Bitcoins fall - og digitale sentralbankpenger

I november i fjor var en bitcoin verdt 67 000 kroner. I dag er den verdt mindre enn 20 000. Fallet har gått hardt ut over mange som har latt seg lokke til i å kjøpe bitcoin eller noen av de andre kryptovalutaene som har vært populære spekulasjonsobjekter de siste 2-3 årene. Vi kommer garantert til å høre mye mer om konsekvensene av nedturen. Både om de som har tapt mye penger (de fleste) og noen som har tjent fordi de har vært meglere eller drevet "børser", og tjent penger uavhengig av om valutakursen går opp eller ned.

Nå skal ikke jeg spå hva prisen for en bitcoin vil være på kort sikt, men på lengre sikt er jeg ganske sikker på slike private og uregulerte kryptovalutaer vil bli stadig mer marginale. Grunnen til dette forklarer Anne Siri Koksrud Bekkelund svært godt i et innlegg i Dagens Næringsliv denne uken med overskriften "Glem bitcoin".

Hun nevner at nye reguleringer fra EU for å sikre forbrukerbeskyttelse og investorbeskyttelse vil bidra til at mye av dagens virksomhet vil forsvinne. Men en minst like viktig utfordring for dagens kryptovalutaer er hva sentralbankene gjør. I dag er det slik at sentralbanker bare utsteder fysiske penger (kontanter), mens de digitale pengene vi bruker til daglig er utstedt av banker og kortselskaper og er egentlig et digitalt uttrykk for bankinnskudd og bank-/kort-gjeld. Hun skriver i DN at:

"Samtidig kan en helt annen utvikling slå bena under kryptoindustrien på sikt: Både den europeiske sentralbanken, Norges Bank og over 90 prosent av verdens sentralbanker utreder nå såkalte digitale sentralbankpenger. Ett av målene er å hindre at kryptovaluta får spille en for stor rolle i fremtidens økonomi. Som Teknologirådet har beskrevet i en ny kortrapport, kan «e-kroner» bli en tredje form for nasjonal valuta ved siden av dagens kontanter og bankinnskudd. De vil være elektroniske, som bankinnskudd, men være garantert direkte av sentralbanken, som kontanter."

Digitale sentralbankpenger vil med andre ord gi oss noen av de fordelene som ligger i teknologiene bak kryptopenger når det gjelder fleksibilitet, sporbarhet og mulighet for universell anvendelse både geografisk og  at det kan brukes til alt fra kontantlignende bruksområder fra en lommebok som app på mobilen eller et fysisk og anonymt kontaktkort til, i motsatte ende, virkelig store investeringer og pengoverføringer. Jeg antar også at det på samme måte som med fysiske sedler som blir slitte og tas tilbake av sentralbanken og erstattes med mye, er slik at de digitale kjedene kan tas inn til sentralbanken og "vaskes" og sendes ut på nytt, for å spare energi og datakraft.

Penger har i hvert fall tre helt grunnleggende roller i livene våre og i samfunnet vårt. De brukes til å betale for ting. De brukes til å spare, investere og låne. Og de brukes for det tredje som en målestokk for økonomisk verdi som folk har tillit til. En digital valuta med mening må være minst like god til å løse alle disse tre oppgavene som dagens bankutstedte digitale penger, eller dagens fysiske penger, for at den skal være nyttig til noe annet enn spekulasjon. Dagens kryptovalutaer er ikke bedre på noen av delene. Det tar lengre tid å betale (og kursen kan endre seg underveis) enn med kort. Det er ren bingo å spare eller låne kryptovaluta fordi kursen kan svinge med et tosifret prosentbeløp i løpet av en dag. Og dette gjør at dagens kryptopenger heller ikke er særlig godt egnet som målestokk når vi skal fastsette hva et hus eller en bil er verdt.

Sentralbankutstedte digitale penger vil derimot være utstyrt med akkurat samme tillit, transparens og relative stabilitet som dagen kroner (eller euro, dollar eller pund) og være egnet til å gjøre alt dette. Men som Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i DN det flere ulike måter å designe digitale sentralbankpenger, og noen veivalg som må tas. Hun nevner særlig to:

"Hvis digitale sentralbankpenger skal innføres, må det gjøres en rekke valg og avveininger. For eksempel må digitale sentralbankpenger være rimelige, nyttige og tilgjengelige, dersom de skal utkonkurrere kryptovaluta. Men blir de for gode, kan bankkunder velge å flytte sparepengene fra bankinnskudd til digitale sentralbankpenger i stor skala.(...) Et annet valg er grad av anonymitet. Kina vil gi myndighetene fullt innsyn i bruken av digitale sentralbankpenger, og dermed øke graden av overvåkning. Men slike penger kan også gjøres helt anonyme, som dagens kontanter. Da reduseres imidlertid mulighetene til å hindre kriminell aktivitet som terrorfinansiering eller skatteunndragelse."

Jeg antar et det i begge disse konkrete eksemplene vil være et ønske om å balansere ulike hensyn og at det er typiske politiske spørsmål å avklare rolledelingen mellom hva sentralbanken skal gjøre og hvor det skal være en sunn og god konkurranse mellom private banker, blant annet for å fremme innovasjon. Og på samme måte vil det være et politisk spørsmål å finne den rette balansen mellom behovet for å beskytte privatlivets fred og ha den nødvendige registreringen og kontrollen som gjør at man kan bekjempe kriminalitet. Slik det er på andre områder i samfunnet.

Nå har vi et svært velfungerende betalingssystem i Norge som både er effektivt og har stor tillit. Vi er også et foregangsområde i verden når det gjelder digitale betalinger, med en lang historie når det gjelder bruk av nettbanker og betalingskort, men også stor innovasjon når det gjelder nye tjenester, som Vipps og BankID på mobil. Det gjør at kontantandelen er lavest i verden, bare omkring 4 prosent av alle transaksjoner skjer med kontanter. Derfor er det ikke sikkert det er noen hast. Men på den annen side: Hvis vi skal beholde den lederrollen vi har når det gjelder innovasjon innen bank og betalingstjenester, er det kanskje lurt å følge med på hva EU gjør på dette området. Og løfte den politiske debatten om behovet for digitale sentralbankpenger - og hvordan vi i så fall skal håndtere veivalgene.

Her er Teknologirådets notat.

Her er innlegget til Anne Siri Koksrud Bekkelund i DN