De fire hovedorganisasjonene
De fire store hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden er NHO, KS, Virke og Spekter, i den rekkefølgen. I følge SSBs ferske tall fra utgangen av 2024, er NHO klart størst med 866 000 ansatte i medlemsbedriftene ved utgangen av 2024. I 2014 var det 625 000 ansatte, så der har vært god vekst. Det kan se ut som NHOs vekst de siste ti årene skyldes flere medlemsbedrifter, men i noen grad også flere ansatte hos eksisterende medlemmer. KS er Norges nest største arbeidsgiverorganisasjon med 514 000 ansatte.som jobber i kommuner og fylkeskommuner. Her skyles veksten fra 461 000 ansatte i 2014 at det har blitt flere ansatte i kommunene, for der er ikke blitt flere kommuner.
Hovedorganisasjonen Virke, som særlig organiserer virksomheter innen handel, og mange tjenestesektorer, har 305 000 ansatte i sine medlemsbedrifter, mot 220 000 i 2014. God vekst er det der også. Mens Arbeidsgiverforeningen Spekter, som først og fremst har har statlig eide sykehus som medlemmer, men også andre store statlige foretak som Posten Norge, Vinmonopolet, Avinor, Bane Nor, Innovasjon Norge og NRK som medlemmer, har 254 000 ansatte, opp fra 201 000 i 2014. Jeg tipper veksten særlig handler om at det har blitt flere ansatte i sykehusene, mens man i noen grad lekker offentlige eide, men konkurranseutsatte bedrifter, til de private arbeidsgiverorganisasjonene.
Under en den største av disse fire hovedorganisasjonene, NHO, er det flere underliggende, men i noen grad uavhengige foreninger, omtrent på samme måte som de fire hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden har tilkyttede fagforeninger. Men på arbeidsgiversiden er det bare NHO som under sin paraply har en slik konføderasjonsmodell med delvis selvstendige foreninger under seg. Det er 18 organisasjoner som på NHO-språket kalles landsforeninger og som har helt egne styrer, administrasjon, vedtekter og økonomi, men der medlemmene er forpliktet til å betale en medlemskontingent til både NHO og en landsforening. Man kan ikke velge bort NHO-delen og heller ikke være direktemedlem i NHO uten å være i en landsforening. Disse landsforeningene i NHO kommer jeg tilbake til.
Det finnes finnes det også noen få helt separate arbeidsgiverforeninger som har vært der i mange år, og som mener at de klarer seg fint utenfor de fire store og forhandler sine egne tariffavtaler med de landsomfattende fagforeningene på arbeidstakersiden. Maskinentreprenørenes forening (MEF) og Private Barnehagers landsforbund (PBL) er eksempler på slike helt uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner, mens Finans Norge er et eksempel på at noen som var utenfor de fire store har valgt å bli en den av NHO som en ny landsforening.
Måter å telle på
Et lite metodisk poeng før jeg dykker videre ned i tallene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall for både antall bedrifter som er medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner og for antall ansatte i disse bedriftene. De har også et eget tall for "antall ansatte i tariffbundne bedrifter" det vil si antall ansatte i bedrifter som er kjennetegnet ved at de har en eller flere tariffavtaler med arbeidstakerorganiasjoner (men der det ikke nødvendigvis er slik at alle de ansatte er med i en fagforening).
Jeg har valgt å bruke antall ansatte i bedriftene som målestokk for størrelse når jeg sammenligner. Det gjør at arbeidsintensive bransjer blir større enn kapitalintensive og/eller teknologiintensive bransjer som olje/gass, havbruk, energi og finansnæring, og denne rangeringen vil avvike fra både verdiskapingsstatistikker og eksportstatistikker som gjerne plasserer olje- og gassnæringen på topp. Men det er nå sånn organisasjonene er opptatt av å måle styrke og gi representasjon.
Det er også verdt å merke seg at statsforvaltningen som rettssubjekt, med sine departementer, direktorater, tilsyn, vesen og verk, ikke har noen egen arbeidsgiverorganisasjon. Kommunene og statlige selskaper har det, i for av KS og Spekter, men ikke statsforvaltningen. De bruker statens personaldirektør som holder til i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til å forhandle avtaler med arbeidstakerorganisasjonene for hele statlig forvaltning. Og så finnes det noen fellestjenester på arbeidsgiversiden i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som statlige virksomheter kan benytte for å få hjelp, bygge kompetanse og utvikle seg som gode arbeidsgivere.
