Her er det snakk om utenlandske studenter med langt høyere kompetanse enn de aller fleste andre i samfunnet vårt. Unge talenter vi må prøve å beholde i Norge hvis vi kan fordi de har en kompetanse innen områder alt for få norske studenter velger å satse på. En av de Aftenposten nevner i artikkelen er den 29 år gamle Tranh Trung Ngyen, doktorgradsstipendiat ved institutt for Informatikk ved UiO og ekspert på nanoelektronikk. Han er vietnameser og tok mastergraden sin i Korea. Kona jobber i det kinesiske selskapet Huawei på Fornebu. Stort mer globalt blir det ikke. De fant frem til Norge ved å søke på nettet.
Jeg vet ikke om de har fått med seg den pågående norske debatten om innvandrere som gruppe utgjør en kostnad for Norge. I så fall synes de kanskje det er litt rart at en doktorgradsstipendiat i nanoteknologi omtales som en del av samme gruppe som folk uten fullført grunnskole. Og fordi ikke-europeiske innvandrere nå er største gruppe på mange av våre av våre fremste realfagsutdanninger, og er en arbeidskraft vårt næringsliv har stor interesse av å beholde i Norge, kan det ikke være spesielt fremtidsrettet å putte alle innvandrere i en felles sekk og kalle dem kostnader.
Aftenposten refererer tall fra fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU som viser at av 505 doktorgradsstudenter er 65 prosent ikke-norske. Ved institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo er 28 prosent av de som ble tatt opp som nye doktorgradsstudenter i 2010 fra Norge. 40 prosent kommer fra asiatiske land. Dagens Næringsliv skrev for et år siden om at bare en av 96 søkere til doktorgradsprogrammet i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger kom fra Norge. Nå er det ikke like stor andel utenlandske studenter over alt, men innenfor teknologi- og realfag er andelen stor og økende.
Hva kommer denne forskerflukten til Norge av? Aftenposten er inne på et par forklaringer i sine artikler. Den ene er et slags "push", at krise i forskningsbudsjetter i andre land, spesielt i Europa, gjør Norge mer attraktivt for folk som vil gjøre forskerkarriere og trenger ressurser. Den andre et "pull", at Norge kan tilby ren natur og friluftsopplevelser mange unge er interessert i. Det er sikkert noe riktig ved begge forklaringer, men ingen av dem forklarer vel egentlig hvorfor det er langt flere asiater som kommer enn europeere. Det må være noe annet i tillegg, og kanskje er det så enkelt som at en kombinasjon av et bra faglig nivå med en meget billig doktorgradsutdanning i forhold til andre land er noe som gjør Norge spesielt attraktivt for mange asiatiske studenter. Uansett, utfordringen blir å få enda flere av disse unge talentene til å bli.
Oppdatering 06.06.2011: Instituttleder Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk har lest Aftenpostens artikler og blogget om saken. Hans presiseringer og refleksjoner om utviklingen over tid er også verdt å få med seg. Det er jo et viktig poeng at det totale antallet PhD-studenter har økt de siste årene, så selv om andelen asiater har økt mye så er det likevel slik at også antall norske doktorgradssudenter har økt.
Min påstand: Norske studenter velger godt betalt og ofte trygg jobb, fremfor mer skole, stipendiatlønn og en tilleggsutdannelse som gir liten uttelling i norsk arbeidsliv.
SvarSlettVeien til fast ansettelse i akademia oppfattes i tillegg som lang og usikker, og det er mange gode jobber i privat næringsliv som kan tilfredsstille nysgjerrigheten til de som ellers kunne blitt forskere.
For min egen del var valget mellom jobb og stipendiat basert på 80000 kr i lønnsforskjell.
Inger R
SvarSlettEt annet aspekt er at norsk fremtid i form av våre ungdommer ikke velger realfag.
Det er viktig for norsk ungdom å ha rollemodeller innen dette fagområdet som gir inspirasjon til å velge realfag. Jeg savner at det settes fokus på dyktige teknologer i media.
Jeg er dessverre ellers enig i Lars M sine kommentarer om hva man får tilbake i Norge etter å ta en doktograd.
Doktorgradskompetanse gir kanskje liten økonomisk uttelling i arbeidslivet her hjemme, men disse doktorgradsstudentene har jo demonstrert at de er mobile og kan like gjerne jobbe i USA eller andre utland. Både markedet for utdanning og arbeid er inernasjonalt.
SvarSlettKlart det er stor forskjell på doktorgradskandidater fra f.eks. Kina og analfabete flyktninger fra f.eks. Somalia eller Afghanistan.
SvarSlettÅ sammenstille disse i kategorien "ikke-vestlige innvandrere" e.l. kan imidlertid ha den verdien at man ser hvor stor andel de forskjellige utgjør - og pr. idag viser statistikken at de ikke-kvalifiserte innvandrerne utgjør et stort flertall (og et stort økonomisk problem for nasjonen Norge).
Ellers er manglende norsk-kunnskaper også et reelt problem ifht. mange av de godt kvalifiserte innvandrerne. NTH begynner f.eks. å få problemer med å få tilstrekkelige norskspråklig personale som kan undervise i grunnstudier. Både av den grunn - og for å stimulere de dyktige akademiske innvandrerne til å bli og integrere seg i Norge - bør man få obligatorisk norskundervisning inn i mastergrad/doktorgradstudiet deres.
