Abelia feiret 10 år med konferanse og fest

Abelia har blitt 10 år og det måtte vi naturligvis feire med en konferanse om temaer vi er opptatt av, som globalisering, talentjakt og ledelse. Hele 250 mennesker fant veien til Ingierstrand onsdag, mest ledere i medlemsbedriftene, men også mange andre gode venner og samarbeidspartnere fra både næringsliv og myndigheter. På Abelias hjemmeside er det en oppsummering av det som skjedde i løpet av dagen.

Det ble et program der det var tett mellom høydepunktene. Et par foredrag, men i Abelia liker vi å bruke en samtaleform når vi skal utforske temaene ytterligere. Tora Aasland diskuterte kunnskapspolitikk og fremtidens næringsliv med Victor Norman og Torger Reve, og de var vel ganske enige om at kunnskapspolitikken er blitt den aller viktigste delen av næringspolitikken. Både de eksisterende norske næringsklyngene og det ufødte næringslivet er avhengig av at vi lykkes enda bedre med utdanning, forskning og innovasjon.

Jeg hadde gleden av å lede en "sofasamtale" om kunnskapsbedrifter, mangfold og ledelse med noen veldig kloke og spennende personer. Blant annet Kristin Skogen Lund som er både konserndirektør i Telenor og President i NHO (og litt senere samme kveld ble kåret til Norges mektigste kvinne) og Pellegrino Riccardi, engelsk-italiensk-norsk kulturell brobygger som for tiden også er i NRK TV med "Mysteriet Norge" på fredager og har skrevet bok om kulturforskjeller. I tillegg var Grete Bentzen fra NIVA, Kjell-Erik Tenold fra Fujitsu og Yenny Otero fra Colombia og Opera Software med i en veldig bra samtale.

Mot slutten var det også noen hilsningstaler i anledning jubileet der det ble mye skryt av Abelia. Kristin Clemet som var en sentral initiativtaker da Abelia ble startet snakket om hvordan Abelia ble til, og oppfordret Abelia til å holde fast på barnets evne til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. John G. Bernander i NHO snakket om hvorfor Abelia er blitt viktig for NHO, og reflekterte over balansen mellom å være ung og annerledes, og det ansvaret som må tas når man blir en større og eldre organisasjon. Og styreleder Terje Wold holdt en flott tale der han skrøt av oss som jobber i Abelia.

Flere av de som var med på konferansen har bidratt sterkt til at Abelia har blitt til det Abelia er i dag, både tidligere styremedlemmer, tidligere ansatte og folk fra medlemsbedriftene som har bidratt gjennom prosjekter og på andre måter. Veldig hyggelig og inspirerende, og alle ga uttrykk for at Abelia også i fortsettelsen må tørre å være litt annerledes enn næringslivsorganisasjoner flest. Litt tidligere på dagen var det for øvrig også en generalforsamling i Abelia som gjenvalgte Terje Wold som styreleder, valgte fire nye styremedlemmer og gjenvalgte noen andre. Mer om det nye styret i Abelia kan man lese her.

Google satser $ 280 millioner på solenergi

Google har gjort sin hittil største investering i fornybar energi og går inn med 280 millioner USD i et fond SolarCity skal bruke til å bygge ut solenergi i private hjem og bedrifter i 10 delstater. Totalt har Google investert 680 millioner dollar i ulike fornybare energiprosjekter. Reuters har en liste over investeringene her.

Denne satsingen er interessant på flere plan. Google er i likhet med andre store it-bedrifter i ferd med å bygge seg opp på cloud computing, enorme serverparker som skal lagre våre data og drifte de nettbaserte tjenestene vi har bruk for. Selv om dette er en langt mer energieffektiv måte å gjøre ting på enn kjøre alt på lokale PCere og servere, krever det likevel enorme mengder elektrisitet. Billigere fornybar energi er derfor viktig for it-bransjen, både av kostnadsmessige og omdømmemessige årsaker.

Men minst like interessant er det at investeringen i SolarCity er en satsing på en spennende tjeneste- og forretningsmodellinnovasjon. En innovasjon av akkurat den typen Abelia etterlyste i vårt Smart Grønn Vekst-prosjekt,. Kunden trenger en praktisk og miljøvennlig tjeneste som er minst like billig og bra som det hun kjøper i dag. Man har ikke et ønske om å investere i ny og dyr teknologi når det er tjenesten man er ute etter. Dette krever en integrator som tar investeringen og tilbyr kunder en måte å betale på som er sammenlignbar med å kjøpe annen energi. I praksis skjer dette ved at SolarCity gjør investeringen i utstyret og så leases solcelleinstallasjonen til kunden. LA Times skriver:

"SolarCity is known for its lease programs and power purchase agreements, which allow customers to avoid the tens of thousands of dollars of upfront expenses. SolarCity will use the Google fund to pay for installation and maintenance costs. Customers pay only for the electricity produced by the panels, usually in monthly installments. Google will get a cut of those payments. Customers have reported saving thousands of dollars on utility bills over the span of their multiyear contracts. SolarCity says more than 80% of the 15,000 projects completed or underway nationwide involved some kind of financing instead of a full upfront payment."

Det er interesssant hvordan en innovativ finansieringsmodell kan være det som er avgjørende for om en miljøvennlige teknologi lykkes i markedet eller ikke. Det er kanskje en slags parallell til mobiloperatørene som for noen år siden skjønte at de ville selge flere abonnementer dersom telefonene ble billigere, og derfor subsidierer telefonkostnaden. Vi betaler for produktet ved å kjøpe en tjeneste. Og slik kan man også selge miljøvennlig teknologi. En litt mer inngående beskrivelse av hvorfor det lønner seg både for kunden, investorene i fondet og leverandøren som leverer tjenesten, finner man her hos cnet og på Google Green Blog.

Kindle singles

Digitalisert innhold og elektronisk distribusjon er en måte å sørge for en raskere og mer praktisk måte å kjøpe og bruke et produkt. Produktet kan være akkurat det samme, en bok, et musikkalbum, en avis, et bilde eller en video, men den fysiske bæreren av produktet er borte. Utfordringen mange i disse bransjene nå opplever er at det ikke stopper der, det hadde jo vært greit om vi kjøpte musikk som album i butikken og som album på internett, men digitalisering av innhold og distribusjon gjør at vi plukker ting fra hverandre og sette dem sammen igjen på uendelig mange flere måter. Det blir et annet produkt enn før.

Og det er i stadig større grad kunden som vil dekonstruere, og som velger hvilke biter som skal plukkes opp og settes sammen. Musikkbransjen har opplevd dette i mange år, ved at folk kjøper enkeltsanger i stedet for album. Kjøpere anbefaler ikke andre å kjøpe nye album, men sanger på spillelister de har satt sammen selv. Men kan man tenke seg at det også i bokbransjen er slik at vi kjøper tekster enkeltvis, i form av noveller og essays, i istedet for å kjøpe dem som en del av bøker eller i magasiner?

Ja, mener tydeligvis Amazon som har lansert Kindle Singles, enkelttekster som typisk koster mellom en og fire USD å kjøpe. Bra for oss lesere, som slipper å kjøpe hele essaysamlinger der flere av tekstene er utdaterte for å få tak i en klassiker man skal ha. Og bra for forfattere som kan distribuere sine tekster direkte til leserne, uten å oppleve at den forsvinner når magasinets salgsperiode er over eller boken ikke lenger er å oppdrive.

Og det er mye interessant på listen, jeg har allerede kjøpt og lastet ned et par stykker til min Kindle, blant annet den avbildede The Enemy av Christopher Hitchens, et helt ferskt essay om Osama bin Ladens betydning etter hans død. Hitchens tar et oppgjør med alle som prøver å "forstå" bin Laden og alle som tror han var på lag med de fattige og undertrykte og hadde en slags antiimperialistisk agenda. Til det siste minner Hitchens oss om at målet var å reetablere det osmanske muslimske kalifatet, som hersket over både muslimske befolkninger og en hel del ikke-muslimer i 400 år, og til slutt ble nedkjempet i første verdenskrig. Bin Ladens mål om å gjenopprette imperiet og utvide det med blant annet hele Spania, må vel i aller høyeste grad sies å være imperialistisk

At bin Laden og hans allierte på noen som helst måte skulle være på folkets side er helt absurd, i følge Hitchens. De har ikke gjort noe for å støtte demokratibevegelsene i Midt Østen. Tvert imot ser de ut til å ha sterkest bånd til de mest repressive regimene, som Sudan, Syria, Pakistan og Irak under Saddam. De stedene bin Ladens samfunnsmodell har kommet nærmest sin praktiske realisering er i Somalia og Afghanistan, kanskje de to landene som har opplevd det sterkeste levestandardsmessige forfallet i verden noen gang.

Slike ting kan det være greit å minne om, og til et slikt formål, å få distribuert et politisk essay om et dagsaktuelt tema, er Kindle Singles et bra medium. Det blir neppe færre bøker eller færre magasiner av dette. Men forhåpentligvis kan gode tekster få enda flere lesere på denne måten.

Toppledere og innovasjon

Harvard Business Review har i siste utgave noen interessante artikler om ledelse av innovasjon. Spesielt en artikkel som heter The Ambidextrous CEO og som handler om hvordan toppledere må balansere behovene til den eksisterende kjernevirksomheten mot behovene til de nye områdene bedriften skal leve av noen år inn i fremtiden. Ambidekstri er for øvrig evnen til å kunne bruke begge hender like godt, en egenskap som kan trenes opp, men er svært sjelden.

Skal ansvaret for en bedrifts innovasjon ligge ute i forretningsområdene, slik at linjelederne må ta ansvaret for å utvikle de nye produktene og tjenestene som en del av sine løpende oppgaver? Nei, mener artikkelforfatterne, i hvert fall ikke ansvaret for de virkelig store og disruptive tingene. De vil aldri kunne vokse seg store dersom lønnsomhet og resultater fra første dag skal sammenlignes med de eksisterende kjernevirksomhetene. Derfor må de ledes fra toppen. Artikkelen sier:

"At best, the leaders of the established business units ignore such projects. At worst, they see them as threats to the firm’s core identity and values. Often, innovation’s only friend is the CEO. Even so, many CEOs view the competing demands of the core businesses and the new units as a set of trade-offs to be made. They often end up trying to persuade the heads of the core businesses to support and fund the innovations housed in their units on which the company’s long-term future depends. In other words, the CEO pushes the key decisions about the right balance between investment in new and core businesses down into the units, ceding much of his or her own power and creating a collection of feudal baronies. This is a recipe for failure. Our research suggests that firms thrive when senior teams embrace the tension between old and new and foster a state of constant creative conflict at the top."

Det kan kanskje høres rart ut at de nye ideene man skal leve av i fremtiden i realiteten blir motarbeidet av ledere i store forretningsområder i virksomheten, men jeg tror alle som har jobbet i bedrifter og organisasjoner som prøver å få til radikal innovasjon vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Det er faktisk også slik det må være. Det er nemlig ganske logisk at ledere med resultatansvar for et område vil kjempe for ressurser og investeringsmidler til det de lever av i dag. Det å bygge opp noe annet som stjeler ressurser og, hvis det lykkes, kan kannibalisere hele virksomheten deres, er ganske problematisk. 

Derfor må det være toppledelsens ansvar å sørge for at innovasjonsaktivitetene beskyttes mot det som i dag er de dominerende områdene og at det nye ikke måles og vurderes etter samme målestokk som dagens kjerne. Artikkelen sier det slik:

"We conducted an in-depth study (...) and identified three leadership principles that help firms grow their core businesses even as they cultivate new offerings that will reshape their industries: (1) Engage the senior team around a forward-looking strategic aspiration. (2) Explicitly hold the tension between the demands of innovation units and the core business at the top of the organization. (3) Embrace inconsistency by maintaining multiple and often conflicting strategic agendas."

Det siste punktet er noe av det vanskelige å håndtere rent ledelsesmessig. Arikkelen i HBR har flere gode eksempler på hvordan bedrifter har lykkes med å få fram nye produkter og tjenester selv om disses suksess har vært på bekostning av bedriftens tradisjonelle produkter. Et godt norsk eksempel på denne strategien er Finn.no som ble bygget opp av Schibstedkonsernet, men som en selvstendig virksomhet som fikk lov til kanibalisere avisenes rubrikkannonsevirksomhet.

Veldig mange virksomheter lykkes ikke med å skape den rette kulturen og de rette organisasjonsmessige rammene for slike innovajsonsprosjekter. Da opplever man ofte at noen andre kommer utenfra og tar over markedet i stedet. Skal man få det til må man være villig til å satse langsiktig og akseptere at ting tar tid. De nye innovative satsingene kan ikke måles på samme måte som dagens hovedvirksomhet. Men det er fryktelig vanskelig å være konsekvent inkonsekvent:

"Supporting core businesses and innovation units requires leaders to be consistently inconsistent. They must live with a dual agenda. The approach runs counter to conventional thinking on leadership, but we believe that too much consistency in a company’s strategy is a danger sign, indicating that the company has run out of ideas or is relegating innovation to lower levels."

Hele artikkelen ligger ute på nett og er som sagt vel verdt å lese for alle som opplever at det å sette opp organisasjonen slik at ikke knappe ressurser og stramme prioriteringer kveler nysatsingene er ganske vanskelig å få til.

Italia stagnerer

En ny fantastisk forside på The Economist denne uken. Og et langt spesialbilag om Italia, en svært leseverdig, men temmelig kritisk analyse. En rød tråd i bilaget er at Italia stagnerer fordi for mange beskytter sine privilegier og verner seg mot konkurranse. En rekke yrkesgrupper, alt fra farmasøyter til taxisjåfører, beskytter seg ved å få politikerne til å vedta lover som gjør inngangsbarrierene høye for nye aktører. Og den kraftige italienske versjonen av eldrebølgen gjør at at unge systematisk holdes utenfor posisjoner, og ofte helt utenfor arbeidsmarkedet. Noe som gjør at unge med høy utdanning flytter fra Italia.

Bilaget tar for seg den utbredte teorien om at det er nord-sør skillet i Italia som er roten til elendigheten, at skillet siden renessansen mellom de frie og liberale bystatene i Nord og de eneveldige og autoritære monarkiet i sør er skyld i en kulturell avgrunn som fortsatt deler landet. Feil, mener The Economist, både England, Frankrike, Tyskland og Østerrike har også vært styrt av eneveldige monarker. Uten at det betyr at de har vært dømt til politisk tilbakeliggenhet for all framtid. Det er langt nyere grunner til at Italia stagnerer, primært manglende strukturelle reformer de siste ti årene.

I en krass lederartikkel tar The Economist for seg Silvio Berlusconi og lister opp tre ting han er ansvarlig for som gjør at Italia kan tippe over kanten av stupet, og mener at han derfor bør gå av snarest mulig. Det første er festene og skandalene, som nå har ført ham inn i retten i Milano som tiltalt i en sak som gjelder seksuelle relasjoner med en mindreårig. Dette er ting som ligger litt utenfor kjerneområdet til The Economist, men som naturligvis preger tillitsforholdet folk har til et lands øverste  ledelse. Det andre problemet er sammenblandingen mellom landets penger og egne penger, og en rekke økonomiske disposisjoner som i beste fall er etisk problematiske Som The Economist påpeker så er Berlusconi også dømt i retten for økonomisk kriminalitet ved noen anledninger. Problemet har vært at saker har tatt så lang tid at foreldelsesfrister har gått ut underveis, i et par tilfeller ved at Berlusconi selv har fått til lovendringer.

Men selv om disse to kritikkverdige forholdene er alvorlige nok i seg selv, mener The Economist at det mest krtikkverdige ved Berlusconis regjeringstid ikke handler om personlige forhold, men om hvordan landet har utviklet seg økonomisk i hans regjeringstid:

"Worst by far has been a third defect: his total disregard for the economic condition of his country. Perhaps because of the distraction of his legal tangles, he has failed in almost nine years as prime minister to remedy or even really to acknowledge Italy’s grave economic weaknesses. As a result, he will leave behind him a country in dire straits. (...) When Europe’s economies shrink, Italy’s shrinks more; when they grow, it grows less. As our special report in this week’s issue points out, only Zimbabwe and Haiti had lower GDP growth than Italy in the decade to 2010. In fact GDP per head in Italy actually fell."

Problemet for velgerne har naturligvis vært at selv om mange har sett Berlusconis svakheter, har det ikke vært  noen andre politikere man kunne stemme på som ville gjennomført reformer og avskaffet privilegier. Venstresiden i Italia ikke vært noen pådriver for strukturreformer og liberalisering. Det største problemet er fraværet av en liberal høyreside som er tilhenger av konkurranse og pådriver for en omstilling av offentlig sektor. Dersom Italia skal unngå et gjeldsproblem som drar landet utfor stupet må økonomien vokse igjen. Da trengs det ledere som evner å ta ledelsen og gjennomføre noen store forandringer..

Katten har fått seg et nytt iPad-spill

Etter den tidligere suksessen med Game for Cats til iPad, der katten vår Mikke, fikk anledning til å jage mus på husets iPad, var det nå på tide å prøve ut et nytt spill. Man blir jo lei av et spill etter en stund. Jakten etter noe nytt første til Paint for Cats, et spill fra samme utvikler. Her er poenget at katten ikke bare jager en mus, den maler et bilde samtidig. Ganske innovativt. Som en vil se av videoklippet var Mikke litt slapp, og ble ganske raskt mer opptatt av å ligge på brettet enn av å jage mus.

Internetts bidrag til vekst og arbeidsplasser

For et par uker siden arrangerte Frankrike det usedvanlig topptunge eG8 Forum i Paris om internett, vekst, innovasjon, fremtiden og slike ting. Der var naturligvis Nicolas Sarkozy på podiet, men også folk som Mark Zuckerberg, Eric Schmidt, Jimmy Wales, Sheryl Sandberg, Niklas Zennström, Rupert Murdoch og en haug andre interessante folk. I forbindelse med møtet hadde McKinsey laget en meget interessant ny rapport som heter Internet Matters: The Net's sweeping impact on growth, jobs and prosperity.

Rapporten dokumenterer hva internett har betydd for den økonomiske veksten i G8-landene og fem andre utvalgte land de siste årene. I konklusjonen står det:

"In the 13 countries we studied, the internet has contibuted on average 3,4 percent to GDP, weighting more than agriculture, energy and other better-established industries, and it adds considerable vigour to economic growth. Perhaps surprisingly, the brunt of this impact - about 75 percent - is from industries that are not directly linked to the internet, exept of course by their computers. The value comes primarily from increased productivity."

Det er mye interessante tall og grafer i rapporten, som søker å grave litt dypere og forklare hvorfor og hvordan denne produktivitetsveksten er kommet. Den ser på situasjonen i de i ulike landene - de 8 landene i G8, pluss fem spesielt utvalgte land av litt ulike størrelse og teknologisk modenhet. Det kan virke lite med bare 13 land, men de 13 dekker 70 prosent av verdens BNP. Norge er dessverre ikke blant de utvalgte, men Sverige er et av landene som er undersøkt og scorer høyest av alle når det gjelder nettets betydning for veksten i BNP.

I tillegg til å lese rapporten fra McKinsey kan det være et poeng å lese professor Rosabeth Moss Kanters blogg hos Harvard Business Review om at The internett changes everything except four things.  Hun var med i debatten i Paris og har reflektert over hva internett ikke forandrer. De fire tingene internett i følge Moss Kanter ikke forandrer er at a) kvaliteten på kundeopplevelsen vil fortsatt være det som skiller de gode fra de dårlige, b) kvaliteten på menneskene i organisasjonen er fortsatt helt avgjørende for hvordan teknologien blir utnyttet c) det er fortsatt slik at man må tjene penger på det man driver med, det gjelder også i sosiale medier og på nettet ellers, og d) regjeringer og næringsliv snakker fortsatt forbi hverandre. Om dette siste punktet skriver Rosabeth Moss Kanter at:

"Christine Lagarde argued that the winner-take-all nature of Internet businesses poses risks of new monopolies controlling everything. That was one of many reasons that government officials want to protect citizens from Internet risks, from piracy to child pornography. But Google's Eric Schmidt said that if the Internet is left alone, entrepreneurship will blossom. Schmidt felt that governments are not ready for the huge shift of power to individuals in the Internet age. For every problem — piracy, bandwidth, security — he argued that a private sector technology solution would be better, faster than a government solution.

Synspunktene til Eric Schmidt er en viktig påminning om at svaret ikke alltid er mer politikk og mer regulering fra myndighetene. Noen ganger er den beste politikken å ikke blande seg inn, men overlate innovasjon, entreprenørskap og teknologiutvikling til bedriftene. Så kan heller regjeringer og storting bruke kreftene på områder der de kan gjøre en stor forskjell, som å modernisere offentlig sektor og å øke satsingen på næringsrettet ikt-forskning. 

Abelia med ny logo og visuell profil

Etter ti år med samme visuelle profil i form av websider, logo, powerpointmaler, farger, fonter og annet som hører hjemme i en virksomhets visuelle ansikt utad, var det på tide å gjøre en total makeover. Ti år er ganske lang tid, og selv om websidene til Abelia har vært modernisert et par ganger rent teknisk, var det på tide med en mer grunnleggende fornyelse av hele profilen.

Den nye hjemmesiden til Abelia er her. Ikke bare er farger og design endret, som en vil se er websidene også organisert på en helt annen måte enn tidligere. I stedet for å fylle forsiden med masse nyhetssaker er det viktigste å  gjøre det lett å finne frem til de tjenestene medlemmene trenger, de personene man ønsker kontakt med og de arrangementene lesere vi vite mer om. Nyheter blir ikke helt borte fra førstesiden, men vi tror at sosiale medier og nyhetsbrev er viktigere kanaler for fortløpende oppdateringer om hva Abelia holder på med. Det er derfor lenker til Abelia på Facebook, Twitter og YouTube, lenke til denne bloggen på forsiden. Det er også mulig å melde seg på nyhetsbrev på epost eller abonnere på RRS-feed.

