Bokens undertittel er for øvrig sterkt misvisende. I motsetning til for eksempel Matt Taibbi i Rolling Stone, hevder ikke William D. Cohan at Goldman Sachs styrer verden eller står bak de fleste store katastrofene som har rammet oss. Det han derimot gjør er å beskrive historien til en bedrift som har utviklet en sterk og spesiell bedriftskultur, som har resultert i noen veivalg som ofte har vært klokere enn det konkurrentene har gjort i vanskelige tider. Men som også har medført noen krevende etiske dilemmaer.
Goldman Sachs ble grunnlagt i New York av den tyskfødte jøden Marcus Goldman i 1869 og fikk navnet Goldman Sachs etter at hans yngste datter Louisas ektefelle, Samuel Sachs, ble tatt inn i ledelsen. Etter Marcus Goldmans død i 1904 ble selskapet en tid ledet av tospannet Samuel Sachs, en konservativ bankmann og Henry Goldman, en trader som var langt mer glad i å ta høy risiko. Også lenge etter at familiene Goldman og Sachs ga fra seg kontrollen i selskapet, skulle spenningen mellom bankfolkene og traderne fortsette å prege Goldman Sachs indre liv. I perioder har denne interessekonflikten i selskapet blitt håndtert med en delt toppledelse, med en investment banker og en trader sammen på toppen.
Dette er en stor bok, 684 sider totalt, der noen sentrale temaer får stor plass. Et av dem er den tette koblingen mellom Goldman Sachs og amerikansk politikk. Robert Rubin ble konsernsjef i Goldman i 1990 og ble Bill Clintons finansminister i 1995. Joe Corzine ble konsernsjef i Goldman i 1994 og ble i 2001 først senator og deretter, i 2006, guvernør i New Jersey for det demokratiske partiet, Og Henry Paulson som var konsjernsjef i Goldman mellom 1999 og 2006, gikk så over til å være finansminister for George W. Bush, og fikk etter kort tid ansvaret for å håndtere utbruddet av finanskrisen i 2008. William Cohan hevder i boken at Obama og kongressens populistiske utspill mot finansnæringen og deres "investment bank basnhing" gjør at dagens ledelse i Goldman Sachs sannsynligivis har historisk liten politisk innflytelse, mindre enn noen ledelse i Goldman Sachs har hatt siden før president Roosevelt.
Boken er en interessant kronologisk gjennomgang av Goldman Sachs historie. Og enda mer interessant er det å lese om hva det er i kulturen og ledelsen som gjør dette selskapet så spesielt. Men aller mest interessant er refleksjonene om den innebygde motsetningen mellom å handle med kundenes penger og å handle med egne penger, og om hvordan Goldman Sachs benekter at dette er en uforenelig motsetning. Bransjen har beveget seg fra å være en bransje som driver med rådgivning, tilrettelegging og megling på vegne av kunder, der man tar betalt fra kunder for jobben man man gjør, til å bli en bransje som i stadig større grad tjener penger på å investere selskapets egne penger i transaksjonene.
Riktig interessante etiske problemstillinger oppstår når man investerer selskapets penger basert på informasjon man har tilegnet seg når man har jobbet som tilrettelegger for en kunde, eller jobber for begge parter i en transaksjon, eller er tilrettelegger for en kundes investering, for eksempel kjøp av boligobligasjoner, og samtidig er så overbevist om at kunden vil tape at man satser sine egne penger på å vedde mot kundens posisjon . Boken til Cohan er innom både historiske og ferske eksempler på alle disse problemstillingene, noen av dem har også spilt en sentral rolle i senatshøringer om Goldman Sachs ganske nylig. Det bidrar til å gjøre dette til en interessant, balansert og dagsaktuell bok om en av de viktigste og mest interessante aktørene i den globale finansbransjen.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar