Asiatiske velferdsstater

I forrige The Economist er det en veldig interessant lederartikkel, Asia's next revolution - Rethinking the velfare state, om fremveksten av velferdsstater i Asia. Og en litt lengre "briefing" om samme tema som heter New cradles to graves, en artikkel som beskriver de nye reformene som er i ferd med å iverksettes i ulike asiatiske land. The Economist skriver i lederartikkelen:

"...the creation of Europe’s welfare states took more than half a century. Some Asian countries will build theirs in a decade. If they get things wrong, especially through unaffordable promises, they could wreck the world’s most dynamic economies. But if they create affordable safety nets, they will not just improve life for their own citizens but also become role models themselves. At a time when governments in the rich world are failing to redesign states to cope with ageing populations and gaping budget deficits, this could be another area where Asia leapfrogs the West."

Asiatene har den fordelen at de er sent ute, Europa, USA og Latin Amerika har bygget velferdsordninger før dem, slik at de kan passe på å ikke gjenta feil som er gjort andre steder. Og regionen har etter hvert også gjort noen egne erfaringer. The Economist skriver:

"They have little desire to replace traditions of hard work and thrift with a flabby welfare dependency. The region’s giants can seek inspiration not from Greece but from tiny Singapore, where government spending is only a fifth of GDP but schools and hospitals are among the best in the world."

Men helt enkelt er det jo ikke å få til dette. The Economist nevner spesielt to problemstillinger som gjelder mange av de omtalte landene i Asia. Den ene er størrelse. India, Kina og Indonesia er tre av verdens mest folkerike land. Det er en betydelig større jobb å bygge en velferdsstat her, i land med til dels betydelige regionale forskjeller, enn i et lite nordisk land. Og de skal dessuten gjøre det på langt kortere tid. 

Det andre problemet er demografi..Flere av disse landene (men ikke India) er i ferd med å få en stor "eldrebølge". Kina har i dag fem yrkesaktive for hver pensjonist, men vil i 2035 ha to yrkesaktive per pensjonist, noe som for eksempel er en høyere andel eldre per yrkesaktiv enn USA. Flere eldre betyr også flere med ulike kroniske sykdommer, og høyere helseutgifter. Dette betyr at handlingsrommet for dyre reformer blir mindre. Man må gjøre noen krevende veivalg. 

Når de store asiatiske landene nå innfører velferdsordninger, i form av blant annet helse- og uførepensjoner, skjer det til dels etter modeller vi kjenner fra Europa og USA. Noen land innfører også offentlige minstepensjoner. Men generelt virker det, i hvert fall foreløpig, som om velferdsordningene i de asiatiske landene er mindre omfattende og mer målrettet mot de personene som trenger dem mest. Kanskje det er dette som er den beste oppskriften for å ikke havne i samme ulykkelig situasjon som mange land i Europa, der statens utgifter er større enn inntektene og det i praksis er fremtidige generasjoner som betaler for dagens velferdsordninger.