Vi har skrevet litt mer om prosessen bak den visuelle moderniseringen. Mange har bidratt, og mest sentral og prosjektleder for det hele i Abelia har vært Hege Guttormsen. Tank Design står bak logo, visuell profil og design av websider. Fox Data og NHO Servicepartner har stått på for å få websidene til å fungere som de skal til rett tid. I tillegg har vi gjort en grundig jobb for å oppdatere og bytte ut presentasjoner, trykksaker og annet materiell som profilerer Abelia.

Jeg er veldig fornøyd med den nye visuelle profilen og flotte nye websider. Selve logoen er veldig forskjellig fra den gamle og er formet av sirkler og streker, noe som kan gi assosiasjoner til matematikk og teknologi. Første gang jeg så den tenkte jeg at dette kommer til å gå bra, men at det vil gå litt tid før jeg venner meg til den. Men tilvenningen har gått raskere. Etter at logo og websider bare har vært oppe i bare noen dager føles den veldig riktig og er allerede innarbeidet for min del. Det blir morsomt å bruke mulighetene den nye profilen gir i presentasjoner og andre utadrettede sammenhenger i tiden som kommer.

Forskerflukt til Norge

Jobbseksjonen i søndagens Aftenposten tar opp den fascinerende historien om hvordan Norge de siste årene er blitt invadert av utenlandske doktorgradsstudenter. En nedkortet nettversjon ligger her. Mye av den offentlige debatten for tiden handler om hvordan vi skal holde innvandringen nede for å unngå at vi ender opp med flere på trygd i forhold til de som er i arbeid. Det Aftenposten minner oss om er at innvandring langt fra er et problem når de som kommer har den kompetansen et teknologi- og kunnskapsbasert næringsliv trenger.

Her er det snakk om utenlandske studenter med langt høyere kompetanse enn de aller fleste andre i samfunnet vårt. Unge talenter vi må prøve å beholde i Norge hvis vi kan fordi de har en kompetanse innen områder alt for få norske studenter velger å satse på. En av de Aftenposten nevner i artikkelen er den 29 år gamle Tranh Trung Ngyen, doktorgradsstipendiat ved institutt for Informatikk ved UiO og ekspert på nanoelektronikk. Han er vietnameser og tok mastergraden sin i Korea. Kona jobber i det kinesiske selskapet Huawei på Fornebu. Stort mer globalt blir det ikke. De fant frem til Norge ved å søke på nettet.

Jeg vet ikke om de har fått med seg den pågående norske debatten om innvandrere som gruppe utgjør en kostnad for Norge. I så fall synes de kanskje det er litt rart at en doktorgradsstipendiat i nanoteknologi omtales som en del av samme gruppe som folk uten fullført grunnskole. Og fordi ikke-europeiske innvandrere nå er største gruppe på mange av våre av våre fremste realfagsutdanninger, og er en arbeidskraft vårt næringsliv har stor interesse av å beholde i Norge, kan det ikke være spesielt fremtidsrettet å putte alle innvandrere i en felles sekk og kalle dem kostnader.

Aftenposten refererer tall fra fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU som viser at av 505 doktorgradsstudenter er 65 prosent ikke-norske. Ved institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo er 28 prosent av de som ble tatt opp som nye doktorgradsstudenter i 2010 fra Norge. 40 prosent kommer fra asiatiske land. Dagens Næringsliv skrev for et år siden om at bare en av 96 søkere til doktorgradsprogrammet i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger kom fra Norge. Nå er det ikke like stor andel utenlandske studenter over alt, men innenfor teknologi- og realfag er andelen stor og økende.

Hva kommer denne forskerflukten til Norge av? Aftenposten er inne på et par forklaringer i sine artikler. Den ene er et slags "push", at krise i forskningsbudsjetter i andre land, spesielt i Europa, gjør Norge mer attraktivt for folk som vil gjøre forskerkarriere og trenger ressurser. Den andre et "pull", at Norge kan tilby ren natur og friluftsopplevelser mange unge er interessert i. Det er sikkert noe riktig ved begge forklaringer, men ingen av dem forklarer vel egentlig hvorfor det er langt flere asiater som kommer enn europeere. Det må være noe annet i tillegg, og kanskje er det så enkelt som at en kombinasjon av et bra faglig nivå med en meget billig doktorgradsutdanning i forhold til andre land er noe som gjør Norge spesielt attraktivt for mange asiatiske studenter. Uansett, utfordringen blir å få enda flere av disse unge talentene til å bli.

