerly successful print business model to the digital realm."

Jeg vil tro at utviklingen i Norge når det gjelder forholdet mellom papir og digitalt er nokså lik den vi ser i USA, muligens med litt forsinket fall for papirmedier fordi finanskrisen var svakere i Norge enn i USA. Norge har imidlertid et interessant særtrekk som gjør at ikke alle de tradisjonelle papiravisaktørene har blitt kjørt forbi av digitale nykommere. Finn.no, med Schibsted og Aftenposten som største eiere, er noe så uvanlig i internasjonal sammenheng som en plattform og tjeneste for rubrikkannonsering på internett som et tradisjonelt papiraviskonsern står bak.

Det gjør at Finn.no i annonsemarkedet konkurrerer med og vinner over sine eiere Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. En slik kannibalisering kan virke brutal, men hadde ikke Finn.no gjort dette ville noen andre gjort det, slik det har skjedd i andre land. Og det er tross alt mye lettere å eksportere Finn.no til andre land enn VG eller Aftenposten. Det gjør at er et norsk mediekonsern med røtter i papiraviser har lykkes med å bli en disruptiv digital aktør internasjonalt.

Gangnam Style - en koreansk monsterhit

I skrivende stund topper låten Gangnam Style med den koreanske rapperen PSY singellisten på norske iTunes. Han er også øverst på iTunes-listen i en rekke andre land, blant annet USA og Australia. I USA har han også vært innom MTVs Video Music Awards, og han har vært på TV og lært Britney Spears å danse Gangnam style, begge deler ting som bidrar til å sette fart i salget i USA.

Nå er det høyst uvanlig at en koreansk rapper er på salgslistene i USA i det hele tatt, men det som er enda mer spesielt er at PSY tar av samtidig i en rekke forskjellige land over hele verden, land han aldri har besøkt og uten noen markedsføring. Hva er det som har skjedd? Svaret er såkalt viral spredning av videoen via sosiale medier. På YouTube er det helt utrolige 175 millioner mennesker som til nå har sett på videoen til Gangnam Style:



Gangnam District er for øvrig en rik og trendy bydel sør-øst i den koreanske hovedstaden Seoul. Sangen og videoen er en slags humoristisk kommentar til livsstilen der. Jeg må innrømme at jeg ikke fant frem til denne videoen helt på egenhånd, Eldstedatter Marianne studerer japansk på Universitetet i Oslo, er veldig opptatt av øst-Asia, og har god oversikt over japanske og koreanske popstjerner som er store på YouTube.

Og med så mange seere på YouTube er denne videoen raskt blitt en av de mest sette på YouTube noen gang. men helt i toppen er den foreløpig ikke. I følge en helt fersk  liste over de 10 største filmene på YouTube troner Justin Biebers "Baby" øverst med 777 millioner visninger. Deretter kommer sanger med Jennifer Lopez, Eminem, Shakira og Lady Gaga, som alle ligger over 450 millioner visninger. Men Gangnam Style klatrer raskt oppover listen.

Gode tider i kommunikasjonsbransjen

Mange innen både politikk og massemedier liker å kritisere kommunikasjonsbyråene (eller pr-byråer som noen medier litt misvisende pleier å kalle dem). Forbausende mange kritikere når en tenker på hvor mange ansatte i bransjen som kommer nettopp fra nyhetsmedier og politikk.

Nå ser det imidlertid ikke ut som denne kritikken påvirker resultatene i særlig grad. Kundene kjøper stadig flere tjenester. I følge ferske tall fra KOMM, de sertifiserte kommunikasjonsbyråenes forening er det kraftig vekst i bransjen. I følge nettsidene til KOMM var det en byråinntekt i disse medlemsbedriftene på totalt 474 millioner kroner i 2011, opp 20 prosent fra året før. Det må man jo si er en kraftig oppgang i et år som var ganske turbulent for mange i næringslivet både i og utenfor Norge. Hele oversikten over hvordan utviklingen har vært i de enkelte byråene kan man lese her.

Styreleder Morten Woldsdal uttaler at veksten ikke på noen måte har nådd toppen, men at en omsetning på en milliard kroner for disse byråene innen 2016 burde være innen rekkevidde. På bloggen til Gambit, det største av byråene, har Ole Tom Nomeland skrevet en interessant sak om hvorfor bransjen vokser. Nå er ikke kommunikasjonsbransjen alene om ha en slik vekst blant kunnskapsbedrifter, også en rekke andre konsulentbedrifter innen enda større kategorier enn kommunikasjonsrådgiverne, opplever bra vekst. Det er gode tider for konsulenter i Norge. Det viser også tallene fra Statistisk Sentralbyrå, noe jeg blogget om her.