NHOs landsforeninger
Men tilbake til tellingen av hvem som er størst og viktigst i norsk arbeidsliv på arbeidsgiversiden. De hvite radene i tabellen over er organisasjoner som tilhører NHO-fellesskapet, noen med NHO i navnet, som NHO Reiseliv og NHO Byggenæringen, og noen med helt andre navn, som Norsk industri og Abelia. Men de er alle på lik linje under den samme NHO-paraplyen og kalles "landsforeninger". Noen av disse landsforeningene har dessuten underliggende bransjeforeninger med egne styrer, men for å ikke komplisere ting ytterligere, lar jeg det ligge nå. NHO er også den eneste av organisasjonene i privat sektor som har egne regionforeninger med ansatte på lokale kontorer og regionale styrer rundt om i landet, som gjerne tar opp viktige felles saker for næringslivet i regionene, på tvers av NHO-bransjene.
Det er i alt 18 landsforeninger i NHO-fellesskapet som samarbeider med NHO og med hverandre der man har felles interesser, men som i praksis også konkurrerer om synlighet og gjennomslag, og ikke så rent sjelden om medlemmer. Med hele 18 landsforeninger hjelper det å være blant de store som betyr noe. Da får man inn mest kontingent, har flest ansatte og blir best representert i NHOs styrende organer.
I NHO er Norsk Industri aller størst med 151 000 ansatte i bedriftene, opp fra 136 000 i 2014. Norsk Industri er en del av frontfaget med Fellesforbundet i LO, noe som også er en viktig grunn til å være store sammenlignet med andre næringer. Nærmest følger NHO Service og handel, en forening med 116 000 ansatte hos medlemmene. De var 83 000 i 2014, så det har åpenbart gått bra der også. Mens industibedrifter stort sett er organisert i NHO og Norsk Industri, er det mer konkurranse om medlemmer i handel- og tjenestenæringene. NHO Service og handel konkurrerer derfor med Virke om medlemmer, men begge har også muligheter for å rekruttere flere uorganiserte og små bedrifter.
På NHOs interne ligatabell følger NHO Byggenæringen på tredjeplass med 86 000 ansatte, opp fra 72 000 i 2014. I byggenæringen er det mange underliggende bransjeforeninger for ulike deler av verdikjeden, og selv om det er vekst har det også vært litt avskalling ved at Norsk Eiendom og Byggmesterforbundet har gått ut. Det er også slik at deler av verdikjeden, som arkitekter og rådgivende ingeniører helt eller delvis er i andre næringsorganisasjoner, utenfor NHO. Dessuten har byggenæringen viktige teknologidrevne endringsprosesser og aktører i verdikjeden som ikke ser på seg selv som del av den tradisjonelle byggebransjen, så her er det mye ugjort når det gjelder å fremstå som en sterkere og mer samlet og slagkraftig næring.
Bransjeglidning og fremvoksende næringer
Abelia har inntatt fjerdeplassen i NHO og har hatt en veldig solid vekst fra 43 000 ansatte i 2014, rett etter at jeg sluttet som leder der, til 78 000 i dag. NHO Reiseliv, der blant annet hoteller og serveringssteder er medlemmer, har også vokst bra, fra 46 000 ansatte i 2014 til 65 000 i dag. Det samme gjelder den spennende nyskapingen NHO Geneo, en organisasjon for private og frivillige helse- og omsorgsleverandører, inkludert sykehjem, sykehus, legemidler og barnehager, som har medlemsbedrifter med 50 000 ansatte og er nummer seks i størrelse av NHOs landsforening. De burde ha gode utsikter til å vokse videre i en tid der både demografi- og teknologiutvikling skaper behov for endringer. Videre nedover NHOs interne ligatabell finner vi næringsmiddelbedriftene i NHO Mat og drikke, tidligere en ganske fragmentert bransje organisatorisk, men der både privateide og landbrukseide matvareprodusenter, inkludert kjøtt, melk, pizza, bakevarer, øl, brus, sjokolade og alt mulig annet (men ikke fisk) har funnet hveandre i en større enhet.
NHOs støste nyvinning, sammen med nevnte NHO Geno er at Finans Norge har blitt med. De var tidlige den største arbeidsgiverorganisasjonen på utsiden av de store, men er nå blitt en viktig organisasjon innenfor NHO. Finansnæringen i Norge er veldig teknologintensiv. Det er 46 000 ansatte i medlemsbedriftene, opp fra 39 000 i 2014. Med tanke på hvor mye automatisering og effektivisering det hvar vært så er dette en imponerende vekst. Selv om mange rutinejobber er automatisert vekk, og penger i det daglige stort sett er digitale, så er det vekst og utvikling i den mest kompetanseintenvise og spesialiserte delen av næringen, der verdiskapingen er aller størst.