Oppdatering 06.06.2011: Instituttleder Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk har lest Aftenpostens artikler og blogget om saken. Hans presiseringer og refleksjoner om utviklingen over tid er også verdt å få med seg. Det er jo et viktig poeng at det totale antallet PhD-studenter har økt de siste årene, så selv om andelen asiater har økt mye så er det likevel slik at også antall norske doktorgradssudenter har økt.

EU med sitt første Digital Agenda Scoreboard

EUs digitale agenda har blitt ganske overskygget av enkelte EU-lands store finansielle problemer, men for et år siden vedtok i hvert fall EU en omfattende Digital Agenda for Europe, med noen relativt ambisiøse mål, en egen nettside og en rekke aktiviteter og konferanser. Målene er konkrete og realistiske, men nås ikke uten en politisk innsats.

I forbindelse med at satsingen har vart et år har EU-kommisjonen nå lagt fram et nytt barometer, Digital Agenda Scoreboard 2011, som evaluerer tilstanden i medlemslandene. For å sitere fra pressemeldingen:

"Overall progress over the first year of the Digital Agenda has been good, especially on the use of Internet (65% of EU population). But progress in some areas is disappointing, in particular roll-out of new super fast Broadband networks, which is one of the key Digital Agenda goals, even if there is some progress in upgrading existing cable and copper networks. 

Neelie Kroes, Vice President of the European Commission for the Digital Agenda said: "A year after the launch of the Digital Agenda I note progress. However, Member States, industry, civil society and the Commission need to do more if we want to maximise the Agenda's potential for retaining Europe's competitiveness, stimulating innovation, and creating jobs and prosperity. I call on everybody to consider the massive long term benefit of acting decisively now, especially in high speed broadband."

The Digital Agenda committed the EU to carry out 101 specific actions (78 for the Commission, of which 31 are legal proposals, and 23 for Member States) which will together boost investment in, and use of, digital technologies. Overall, 11 DAE actions have been completed, 6 actions due in 2010 are delayed and the remaining actions are largely on track."

Bildet er med andre ord litt blandet, slik en kanskje må forvente etter så kort tid og med land som er på litt ulike utviklingsstadier i forhold til pc- og internettbruk. Utover å lese pressemeldinger fra EU-kommisjonen gir dette materialet mulighet til å gå inn og studere tallene selv og gjøre sine egne analyser. Man kan se på utviklingen i hvert enkelt land, og i tillegg til EUs medlemmer er det også tall for Norge, Island, Kroatia og Tyrkia. Man kan studere og sette sammen egne grafer, man kan studere EU fremskritt på de ulike satsingsområdene. Og i tråd med nye prinsipper om åpne og tilgjengelige offentlige data kan man laste ned rådataene og bruke dem til egne tjenester.

EU måler veldig mye forskjellig i dette barometeret, og alt er kanskje ikke like viktig. Selv er jeg aller mest opptatt det som har med investeringer i fremtidig vekst å gjøre, spesielt satsingen på forskning og utviklingen innen ikt. Her går det rett vei, men EU er bekymret for at den europeiske ikt-industrien er på defensiven og at det satses for lite i forhold til i USA og Asia. De skriver at:

"The European ICT industry is now back on a positive, but still defensive, growth path. Limited liquidity (in particular compared to US competitors) and tougher technological and market competition are leading many companies to focus their production on their best performing products. The Digital Agenda seeks to maintain Europe's competitive edge through increased coordination and elimination of Europe's fragmented research and innovation efforts. As part of this; the Commission aims to leverage more private investment through the strategic use of pre-commercial procurement and public-private partnerships (Action 50). Under Action 52 the Commission will propose measures for ‘light and fast’ access to EU research funds in ICT for SMEs and young researchers."

Det er som kommisjonen skriver slik at mens noen av de amerikanske konkurrentene har velfylte pengebinger, er det mindre ledige midler å pløye inn i forskning i europeiske selskaper. Derfor har EUs forskningspolitikk og offentlig sektors innkjøpspolitikk en viktig rolle å spille dersom Europa likevel skal kunne løfte noen store forskningsbaserte satsinger.

Om å knyte skolissene på riktig måte

Kort og morsom video fra TED om hvordan små forandringer kan gjør en forskjell, i dette tilfellet i forhold til hvor godt skolissene dine er festet.

Year of the cloud

Apple varslet i en pressemelding i går at de i neste uke vil lansere iCloud. Nå er det for så vidt ganske uvanlig at Apple sier på forhånd hva de skal lansere, de skal nå lansere iOS5 for iPhone og iPad og OS X Lion for Mac, men hva som ligger i iCloud er nokså tåkete bortsett fra at det er "Apple's upcoming cloud services offering". I dette ligger vel i hvert fall muligheten til å kopiere iTunes biblioteket sitt til nettet, men kanskje mye annet i tillegg.

Mange spådde ved inngangen av året at 2011 ville bli The Year of the cloud, der nettskyen er i sentrum for nye tjenester rettet mot både bedrifter og privatkunder. Apples lansering er et godt eksempel på dette, men egentlig har vel Apple vært litt på etterskudd i forhold til de andre store, og mange av de mindre, it-aktørene. At musikkbiblioteket ditt er tilgjengelig på nett er jo ikke akkurat noen stor nyhet når man har tilgang til Spotify og Wimp for musikk og bruker netttjenester som Dropbox, Flickr, Evernote og Yoobits til å flytte innhold på tvers av dingser.

Mens Apple har kommet sent i gang, har for eksempel Microsoft satset tungt ganske lenge. Microsoft tilbyr privatkunder 25 GB gratis lagringsplass i sin Windows Live Sky Drive, der man kan lagre både video, bilder og Office-dokumenter. Og i bedriftsmarkedet satser Microsoft tung på Windows Azure, en nettbasert Windowsplattform og Office 365, en officeversjon på nett som er rett rundt hjørnet.

En annen stor aktør i nettskyen er Amazon som nylig også har synliggjort sitt tilbud til privatmarkedet ved å lansere en nettbasert mp3-spiller Cloud Player (som bare virker for kunder i USA). Denne virker sammen med en musikkbutikk på nett og lagringsplass. Her kan amerikanske kunder laste opp musikksamlingen sin og spille av i Cloud Player. I Amazon Cloud Drive kan vi lagre dataene våre. Første 5 GB er gratis, ellers koster det 1 USD pr GB slik at 1000 GB koster 1000 USD i året. Martin Bekkelund blogget nylig om hvorfor dette er en sikker og bra løsning for backup av PC og eksterne nettverksdisker, selv om den ikke er spesielt billig.

Og så er det naturligvis Google, en bedrift vi gjerne forbinder med enorme datamengder på nett. Google har nylig lansert en Music Beta, en musikktjeneste i nettskyen. Google selger også lagringsplass i nettskyen til bruk i gmail, Picasa og Google Documents. 1000 GB koster 256 USD. Det er vel slik at disse Cloud-tjenestene fra de store selskapene ikke tilbyr helt det samme, i stor grad markedsføres de som lagringsplass til egne applikasjoner og tjenester, slik at man som bruker vil benytte flere av disse tjenestene samtidig.

Men det er også overlapp på viktige områder, og særlig viktig er det at mange av de store cloud-aktørene tilbyr tredjeparter en plattform for sine tjenester og apps. Det betyr for eksempel at store aktører som har holdt ting for seg selv nå vil bli en plattform for konkurrerende tjenester. Det krever en stor kulturendring. Og for utviklere og kunder betyr det en mulighet til å tilby og bruke en del tjenester til en brøkdel av prisen man måtte betale før. Fleksibiliteten i nettskyen og stordriftsfordelene gjør at det er snakk om virkelig store besparelser.

Hvor stor er så nettskyen egentlig? Er det fortsatt mest hype, eller er dette noe stort og viktig som vil forandre måten vi gjør ting på grunnleggende måter? Akkurat nå opplever jeg at it-folk er veldig opptatt av nettskyen, mens den får lite oppmerksomhet fra andre. Jeg tror flere burde bli opptatt av nettskyen, spesielt virksomheter i privat og offentlig sektor som har eller har mulighet til å legge tjenester i skyen. Problemet er at forklaringen på hva dette er fort blir veldig tekniske. En bra ikke-veldig-teknlogisk innføring kan man lese i The Economist fra noen måneder siden. Og det kan også være verdt å lese Neellie Kroes, visepresident i EU-kommisjonen, sin blogg om hvorfor the Cloud er avgjørende for verdiskapingen i Europa framover.