Forøvrig tror jeg ikke asiatiske/afrikanske innvandrere tiltrekkes noe særlig av norsk natur, men det kan være en faktor for vestlige/europeiske innvandrere.
Undertegnede synes det er mer tragisk enn interessant at et oppegående menneske som Paul Chaffey kan få seg til å tro at elitestudenter verden over nå trekker i flokker til Norge og å ta sine avsluttende studier.
SvarSlettDet hadde selvsagt vært bra om det var sant, med tanke på den ekstremt lave internasjonale ranking våre såkalte eliteuniversiteter har, altså UiO/NTNU, så lukter det vondt av hele saken. At en og annen elitestudent velger Norge av politiske eller slektsmessige hensyn. Det høres rimelig ut, men derimot høres det ganske utrolig ut at det i dag skal finnes rundt 250 utenlandske elitestudenter som er i ferd med å avslutte sine studier i Norge.
Om dette store tallet på utenlandske elitestudenter i Norge korrekt, så underbygger dette undertegnedes frykt om at noe er på tok galt i universitetskretsene i Norge. Det er et faktum at kvaliteten på norske universiteter har sunket og vært synkende siden mange år tilbake grunnet ensidig satsning på masseutdannelse. Og Norge fortsetter også stadig å gi ut løyver og bygge nye banantype universiteter i nesten alle byer med en høyskole som søker universitetstatus. Kristiansand fikk slik status i fjor og i år vant Bodø. Ja snart er det vel bare Mysen igjen blant alle norske småbyer som ikke har fått seg sitt eget universitet?
Norge skiller seg klart ut fra Danmark, Finland og Sverige som alt for flere år siden innså at masseutdannelse alene ikke fører frem. Danmark startet og har nå nedgradert nesten samtlige av sine tidligere universitet til høyskoler. Landet sitter nå tilbake med tre større og et lite spesialisert universitet. Finland er i ferd med å gjøre samme sak som Danmark og i Sverige arbeider den nye høgskolekansleren med å nedgradere ni universitet til høyskoler. Men i Norge bygges det opp nye universiteter som aldri før…
Nå er det selvfølgelig prisverdig at politikerne våre gjør noe for å oppgradere massenes kunnskaper. Problemet er at en universitetsutdannelse aldri har vært for massene, men for eliten av landets intelligente ungdom. Og man trenger faktisk ikke å være mindreverdig eller ha dårligere menneskelige kvaliteter selv om man ikke har et langt universitetsstudium å se tilbake på.
Så vidt undertegnede har forstått kommer de fleste av elitestudentene fra den tredje verden. Derfor ligger kanskje noe av forklaringen i at Norad nå i flere år har finansiert en rekke utenlandske ”forskere” og ”vitenskaplige assistenters” oppehold i Norge. Ja organisasjonen har sågar gitt dem 3-års kontrakt ved et universitet og betalt lønnen deres under hele norgesoppholdet.
Flere av disse såkalte ”forskerne” har også hatt forelesningsplikt, men etter hva undertegnede kjenner til har i alle fall noen av dem hatt for dårlige engelskkunnskaper til å forelese. At det også går giftige rykter om at noen av disse utenlandske elitestudentene også har manglet de mest elementære kunnskapene i fagene de studerte, gjør heller ikke saken bedre.
Selv om det overnevnte skulle være rett, så er ikke alt svart. Oslo og Trondheim nyter jo godt av personskatten disse ”forskerne” betaler under sine treårige norgesoppehold. Og familiene deres i hjemlandet får jo en betydelig øket levestandard under disse årene. Og så er det jo en form for uhjelp.
Undertegnede oppfordrer tilslutt pressen å rote litt dypere for å finne frem til hva det er som har påvirket at tilgangen på utenlandske elitestudenter har eksplodert i Norge.
Med vennlig hilsen
Fra den liberale berserken
Jeg synes det er merkeligere at det ikke er flere som søker og kommer fra andre land, spesielt innen EU. Norske stipendiater er så vidt jeg vet best betalt i verden. Bare det å være betalt er temmelig sjeldent i seg selv. At høyt kvalifiserte nordmenn ikke velger å ta alternativkostnaden det er å velge PhD-veien, er mindre rart.
SvarSlettJeg vil tro at grunnen til at såpass få kommer ikke har noe med norske universiteters ranking å gjøre. Den globale etterspørselen på stipendiatsiden er altfor stor til det. Snarere tror jeg det skyldes at UiO (som er det eneste jeg kjenner) ikke har noen effektiv markedsføringsstrategi som får frem mulighetene (selv om det sikkert står mye om dette i strategidokumenter). Sånne ting som aktiv tilstedeværelse og bruk av linkedin, facebook og spesialiserte akademia-sider kunne vært enkle og billige virkemidler - antagelig også langt mer effektive enn dagens annonser i Aftenposten. Tilsvarende kunne hvert fakultet hatt en plan for å benytte forskeres epostlister, internasjonale kontakter osv. Ved mitt fakultet i dag har jeg inntrykk av at slik tenkning i dag er overlatt til den enkelte professor.
Det er m.a.o snakk om et betydelig informasjonsunderskudd fra norske universiteter i det globale jobbmarkedet. Vil tro at dette bare kan løses ved at man tar i bruk lokale krefter (dvs ikke sentraladministrativt) på en systematisk måte.