Videre nedover listen finner vi NHO Elektro som organiserer elektrobedriftene, og Offshore Norge, der oljeselskapene og andre som har ansatte på offshoreinstallasjoner er med, med egne tariffavtaler, med noe over 40 000 ansatte. Litt lenger bak er Norsk Bilbransjeforbund, Sjømat Norge, Fornybar Norge og NHO Luftfart. Det finnes landsforeninger og bransjeorganisasjoner for det meste i NHO. Utfordringen er ikke å finne en forening som passer for eksisterendde næringer som har vært der en stund, men heller å omstille seg enda mer og raskere for å fange opp nye fremvoksende bedrifter som ikke føler seg helt hjemme i eksisterende bransjestukturer, eller som migrerer inn i nye områder. og er vanskelige å plassere i de gamle bransjeinndelingene.
Her er det viktig å nevne at Virke har valgt en annen modell enn NHO med en mer enhetlig organisasjonsmodell, uten formaliserte og selvstendige landsforeninger med egen kontingent, egne styrer og egne ansatte. Men Virke må også ta hensyn til at bransjer er forskjellige og kan ha behov for noen egne møteplasser, blant annet fordi det er noen rammebetingelser og kampsaker man ikke har felles med de andre. Man må prøve å arbeide sammen om i bransjen sin. Virke har noe de kaller bransjeområder som en slags møteplasser og talerørsvirksomhet organisert ganske løst og fleksibelt, slik at man kan prøve ut hva som fungerer og ikke fungerer, og tilpasse seg etterspørselen. Uten å være ekspert på dette, tror jeg også Virke bruker et mer menybasert medlemsskap der man i større grad kan sette sammen sin egen pakke av tjenester og nettverk, også på tvers av tradisjonell bransjetenking.
Jeg skal ikke våge meg på noen spådom om hvilken organisasjonmodell om er best egnet når man både skal ta vare på det som virker i dag, og sørge for kontinuitet og gjenkjennbarhet, men også være forberedt på endringer som kommer, og som man ikke fullt ut vet hva er.
Utenfor de fire store
På arbeidsgiversiden er det som tidligere nevnt noen uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner som ikke ser ut til å ønske å være del av et større fellesskap, men trives med å være for seg selv. Størst av disse er Maskinentreprenørenes forbund (MEF) og Private Barnehagers Landforbund (PBL), med henholdsvis 36 000 og 33 000 ansatte i medlemsbedriftene. Begge har vokst fra ca 27 000 ansatte i 2014. I hvert fall PBL konkurrer med NHO og Virke om å organisere samme barnehagebransje. Hadde MEF og PBL vært landsforeninger i NHO ville de ligget mellom Offshore Norge og Norsk Bilbransjeforbund i størrelse. Neste uavhengige arbeidsgiverforening på listen er Norges Lastebileierforbund med 22 000 ansattte. Så kommer Samfunnsbedriftene, som organiserer kommunalt og interkommunalt eide virksomheter, med 17 000 ansatte og Norges Rederiforbund med 16 000 ansatte i sine medlemsvirksomheter.
Hvor går veien videre for arbeidsgiverdelen av det organiserte arbeidslivet? Jeg tror det er gode muligheter for at medlemsveksten fortsetter i en tid der arbeidsgiverorganisering ikke hovedsaklig er en defensiv motreaksjon mot at ansatte organiserer seg, men fordi det er mange fordeler knyttet til å være med i en arbeidsgiverorganisasjon i form av juridisk støtte og andre medlemstjenester, i form av gode møteplasser for ledere, HR-ledere og folk på jakt etter nye samarbeidspartnere, og i form av en mulighet til å påvirke viktige rammebetingelser.
Grunner til å være arbeidsiverorganisert
Når bedrifter velger å være organisert i arbeidsgiverorganisasjoner handler det for i mange bransjer om et ønske om kollektive tariffavtaler og at det finnes noen som tar seg av sentrale forhandlinger og holder orden på rammeverk og praksis rundt lønnsfatsettelse. Også IA-avtaler, bransjeprogrammer, HMS-samarbeid, felles oppærings- og utviklingsprosjekter, og andre ting som partene har funnet ut at blir bedre av at man gjør ting sammen tilhører dette partssamarbeidet, som gjerne omtales som en del av den norske-, eller nordiske modellen.
Men det finnes en hel del andre grunner til å være organisert i en arbeidgiverorganisasjon som ikke har så mye med parter, tariffavtaler eller fagforeninger å gjøre. Ganske mange bedrifter er i dag med i næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner uten at bedriften verken har fagorganiserte eller tariffavtaler. Medlemmene får likvel juridisk og arbeidsrettslig bistand som en del av medlemskapet og kan få hjelp til å håndtere omstilling, nedbemanninger og permitteringer når det er vanskelige tider, eller veiledning når man skal forstå arbeismiljølovens bestemmelser på ulike områder, for eksempel arbeidstidsbestemmelelser. Det er dyrt å gjøre feil, og det er en god forsikring å ha advokater man ringe og spørre om hjelp, eller få tilgang til advokat i en rettslig prosess, som en del av et medlemskap.
Dessuten er man en del av et fellesskap som arbeider for bedre næringspolitiske rammebetingelser for egen og andre virksomheter i samme næring, og for næringslivet og arbeidslivet totalt sett. Gjør organisasjon man er medlem i en god jobb så er det bra for bedriften, næringen og for landet. Men får tilgang til areaner for læring, erfaringsdeling og faglig påfyll, noe skal gir en bedrift en god pakke med verdiøkende tjenester og nettverk til en fornuftig pris, dersom man utnytter mulighetene.
Nye utfordringer og innovasjonsbehov
Helt uten skjær i sjøen er det jo likevel ikke for arbeidsgiverorganisasjonene fremover. Det at et medlemsskap er en totalpakke av tjenester, og ting som gir verdi mer indirekte, og som man betaler for en gang i året, skal sammenlignes med mer spesialiserte og spissede tjenester i markedet der man betaler for det man trenger, og bruker. Og selv om en totalpakke med flere ting kan virke fornuftig, er utfordringen for de store arbeidsgiverorganisasjonene å være relevante nok i møte med raskere omstillingstempo, mer bransjeglidning, flere aktører som ikke passer helt inn i tradisjonelle strukturer, mer teknologidrevet omstilling, mer profesjonelle og spesialiserte investorer og eiermiljøer, og mer og statig mer internasjonalisering.
Det er ikke nok å være ekspert på politikk og arbeidslivsparter, og ta seg av det for medlemmene, hvis rammebetingelser blir skapt andre steder enn på Stortinget og i forhandlinger med LO. Hvordan ser de verdiøkende bedriftsarenaene ut da? Hvis mediebedrifter bare møter andre mediebedrifter, energibedrifter bare møter andre energibedrifter og ikt-bedrifter bare møter andre ikt-bedrifter, og dyrker sin egen fortreffelighet, vil man sikkert stimulere selvfølelsen, men spesielt verdiøkende og nyskapende blir det ikke for ledere og ansatte i bedriftene som er mer opptatt av at kundene, partnerne og investorene deres er andre steder. Som organisasjon må man i større grad viser at man er viktig for flere enn egen bransje, for andre i næringlivet, for det offentlige, og som brobygger mot forskning og utdanning. Man må vise at man er en viktig del av løsningen på viktige samfunnsutfordringer. Og det vil nok kreve en hel del innvasjon og nytenking for å få til det.
Disclaimer: Jeg må skyte inn her at jeg ikke er helt nøytral når det gjelder dette med organisasjoner i arbreidslivet. Jeg var leder i Abelia i 12 år og er godt over middels begeistret for at bedrifter tilhører det organiserte arbeidslivet, og er med i organisasjoner som bidrar til en enklere hverdag og gir muligheter til å påvirke hvoredan fremtiden blir. Jeg har også vært styreleder i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR). Og som rådgiver i Halogen har jeg vært med på spennende og viktige strategi-, fremsyns- og omstillingsprosjekter med blant annet NHO Reiseliv, NHO, NHO Geneo, NHO Reiseliv, Næringslivets Sikkerhetsråd og Eier- og forvalterforum (EFF). Og dermet også veldig opptatt av at organisasjonene må følge med i tiden og klare å omstille seg og tjenestetilbudet sitt i trakt med endringene og behovene i virksomhetene de organiserer. De må være relevante for framvoksende bedrifter og bransjer som utfordrer gamle strukturer og evne å sette viktige samfunnsutfordringer på dagsorden.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar