Jeg har tidligere blogget om dette, og pekt på at det er en hel del fordeler med et høyt investeringsnivå på sokkelen, særlig nå når mange land rundt oss sliter og etterspørselen etter varer og tjenester går ned. Men det høye aktivitetsnivået skaper også noen ulemper. En slik ulempe er at kapasitetsproblemer og dårlig tid bidrar til at utgiftene går til himmels. I artikkelen Sprekk, sprekk, sprekk, sprekk, Gudrun summerer Offshore.no disse overskridelsene fra fire felt, Goliat, Skarv, Valhall og Yme, til 24 millarder kroner.
Et interessant poeng i artikkelen i Offshore.no er at det ikke er noen naturlov av det må komme overskridelser på norsk sokkel. Statoils Gudrun-felt ser ut til å bli 2 milliarder billigere enn opprinnelig planlangt. Årsaken er at prosjektet er på plan tidsmessig, det er inngått kontrakter i et gunstig marked etter finanskrisen og det er arbeidet godt med forenkling og standardisering av arbeidsprosesser. God ledelse og god gjennomføring med andre ord.
Det kan man neppe si om de øvrige utbyggingsprosjektene. Teknisk Ukeblad har sett litt nærmere på disse, oppdatert tallene for overskridelser, og kommet til at overskridelsene på disse fire feltene alene er på 40 milliarder kroner. Det er vanvittig mye penger. I følge Teknisk Ukeblad er overskridelsen på BPs Valhall-felt størst i antall kroner, med en overskridelse på 18,5 milliarder kroner. Dette skyldes både en produksjonsplattform som er blitt dyrere enn antatt og at det bores flere brønner.
I prosent er det overskridelsen på det lille Yme-feltet som er størst. Overskridelsen på 7,5 milliarder innebærer at kostnaden er 252 prosent høyere enn planlagt. Denne regningen kan bli langt dyrere, for Yme-plattformen er i dag evakuert etter at man fant sprekker i konstruksjonen, og det jobbes med å finne et helt nytt plattformkonsept som skal erstatte dagens plattform. Sannsynligvis kommer det en lang rettsprosess i etterkant fordi man ikke er enige om hvem som skal at regningen.
Overskridelsen på Skarv er kommet opp i 10 milliarder kroner, noe som skyldes feil, mangler og store forsinkelser i forbindelse med byggingen av produksjonsskipet. Og på Goliat er overskridelsen 6,2 milliarder, noe som blant annet skyldes for dårlig kompetanse og erfaring med å implementere norske standarder og sikkerhetsregler i løsningen for produksjonsplattformen. Og for lite tid til å rette feil fordi man har så mye annet å gjøre.
Det som er litt spesielt med disse overskridelsene er at staten dekker minst 78 prosent av dem. Det skjer fordi skattesystemet på sokkelen er slik at overskuddet beskattes med 50 prosent på toppen av den vanlige skatten på overskudd i Norge på 28 prosent. Høyere kostnader gir automatisk mindre overskudd og dermed mindre skatt. Er overskridelsen på 40 milliarder taper med andre ord staten 30 milliarder kroner. Resten deles av eierne, som det gjerne er to eller flere av i en vanlig lisens. Operatøren, som har hovedansvaret for prosjektet, betaler derfor en ganske liten del av overskridelsen selv.
Det norske systemet for petroleumsbeskatning har vel alt i alt fungert ganske godt, ikke minst fordi staten har hatt flaks med høye oljepriser i tidligere perioder når investeringsnivået har vært høyt og overskridelsene store. Når staten tar de fleste inntektene fra oljevirksomhet på norsk sokkel (78 prosent skatt + statens direkte eierandeler + utbytte fra Statoil), men også beskytter oljeselskapene mot nedsiderisiko gjennom skattesystemet ved å ta mesteparten av kostnadene ved overskridelser, sier det seg selv at den norske staten i dag tar en veldig stor risko til å ikke være en stor bedrift.
Og i en tid der oljevirksomhet er i ferd med å bli en mer "normal" næringsvirksomhet, med større risiko, høyere kostnader knyttet til dypere vann og mer ukonvensjonelle energiressurser, samt økt konkurranse med fornybare energikilder, er det grunn til, slik Teknisk Ukeblad gjør, å stille spørsmålstegn ved om dette er riktig måte å bruke statens penger. Historisk var det selvsagt et viktig mål for Norge å gjøre investeringene på norsk sokkel så store som mulig, både for å øke oljeutvinningen og for å stimulere industrien rundt. En mer normal olje- og gassnæring vil etter hvert kreve et mer normalt skattesystem, slik det fungerer for resten av næringslivet.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar