Tre strategier for sterke distrikter

Mandag denne uken la regjeringen frem tre nye strategier for sterke og attraktive distrikter. Erna var med, Linda var med og Nikolai var med til Bø i Telemark og møte med både virkelige rånere og rånere TV-serien Rådebank. Det bidro også til solid mediedekning og flere gode og morsomme kommentarartikler.

De tre strategiene, om småbyer og tettsteder, om kysten og om innlandet, finner man her på regjeringens nettsted. Det er store og innholdsrike dokumenter som dekker en rekke forskjellige politikkområder, men har det felles at tematikken handler om hvordan rammebetingelser og politikk på alle disse ulike områdene også bidrar til sterkere distrikter og bosetting og arbeidsplasser i hele Norge.

For noen kan det virke som distriktspolitikk er en egen gren av politikken som handler om å bremse, eller til og med reversere utviklingen gjennom poliske vedtak, slik at ting blir som de var før i tiden. Nå er selvfølgelig ikke det mulig, Flytting til byene skjer over alt i verden og handler ikke først og fremst om poliske vedtak, men om endringer i næringsstrukturer. Handel- og tjenestenæringene vokser, spesialiseringen øker, kompetansekravene blir større og tradisjonelle råvarebaserte næringer og produksjonsbedrifter blir stadig mer automatiserte og mindre arbeidsintensive. 

Nye muligheter oppstår i de voksende og de nye kunnskapsintensive tjenestenæringene som oftere er i byene. Når unge folk flytter i Norge er det ikke for å komme vekk fra nød og arbeidsledighet (i norske distrikter er det i dag svært lav arbeidsledighet, og mangel på arbeidskraft i flere bransjer), men fordi det over tid har vært enda bedre muligheter i form av utdanningstilbud og bedre betalte jobber andre steder. Distriktspolitikk i en slik samfunnsutvikling kan ikke handle om bremser, reverseringer og subsidier, men å sørge for at distriktene blir attraktive steder å lokalisere næringsliv og ta vi utnytter digitaliseringen til å tilby utdanning, fjernarbeidsmuligheter og offentlige tjenester over hele landet

Hvorfor tre strategier for sterke distrikter og ikke bare en? Det har med at distriktene er ulike. De her noen felles trekk, men mange ulike forutsetninger og fortrinn når de skal møte gripe mulighetene i et samfunn og næringsliv i omstilling. Kystkommunene har andre næringer enn innlandskommunene. Hvordan det grønne skiftet og fremveksten de nye næringene som utnytter norske fortrinn foregår er også litt ulikt. Men felles for dem er at småbyene og tettstedene bidrar med fellestjenester, handelsvirksomhet, logistikk og andre knutepunktfunksjoner som kan bidra til at man slipper å dra til et sted langt unna for å få tilgang til nødvendige tjenester og nettverk. 

Ja, det har foregått en sentralisering i den forstand at folk har flyttet på seg, men i Norge har mye av dette vært handlet om å flytte innenfor regionene, og ikke bare til de største byene, men til småbyene og tettstedene. Det har bidratt til vi har bosetting over hele landet i Norge, i større grad enn våre nordiske naboland. Det henger naturligvis også sammen med at Norge har en kyst der noen av våre viktigste eksportnæringer, olje/gass og sjømat, finnes. Men det har også resultert i et kraftig vekst i småbyene langs kysten i hele landet. Nå ser vi fremveksten av en ny generasjon naturressursbasert, digitalt og grønt næringsliv som gir store muligheter over hele landet. Alle de tre distriktsstrategiene er bidrag til at den jobbveksten og de mulighetene skal utnyttes.