Italia stagnerer

En ny fantastisk forside på The Economist denne uken. Og et langt spesialbilag om Italia, en svært leseverdig, men temmelig kritisk analyse. En rød tråd i bilaget er at Italia stagnerer fordi for mange beskytter sine privilegier og verner seg mot konkurranse. En rekke yrkesgrupper, alt fra farmasøyter til taxisjåfører, beskytter seg ved å få politikerne til å vedta lover som gjør inngangsbarrierene høye for nye aktører. Og den kraftige italienske versjonen av eldrebølgen gjør at at unge systematisk holdes utenfor posisjoner, og ofte helt utenfor arbeidsmarkedet. Noe som gjør at unge med høy utdanning flytter fra Italia.

Bilaget tar for seg den utbredte teorien om at det er nord-sør skillet i Italia som er roten til elendigheten, at skillet siden renessansen mellom de frie og liberale bystatene i Nord og de eneveldige og autoritære monarkiet i sør er skyld i en kulturell avgrunn som fortsatt deler landet. Feil, mener The Economist, både England, Frankrike, Tyskland og Østerrike har også vært styrt av eneveldige monarker. Uten at det betyr at de har vært dømt til politisk tilbakeliggenhet for all framtid. Det er langt nyere grunner til at Italia stagnerer, primært manglende strukturelle reformer de siste ti årene.

I en krass lederartikkel tar The Economist for seg Silvio Berlusconi og lister opp tre ting han er ansvarlig for som gjør at Italia kan tippe over kanten av stupet, og mener at han derfor bør gå av snarest mulig. Det første er festene og skandalene, som nå har ført ham inn i retten i Milano som tiltalt i en sak som gjelder seksuelle relasjoner med en mindreårig. Dette er ting som ligger litt utenfor kjerneområdet til The Economist, men som naturligvis preger tillitsforholdet folk har til et lands øverste  ledelse. Det andre problemet er sammenblandingen mellom landets penger og egne penger, og en rekke økonomiske disposisjoner som i beste fall er etisk problematiske Som The Economist påpeker så er Berlusconi også dømt i retten for økonomisk kriminalitet ved noen anledninger. Problemet har vært at saker har tatt så lang tid at foreldelsesfrister har gått ut underveis, i et par tilfeller ved at Berlusconi selv har fått til lovendringer.

Men selv om disse to kritikkverdige forholdene er alvorlige nok i seg selv, mener The Economist at det mest krtikkverdige ved Berlusconis regjeringstid ikke handler om personlige forhold, men om hvordan landet har utviklet seg økonomisk i hans regjeringstid:

"Worst by far has been a third defect: his total disregard for the economic condition of his country. Perhaps because of the distraction of his legal tangles, he has failed in almost nine years as prime minister to remedy or even really to acknowledge Italy’s grave economic weaknesses. As a result, he will leave behind him a country in dire straits. (...) When Europe’s economies shrink, Italy’s shrinks more; when they grow, it grows less. As our special report in this week’s issue points out, only Zimbabwe and Haiti had lower GDP growth than Italy in the decade to 2010. In fact GDP per head in Italy actually fell."

Problemet for velgerne har naturligvis vært at selv om mange har sett Berlusconis svakheter, har det ikke vært  noen andre politikere man kunne stemme på som ville gjennomført reformer og avskaffet privilegier. Venstresiden i Italia ikke vært noen pådriver for strukturreformer og liberalisering. Det største problemet er fraværet av en liberal høyreside som er tilhenger av konkurranse og pådriver for en omstilling av offentlig sektor. Dersom Italia skal unngå et gjeldsproblem som drar landet utfor stupet må økonomien vokse igjen. Da trengs det ledere som evner å ta ledelsen og gjennomføre noen store forandringer..