KOMM er i løpet av dette året blitt en del av Abelia i den forstand at de som er medlemmer der også er med i Abelia og NHO, og kan nyte godt av en sekretariatsfunksjon og medlemsfordelene man har når man er flere kunnskapsbedrifter sammen. En av de tingene vi skal gjøre sammen er å arrangere Gullkorn 2012, en festaften for kommunikasjonsbransjen 18. oktober der det også skal deles ut priser til de beste prosjektene. Det som er viktig å merke seg i dag er at fristen for å nominere kandidater går ut allerede i morgen, 14. september. Så hvis noen sitter på et godt forslag til prisvinner innenfor noen av kategoriene, så må de sende inn forslag raskt.

En klok og raus leder

Fra NHOs nettsider

I dag kom den triste nyheten om at Finn Bergesen jr. er død, 67 år gammel. Alt for tidlig, naturligvis, men ikke helt uventet etter at han hadde vært alvorlig syk en periode. Finn var en aktiv mann også etter at han gikk av som leder i NHO i 2009, blant annet i styreverv og som rådgiver, og var alltid opptatt av å bidra.

Noen ganger blir kjente personer ansatt i profilerte stillinger, der forventningen er at de skal utrette mirakler. og så blir man skuffet når det viser seg at mirakler er vanskelige å få til. Med Finn var det omtrent motsatt. Han kom til NHO i 1999 fra Bergen, var nokså ukjent blant næringslivsledere, politikere og journalister i Oslo, og i følge mediene ble han valgt fordi ingen andre ville lede et NHO som dengang slet kraftig med sitt omdømme. Da han sluttet ti år senere viste alle omdømmeundersøkelser at NHO var blitt en av de mest respekterte organisasjonene i Norge.

Det tar tid og det krever tålmodighet å bygge tillit. Ofte er det som skjer i kulissene og i korridorene, gjerne bilateralt mellom de sentrale personene, viktigere enn det som skjer fra talerstolen og foran TV-kamera. Nettopp derfor var Finn Bergesen jr. rett mann på rett plass. Han hadde den tålmodigheten, rausheten og klokskapen som kreves for å bygge tillit, trinn for trinn. Hans bidrag i NHO handlet ikke om spektakulære enkeltprestasjoner eller om å fremheve seg selv, men om å jobbe langsiktig med verdier, kultur og kompetanse. Det gjorde at man ikke alltid la merke til forandringene underveis, men man ser veldig klart i ettertid hva som er oppnådd av resultater og hvor mye som er forandret.

Finn var dessuten en helt avgjørende bidragsyter til at Abelia ble etablert i 2001. Han så, sammen med sin viseadministrerende direktør Kristin Clemet, at NHOs fremtid var avhengig av at organisasjonen fornyet seg og ble mer relevant for det raskt voksende kunnskapsbaserte næringslivet. Det var omstridt om det var nødvendig å lage en ny landsforening. Noen mente at det var mer enn nok ulike foreninger innenfor NHO allerede, og at ikt- og kunnskapsbedriftene burde finne sin plass innenfor de eksisterende organisasjonene.

Men Finn var en pådriver for å etablere Abelia fordi han så at det kunnskapsintensive næringslivet, inkludert ikt, forskning og konsulentvirksomheter, leverer teknologi og kunnskapstjenester på kryss og tvers av de tradisjonelle bransjene. Dette næringslivet trenger en organisasjonen som har rammebetingelser for kunnskap og ledelse av kunnskap som hovedsak, ikke som en av 100 ulike saker de jobber med.

Også etter at Abelia ble etablert var Finn en god støttespiller og deltok blant annet aktivt i arbeidet med å få med flere nye medlemmer. Slik NHO-fellesskapet er skrudd sammen har ikke ledelsen i en landsforening som Abelia daglig kontakt med ledelsen i NHO, men vi samarbeider om konkrete organisatoriske og politiske saker der det er fornuftig og naturlig. Med Finn ble det etter hvert mange slike treffpunkter, ofte etter initiativ fra han. Vi som fikk sjansen til å ta del i Finns kunnskap og erfaring, fra en rekke ulike områder, har grunn til å føle oss veldig privilegerte.

