To urovekkende indikatorer i RNB

Denne uken har regjeringen lagt frem Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, eller RNB som det gjerne heter blant de innvidde. Dette er en budsjettjustering som som skjer litt ute i budsjettåret hvert år, og vedtas i Stortinget før de tar sommerferie. Det skal i prinsippet ikke være en ny budsjettbehandling, men justeringer for uforutsette ting. I år nyter forsvaret og den statlige helsesektoren godt av å bli oppjustert.

Men i tillegg til at noen inntekter og utgifter justeres opp og ned i proposisjonen om RNB, er Stortingsmeldingen om RNB en interessant løypemelding om tilstanden i norsk økonomi. Her fremfører regjeringen påstander om at ting nå går bra, slik vi også hører det samme budskapet i media. I kapittel 2 om situasjonen i norsk økonomi står det:

"Mot slutten av året og inn i 2025 venter vi at veksten i norsk økonomi igjen kommer opp, og til noe i overkant av en normal veksttakt, se tabell 2.1. Det skyldes i hovedsak utsikter til bedret kjøpekraft for husholdningene, som vil trekke opp konsumet og etter hvert også boliginvesteringene. I år vil økt offentlig etterspørsel også være en viktig bidragsyter til høyere aktivitet."

Det er jo flott å tenke at det både blir vekst i økonomien, bedre kjøpekraft, flere arbeidsplasser, lavere rente og, i hvert fall etter hvert, vekst i boliginvesteringene. Men det fine med stortingsmeldingen om RNB er at den også inneholder 100 sider med grafer og tabeller fra folkene som driver med statistikk og prognoseverktøy, så man rett og slett kan undersøke budskapet om at ting går bra opp mot tallene fra fagekspertisen som viser hvordan de mener det vil gå i 2024 og 2025.

Jeg vil trekke frem to indikatorer man i hvert fall må si at nyanserer de positive fremtidsutsiktene en del, og noen av oss vil tenke at er ganske urovekkende prognoser for de nest to årene. Den ene er tabellen øverst til høyre i dette blogginnlegget, fra side 18 i  RNB-meldingen som har overskriften "Hovedtall for norsk økonomi". Den viser at BNP i fastlands-Norge vil vokse med 0,9 prosent i år og 1,9 prosent i 2025, men det er offentlig sektor som vokser mest, ikke private bedrifter eller privatpersoners økonomi. Mens offentlige konsum øker med 2.1 prosent i 2024, øker privat konsum med bare 1 prosent.

Og kanskje aller mest urovekkende (og derfor markert i gul farge av meg i tabellen over): Investeringene i bedrifter i fastland-Norge vil falle med 2,6 prosent i 2024 og med ytterligere 3,4 prosent i 2025, mens investeringer i offentlig forvaltning vil øke med 4,1 prosent i år. Dette er en betydelig dreining av penger fra privat til offentlig sektor, som kanskje ikke er spesielt overraskende når man ser på skatteøkningene som er gjennomført og de kraftige reaksjonene som kommer fra gründere, investorer og andre i privat sektor mot mer eller mindre kreative forslag om nye skatter. Det som i hvert fall er sikkert når man ser på disse indikatorene er at regjeringens politikk virker som annonsert. Mer penger blir flyttet fra private bedrifter og eiere og til det offentlige.

Den andre indikatoren jeg vil trekke frem, som viser noe av det samme, men over tid, handler om forholdet mellom hele offentlig sektor og hele privat sektor i norsk økonomi. For hvor stor andel utgjør egentlig offentlig forvaltning i norsk økonomi? Svaret finner vi grafen til venstre fra side 49 i stortingsmeldingen om RNB. Den viser "Utgifter i offentlig forvaltning i prosent av trend-BNP for fastlands-Norge 2007-2024". Som vi kan se i grafen utgjør statlig og kommunal forvaltning omkring 62 prosent av fastlands-Norges økonomi i 2023 og 2024. Andelen har aldri vært høyere enn nå.

Denne grafen står litt alene i stortingsmeldingen og er av en eller annen grunn ikke kommentert i teksten. Det er derfor naturlig nok heller ikke formulert noen målsetting om hva regjeringen mener om denne prosentandelen, eller om den bør opp eller ned i årene som  kommer. Hvor  høy kan prosenten bli før dette ikke lenger er bærekraftig? 

Er vi der at vi burde laget en variant av en handlingsregel for offentlig forvaltnings andel av BNP? Vi må vel anta at offentlige utgifter til helse, eldreomsorg og pensjoner fra folketrygden vil vokse i trakt med demografiutviklingen i årene som kommer. Men er det mulig å ha et mål om at veksten i offentlige utgifter, over tid, ikke må være høyere enn veksten i økonomien totalt? Og innrette oss slik at privat sektor får rammebetingelser som gjør at den kan vokse minst like mye som det offentlige i både omsetning og antall ansatte. Vi trenger jo en stor og lønnsom privat sektor for å sørge for høy sysselsetting og for å finansiere velferdsutiftene fremover.. Grafen over viser at trenden nå går i motsatt retning, noe som ikke kan være bærekraftig på sikt.