Goldman Sachs nedtur

Goldman Sachs var alltid kongen på haugen blant de store investeringsbankene. Den verste av de verste. Den mest spekulative, men som alltid landet på beina, også når andre rotet bort milliardene. Jeg blogget om en biografi om Golman Sachs tilbake i 2012 da alt fortsatt var ganske lyst.

Boken til William Cohen er for øvrig verdt å lese. Den beskriver historien fra den tyskfødte jøden Marcus Golman etablerte banken og fikk med seg sin svigersønn Samuel Sachs i ledelsen. Dette har vært en bedrift med en sterk og særegen bedriftskultur. Den har vært preget av en dragkamp mellom konservative bankfolk og risikovillige tradere. Og det hører med til historien at mange av selskapets ledere har gått inn og ut av USAs toppolitikk, og men også hatt en svingdør til topproller i Verdensbanken og IMF.

Men nå virker det som rollen som kongen på haugen er over. Resultatene er ikke like spektakulære og andre finanshus gjør det for bedra. Noe av dette skyldes innstramminger som skjedde etter finanskrisen, der noen av de mest spekulative eksessene ble innskrenket. og noe skyldes forsøk på å lykkes i helt andre deler av finansnæringen, med "consumer banking", med forbrukslån og slikt, som ikke passer like godt for dem med de dyreste utdanningene og de dyreste dressene. 

The Economist har laget en egen special report om Goldman Sachs nedtur under overskriften "How Goldman Sachs went from apex predator to Wall Street laggard":

"With consumer lending in disarray, wealth management growing only slowly and the cultural overhaul going into reverse, the new Goldman Sachs looks a lot like the old Goldman Sachs, albeit with a small, loss-making consumer arm tacked on. It retains its superb advisory and markets arms, which make up around 70% of the firm, but yield volatile returns, as does its asset-management unit.

This array of businesses does not seem to excite investors. In 1999 Goldman’s share price implied the firm was worth four times the value of its assets (book value, in the jargon). Nowadays, it trades at book value, implying that investors would do just as well to liquidate it. Morgan Stanley, in contrast, trades at 1.7 times book value. It is embarrassing enough to be outshone by an old rival. In the consumer-lending business, to be outdone by the guys in polyester suits is pure humiliation."