Asiatiske velferdsstater

I forrige The Economist er det en veldig interessant lederartikkel, Asia's next revolution - Rethinking the velfare state, om fremveksten av velferdsstater i Asia. Og en litt lengre "briefing" om samme tema som heter New cradles to graves, en artikkel som beskriver de nye reformene som er i ferd med å iverksettes i ulike asiatiske land. The Economist skriver i lederartikkelen:

"...the creation of Europe’s welfare states took more than half a century. Some Asian countries will build theirs in a decade. If they get things wrong, especially through unaffordable promises, they could wreck the world’s most dynamic economies. But if they create affordable safety nets, they will not just improve life for their own citizens but also become role models themselves. At a time when governments in the rich world are failing to redesign states to cope with ageing populations and gaping budget deficits, this could be another area where Asia leapfrogs the West."

Asiatene har den fordelen at de er sent ute, Europa, USA og Latin Amerika har bygget velferdsordninger før dem, slik at de kan passe på å ikke gjenta feil som er gjort andre steder. Og regionen har etter hvert også gjort noen egne erfaringer. The Economist skriver:

"They have little desire to replace traditions of hard work and thrift with a flabby welfare dependency. The region’s giants can seek inspiration not from Greece but from tiny Singapore, where government spending is only a fifth of GDP but schools and hospitals are among the best in the world."

Men helt enkelt er det jo ikke å få til dette. The Economist nevner spesielt to problemstillinger som gjelder mange av de omtalte landene i Asia. Den ene er størrelse. India, Kina og Indonesia er tre av verdens mest folkerike land. Det er en betydelig større jobb å bygge en velferdsstat her, i land med til dels betydelige regionale forskjeller, enn i et lite nordisk land. Og de skal dessuten gjøre det på langt kortere tid. 

Det andre problemet er demografi..Flere av disse landene (men ikke India) er i ferd med å få en stor "eldrebølge". Kina har i dag fem yrkesaktive for hver pensjonist, men vil i 2035 ha to yrkesaktive per pensjonist, noe som for eksempel er en høyere andel eldre per yrkesaktiv enn USA. Flere eldre betyr også flere med ulike kroniske sykdommer, og høyere helseutgifter. Dette betyr at handlingsrommet for dyre reformer blir mindre. Man må gjøre noen krevende veivalg. 

Når de store asiatiske landene nå innfører velferdsordninger, i form av blant annet helse- og uførepensjoner, skjer det til dels etter modeller vi kjenner fra Europa og USA. Noen land innfører også offentlige minstepensjoner. Men generelt virker det, i hvert fall foreløpig, som om velferdsordningene i de asiatiske landene er mindre omfattende og mer målrettet mot de personene som trenger dem mest. Kanskje det er dette som er den beste oppskriften for å ikke havne i samme ulykkelig situasjon som mange land i Europa, der statens utgifter er større enn inntektene og det i praksis er fremtidige generasjoner som betaler for dagens velferdsordninger.

Legevakthåndboken gratis på nett

Legevakthåndboken på nett

Digitalisering og tilgjengeliggjøring av helseinformasjon er en stor og viktig global trend jeg har blogget om flere ganger. Et nytt norsk bidrag til denne utviklingen kom i slutten av forrige uke da Legevakthåndboken ble gjort tilgjengelig for alle gratis på nett via det offentlige helsenettstedet Helsebiblioteket.no.

Vi bruker i økende grad internett til å finne helseopplysninger. Da handler det om Google og Wikipedia, men det dukker også opp stadig flere mer spesialiserte nettsider i form av sosiale medier spesielt tilpasset kronisk syke og pårørende, og spesialiserte nettsteder med ulike typer helseinformasjon. Helsebiblioteket.no er i denne sammenheng en veldig interessant norsk satsing der en har ambisjoner om å samle ulike oppslagsverk, forskningsrapporter og annen kvalitetssikret informasjon på samme sted.

Legevakthåndboken er egentlig ikke skrevet for oss vanlige folk i det hele tatt. I omtalen på nettstedet heter det at "Denne utgivelsen er beregnet på personer med bestått embetseksamen i medisin. Og i  nettstedets videre omtale av målsetting og målgruppe for boken heter det at:

"Målsettingen for arbeidet har vært å videreutvikle et praktisk verktøy som kan støtte legene i det daglige arbeidet og ved vurderingene som gjøres på legevakt. Legevakthåndboken er ikke tenkt som en lærebok, men en praktisk håndbok. Målgruppen for den nye utgaven er dermed primært leger i legevakt, og annet legevaktspersonell. Tidligere utgaver har også vært i bruk av legestudenter, turnusleger, ambulansepersonell og andre, og vi håper at disse gruppene fremdeles vil finne Legevakthåndboken nyttig."

I praksis vil naturligvis langt flere enn leger bruke dette oppslagsverket når de skal finne ut mer om behandling av ulike helseplager og sykdommer. Vi blir alle litt mer helseeksperter enn før, noe som bidrar til at legenes gamle monopol på kunnskap blir ytterligere utfordret, til glede for mange pasienter, men ikke nødvendigvis på en måte som gjør hverdagen enklere for legene.

Legevakthåndboken ble skrevet av allmennlegene Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen og kom ut første gang første gang i 1993. Den tredje utgaven av boken, som fremdeles bare fantes på papir, kom i 2005 og hadde 1088 sider. Den kan kjøpes hos Gyldendal for 895 kroner. Alternativt kan man altså få tilgang til den helt nye og oppdaterte fjerde utgaven, også fra Gyldendal, gratis på nettet. Jeg vil tro at akkurat det valget ikke er så komplisert. Digitaliseringen øker tilgjengeligheten og senker prisen, også på dette området.

Hvorfor er "x" det ukjente?

I matematiske ligninger er bokstaven "x" symbolet som brukes for å beskrive den ukjente størrelsen. Men det er ikke bare i matematikken vi bruker x i en slik rolle, I film og TV har vi blant annet X-Files og Project X,  Hvorfor er det alltid "x" som representerer det ukjente? Hvor kommer dette fra?

Akkurat det finnes det en helt konkret forklaring på. I denne videoen fra TED forteller Terry Moore fra The Radius Foundation hvorfor det er akkurat bokstaven x som er utvalgt til å representere det ukjente:

Merkverdigheter om konsulentbransjen

Mandag kunne vi lese på forsiden i Dagens Næringsliv og over to helsider inne i avisen at det står katastrofalt dårlig til i europeisk konsulentbransje. - Mange store konsulentselskaper leverer ikke det kundene vil ha og er trege  med å fornye seg, skriver Dagens Næringsliv. Uten å si så mye om mer hvordan det ser ut i ulike land og med kundene i ulike bransjer

Nå skal en selvsagt ikke se bort fra at en del kunder er misfornøyde med konsulentene de bruker, Og det er jo en yrkesgruppe det er populært å kritisere. Problemet med det store oppslaget i Dagens Næringsliv er imidlertid at de konsulentene det er størst grunn til å kritisere for å ikke ha gjort jobben sin særlig grundig i dette tilfellet, er de som har skrevet rapporten Dagens Næringsliv bygger oppslaget sitt på.

Selskapet som har gjort "undersøkelsen" heter Sourceforconsulting.com, har åtte ansatte som sitter i London, og  baserer konklusjonene på intervjuer med 400 personer i Europa, Midt Østen og India. Hvilke land og hvilke bransjer disse kundene er i sier man ikke så mye om, men man kan vel gjette at det i beste fall er med to eller tre norske bedrifter i denne undersøkelsen når det bare er med 400 fra 26 land totalt. Å si noe om tilstanden i ulike land eller forskjellen mellom ulike bransjer er helt umulig. Derfor er dette også et syltynt grunnlag for konklusjonen om at konsulentselskapene får stryk.

Presentasjonen som er lagt ut på nettet i etterkant av et møte i næringslivsorganisasjonen Virke denne uken tyder heller ikke på at Sourceforconsulting.com har anstrengt seg særlig hardt for å finne ut hvordan konsulentbransjen i Norge ser ut, eller om kundene her er fornøyd. De slår fast at det går litt bedre i Norden enn i Europa, men det virker som den konklusjonen er basert på omsetningstall og ikke på måling av kundetilfredshet.

Nå finnes det heldigvis noen som undersøker norske kunders tilfredshet med konsulentselskapene. Konsulentguiden har laget slike undersøkelser lenge, og den siste av disse er laget helt nylig i samarbeid med Abelia. I overskriften på artikkelen sin om denne undersøkelsen skriver Konsulentguiden: - Norske konsulentkjøpere godt fornøyd. Den hovedkonklusjonen er basert på intervjuer med 478 innkjøpere i offentlig og privat sektor i Norge om deres tilfredshet med 40 konsulentselskaper i Norge. Det gjør at dette er en undersøkelse som flere konsulentselskaper bruker som en del av sine interne forbedringsprosesser.

Abelia har tidligere i år utgitt en litt bredere presentasjon av konsulentbransjen i Norge, hvilke typer konsulenter som finnes, hvor stor omsetning de har hvor mange ansatte de er, hvilke bransjer de jobber i og hvordan de bidrar til verdiskaping hos kundene sine. Som jeg blogget om for noen dager siden er omsetningen av konsulenttjenester i sterk vekst i Norge. Det er flere grunner til dette. Bruk av konsulenter gjør at bedriften får tilgang på kompetanse det ellers ville være vanskelig å få tak i, og på denne måten sparer man både tid og penger.

Bruk av konsulenter bidrar til kunnskapsoverføring på tvers av virksomheter og til at man får adgang til et større kompetansemiljø enn det man har i egen bedrift. Dette innebærer en risikoavlastning for kunden. Og det er nettopp dette norske bedrifter svarer når de i ordentlige undersøkelser forklarer hvorfor de i all hovedsak er fornøyd med konsulenttjenestene de bruker.

Kunnskapsbasert i Finnmark

I dag har jeg vært en tur i Alta og snakket om globalisering, innovasjon og kunnskapsbedrifter på Finnmarkskonferansen 2012. Det var vel omkring 170 deltagere der, svært imponerende når en tar avstander og folketall i betraktning. Veldig god stemning var det også.

Jeg har etter hvert besøkt Finnmark en del ganger siden tidlig på 90-tallet, og opplever at det virkelig har skjedd noe med holdningene de siste årene. Fra å være ganske problemorientert, og opptatt av at ressurser og verdier forsvant ut av fylket, er man i dag veldig mulighetsorienterte og opptatt av hva som skal til for å trekke til seg det man trenger av talenter og kunnskapsbasert næringsliv.

Som så ofte på slike konferanser synes jeg det mest spennende er å høre om lokale suksessbedrifter, gjerne litt godt bevarte hemmeligheter, bedrifter som med basis i kunnskap og innovasjon lykkes langt utover det lokale markedet. En slik bedrift i Finnmark er Mudenia Elektro, en raskt voksende og ingeniørtung bedrift med hovedkontor i Kirkenes som leverer automatiserings- og elektrotjenester til podusjonsinnretninger og rigger offshore. Først og fremst offshore på norsk sokkel, men etter hvert også utenfor Norge.

Jeg traff også Ascella, en gründerbedrift som leverer et it-verktøy for tidsstyring og registrering i byggenæringen. Ascella holder til i Kunnskapsparken i Alta, sammen med en imponerende gruppe kunnskapsintensive virksomheter. Alt fra Grieg Seafood og North Energy, til lille Kreativ Industri og Finnmark Kraft, som skal bygge vindkraftverk langs kysten helt i nord. Samlokalisering i Kunnskapsparken i Alta bidrar til å synliggjøre at næringslivet i Finnmark ikke bare handler om handel, byggenæring og råvareindustri, men at det kunnskapsintensive næringslivet i regionen er ganske stort og spennende.

Helt sentralt i å få til denne synliggjøringen er Origo, en innovasjonsbedrift i Alta som både står bak Finnmarkskonferansen, Kunnskapsparken og ulike regionale innovasjonsprosjekter. De er også investor i noen lokale kunnskapsbedrifter. Et lite miljø som får til mye viktig gjennom sin kompetanse og sitt nettverk. Etter at konferansen var slutt fikk jeg ikke bare en omvisning i Kunnskapsparken, men også en privat innføring i hvilke nye muligheter som nå er i ferd med å åpne seg opp i Finnmark, og som vi vil høre mer om i tiden som kommer. Det er ganske store ting:

For det første er det naturligvis en stor aktivitetsøkning innenfor olje- og gassvirksomhet. Det skal bores flere nye letebrønner i Barentshavet og Goliatfeltet kommer snart i produksjon. For det andre er det en sterk satsting på fornybar energi i form av noen store vindkraftverk som skal bygges. Disse aktivitetene er også årsak til at det er gitt konsesjon for byggingen av en ny kraftlinje fra Ofoten til Hammerfest til 8 milliarder kroner. For det tredje er det flere planer om å utvikle industri for å utnytte mineralressursene i Finnmark. Dette er til dels omstridte prosjekter, men potensielt er det store muligheter for verdiskaping og eksport.

Og for det fjerde er det store muligheter dersom Nordøstpassasjen tas i bruk av lasteskip. Denne nordlige sjøruten gjør avstanden mellom Nord Europa og Asia mye kortere, og Finnmarks havner er plutselig helt sentralt plassert langs ruten. Nå er det slik at disse fire fremtidssmulighetene også hver for seg er temmelig store. Til sammen skaper de noen virkelig enorme muligheter - og utfordringer - for både Finnmark og hele Nord Norge. Muligheter som er så store at det vil være attraktivt å være kunnskapsbedrift i regionen fremover.

Kraftig vekst for kunnskapstjenester

For tre år siden, i august 2009, blogget jeg om hvordan bransjene som leverer tjenester til næringslivet (B2B) hadde klart seg gjennom et år med finanskrise. Statistisk Sentralbyrås (SSB) omsetningsstatistikk viste store variasjoner mellom ulike bransjer der særlig det vi kaller "faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting", hadde klart seg forbausende godt, med en vekst på over fire prosent.

I dag kom det igjen noen oppdaterte omsetningstall for disse tjenestenæringene fra SSB. Der kan vi kan se hvordan de har klart seg de siste årene (grafen til høyre) og hvordan omsetningen har utviklet seg det siste året. I denne sammenhengen er det også interessant å se litt på hvor mange personer som er sysselsatt i disse tjenestebransjene. Antall sysselsatte finner vi i denne tabellen (næringsgruppe 69-75 er faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, mens 77-82 er forretningsmessig tjenesteyting. Finansnæring og ikt er egne næringer som ikke er med i disse tallene)

For oss i Abelia er det særlig tallene for faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting som er interessante. Dette er bransjer med omlag 160 000 sysselsatte totalt, i noen av de aller mest kunnskapsintensive bransjene vi har. Tallene viser at samlet omsetningsvekst siste år er på hele 11,1 prosent. Bryter vi det videre ned på bransjer ser vi at juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting (29 000 sysselsatte) økte med 3,4 prosent, hovedkontortjenester og administrativ rådgivning (12 000 sysselsatte som inkluderer blant annet bedriftsrådgivere) økte med 6,3 prosent og forsknings- og utviklingsarbeid (som inkluderer forskningsinstituttene og har 14 000 sysselsatte) økte med 11,2 prosent.

Mest spektakulær er veksten i bransjegruppen med det lange navnet "arkitektvirksomhet, teknisk konsulentvirksomhet og teknisk prøving og analyse". Her er det over 50 000 sysselsatte innenfor arkitektkontorer, rådgivende ingeniørvirksomhet og tekniske laboratorier. Dette er en del av norsk næringsliv som har vokst mye de siste årene og der omsetningsveksten fra 2011-12 var på smått utrolige 17,5 prosent. Det mest kunnskapsintensive næringslivet i Norge gjør det bra for tiden.

Ser vi på tallene for de mer arbeidsintensive tjenestevirksomhetene i privat sektor, som stort sett er samlet under hovedoverskriften "forretningsmessig tjenesteyting" og har omlag 100 000 sysselsatte, ser vi at det går svært bra der også. Totalt er omsetningsveksten på 9,7 prosent. Her har arbeidskraftstjenester (40 000 sysselsatte) hatt en omsetningsvekst på 13,5 prosent siste år. Det er med andre ord ikke bare oljerelatert virksomhet som vokser i Norge for tiden, både de kunnskapsintensive og de arbeidsintensive tjenestenæringene opplever også kraftig vekst i omsetningen.

Nå hjelper det naturligvis å ha stort aktivitet i oljeindustrien. Oljesektoren er en stor bruker av både kunnskapsintensive og arbeidsintensive tjenester av ulike slag, Og når vi også vet at offentlig sektor i Norge fortsetter å vokse mens det er offentlig budsjettkutt i stort sett hele resten av Europa, har vi hovedforklaringen på hvorfor disse tjenestenæringene vokser såpass mye.

The Higher Education Bubble

Jeg kom over en interessant liten bok på Amazon med tittelen "The Higher Education Bubble". Hovedbudskapet er, slik tittelen også sier, at prisstigningen på høyere utdanning i USA er så kraftig at verdien av utdanning ikke lenger står i forhold til prisen Prisveksten på universitetsutdanning i USA har vært på 7,4 prosent i året og det er til og med enda høyere enn prisstigningen på boliger rett før krisen. Boblen må sprekke, mener forfatteren Glenn Harlan Reynolds.

Boken er en av en hel serie pamfletter kalt Encounter Broadsides fra forlaget Encounter Books, med et politisk standpunkt til høyre for sentrum i USA. De beskriver sin egen misjon slik:

"Uniting an 18th-century sense of political urgency and rhetorical wit (think The Federalist Papers, Common Sense) with 21st-century technology and channels of distribution, Encounter Broadsides offer indispensable ammunition for intelligent debate on the critical issues of our time. Written with passion by some of our most authoritative authors, Encounter Broadsides make the case for liberty and the institutions of democratic capitalism at a time when they are under siege from the resurgence of collectivist sentiment. Read them in a sitting and come away knowing the best we can hope for and the worst we must fear."

Det er et interessant prosjekt. Riktignok er det mange ikke helt saklige boktitler av typen "How Obama’s Gender Policies Undermine America", "How Obama Embraces Islam’s Sharia Agenda" og "How Barack Obama is Transforming America Through Immigration". Men i forhold til det vi må anta er vinklingen i de pamflettene, er "The Higher Education Bubble" mindre opptatt av Obama og mer opptatt av å kritisere de etablerte universitetene for at de ikke forstår hva som er i ferd med å ramme dem, og ikke endrer kurs i tide.

Reynolds er ikke bekymret for de aller beste universitetene. De vil ha mange søkere og vil klare seg, mener han, men universitetene på nivå 2 og 3, som ofte koster like mye som de beste, vil få alvorlige problemer. Men er det ikke slik at høyere utdanning er en investering i høyere fremtidig inntekt, og derfor lønner seg uansett? Vel, sier forfatteren, det er grunnleggende sett tre måter en universitetsutdanning kan bidra til at folk tjener mer penger:

 For det første kan utdanningen gjøre at folk blir mer produktive ved at de lærer ferdigheter og kompetanse som har verdi for en arbeidsgiver. For det andre får man gjerne et vitnemål når man slutter, et dokument som helper arbeidsgivere sortere køen av arbeidssøkere på en legal og legitim måte. Man antar at de som har slike vitnemål møter på jobb til rett tid og jobber med de problemene de får beskjed om å løse. For det tredje vil en slik utdanning, i hvert fall på de beste universitetene, vanligvis innebære at man har bygget seg et godt sosialt nettverk som kan bidra til at man skaffer seg arbeid og andre fordeler senere.

Et individ har grunn til å forfølge alle disse tre målene, men det er bare den første, reell kompetanse og ferdigheter som kan anvendes i en virksomhet, som skaper en nettogevinst for samfunnet som helhet. De to øvrige handler bare om hvem som får godene, ikke om å skape flere av dem, og bidrar slik sett bare til omfordeling. Derfor, mener forfatteren, er det et stort tankekors at det er mål to og tre mange universiteter satser sterkest på når man markedsfører seg overfor studenter. Etter boblen vil dette endre seg fordi både foreldre, studenter, arbeidsgivere og kreditorer vil bli mye mer opptatt av utdanninger som virkelig tilfører verdi.

Boken sier også en hel del fornuftig om at de nødvendige endringsagentene stort sett ikke befinner seg innenfor det etablerte universitetssystemet, men at endringene helt eller delvis drives frem av aktører på utsiden. Forfatteren har også noen interessante refleksjoner om hva slags motstand mot de nye og mer effektive tilbyderne vi kan forvente når de etablerte institusjonene slipper opp for ressurser og blir mer desperate. Endringene må i følge forfatteren komme fordi:

"The higher education bubble isn't bursting because of a shortage of money. It is bursting because of a shortage of value. The solution is to improve the product, not to increase the subsidy".

Denne boken er som sagt svært kort, og rekker ikke gå spesielt dypt inn i eksempler og analyser. Da bør man heller lese Clayton Christensens bok "The Innovative University". Det er en grundig bok som tar for seg disruptiv innovasjon innenfor høyere utdanning og har mange synspunkter på hva slags strategier man kan velge for å komme videre uten å synke på grunn av for høye kostnader. Jeg kommer tilbake til den boken her på bloggen når jeg har fått lest den ferdig. Hovedpoengene i  "The Higher Education Bubble" er også forklart ganske greit i denne videoen:

Sprekk, sprekk, sprekk, sprekk, Gudrun

Det er gullalder på norsk sokkel og det investeres mer der enn noen gang tidligere i historien. Investeringene i 2012 er hele 50 milliarder kroner høyere enn i 2011, og har kommet opp i totalt 186 milliarder kroner. Det er dobbelt så mye som vi bruker på alle sykehus i Norge.

Jeg har tidligere blogget om dette, og pekt på at det er en hel del fordeler med et høyt investeringsnivå på sokkelen, særlig nå når mange land rundt oss sliter og etterspørselen etter varer og tjenester går ned. Men det høye aktivitetsnivået skaper også noen ulemper. En slik ulempe er at kapasitetsproblemer og dårlig tid bidrar til at utgiftene går til himmels. I artikkelen Sprekk, sprekk, sprekk, sprekk, Gudrun summerer Offshore.no disse overskridelsene fra fire felt, Goliat, Skarv, Valhall og Yme, til 24 millarder kroner.

Et interessant poeng i artikkelen i Offshore.no er at det ikke er noen naturlov av det må komme overskridelser på norsk sokkel. Statoils Gudrun-felt ser ut til å bli 2 milliarder billigere enn opprinnelig planlangt. Årsaken er at prosjektet er på plan tidsmessig, det er inngått kontrakter i et gunstig marked etter finanskrisen og det er arbeidet godt med forenkling og standardisering av arbeidsprosesser. God ledelse og god gjennomføring med andre ord.

Det kan man neppe si om de øvrige utbyggingsprosjektene. Teknisk Ukeblad har sett litt nærmere på disse, oppdatert tallene for overskridelser, og kommet til at overskridelsene på disse fire feltene alene er på 40 milliarder kroner. Det er vanvittig mye penger. I følge Teknisk Ukeblad er overskridelsen på BPs Valhall-felt størst i antall kroner, med en overskridelse på 18,5 milliarder kroner. Dette skyldes både en produksjonsplattform som er blitt dyrere enn antatt og at det bores flere brønner.

I prosent er det overskridelsen på det lille Yme-feltet som er størst. Overskridelsen på 7,5 milliarder innebærer at kostnaden er 252 prosent høyere enn planlagt. Denne regningen kan bli langt dyrere, for Yme-plattformen er i dag evakuert etter at man fant sprekker i konstruksjonen, og det jobbes med å finne et helt nytt plattformkonsept som skal erstatte dagens plattform. Sannsynligvis kommer det en lang rettsprosess i etterkant fordi man ikke er enige om hvem som skal at regningen.

Overskridelsen på Skarv er kommet opp i 10 milliarder kroner, noe som skyldes feil, mangler og store forsinkelser i forbindelse med byggingen av produksjonsskipet. Og på Goliat er overskridelsen 6,2 milliarder, noe som blant annet skyldes for dårlig kompetanse og erfaring med å implementere norske standarder og sikkerhetsregler i løsningen for produksjonsplattformen. Og for lite tid til å rette feil fordi man har så mye annet å gjøre.

Det som er litt spesielt med disse overskridelsene er at staten dekker minst 78 prosent av dem. Det skjer fordi skattesystemet på sokkelen er slik at overskuddet beskattes med 50 prosent på toppen av den vanlige skatten på overskudd i Norge på 28 prosent. Høyere kostnader gir automatisk mindre overskudd og dermed mindre skatt. Er overskridelsen på 40 milliarder taper med andre ord staten 30 milliarder kroner. Resten deles av eierne, som det gjerne er to eller flere av i en vanlig lisens. Operatøren, som har hovedansvaret for prosjektet, betaler derfor en ganske liten del av overskridelsen selv.

Det norske systemet for petroleumsbeskatning har vel alt i alt fungert ganske godt, ikke minst fordi staten har hatt flaks med høye oljepriser i tidligere perioder når investeringsnivået har vært høyt og overskridelsene store. Når staten tar de fleste inntektene fra oljevirksomhet på norsk sokkel (78 prosent skatt + statens direkte eierandeler + utbytte fra Statoil), men også beskytter oljeselskapene mot nedsiderisiko gjennom skattesystemet ved å ta mesteparten av kostnadene ved overskridelser, sier det seg selv at den norske staten i dag tar en veldig stor risko til å ikke være en stor bedrift.

Og i en tid der oljevirksomhet er i ferd med å bli en mer "normal" næringsvirksomhet, med større risiko, høyere kostnader knyttet til dypere vann og mer ukonvensjonelle energiressurser, samt økt konkurranse med fornybare energikilder, er det grunn til, slik Teknisk Ukeblad gjør, å stille spørsmålstegn ved om dette er riktig måte å bruke statens penger. Historisk var det selvsagt et viktig mål for Norge å gjøre investeringene på norsk sokkel så store som mulig, både for å øke oljeutvinningen og for å stimulere industrien rundt. En mer normal olje- og gassnæring vil etter hvert kreve et mer normalt skattesystem, slik det fungerer for resten av næringslivet.