søndag 7. august 2022

Thomas Gryta og Ted Mann: Lights Out

Hva i all verden har skjedd med General Electric? Det var verdens største selskap med markedsverdi på 600 milliarder dollar høsten 2000. I 2001 tok Jeff Immelt over og var blant verdens aller mest genierklærte konsernsjefer da han besøkte Norge og åpnet et nytt fabrikkanlegg for produksjon av legemidler i Lindesnes i 2005. Så kom han til konserthuset i Oslo, der jeg også var i publikum, og snakket om verktøyene og modellene som gjorde GE best i verden på lederutvikling og innovasjon. Og ledende på både det digitale og det grønne var det også i ferd med å bli ved å bygge en grunderkultur i et av verdens største industriselskaper. 

For godt til å være sant? Det er dette boken til Wall Street Journal journalistene Thomas Gryta og Ted Mann handler om. Og allerede i tittelen får vi en del av konklusjonen: "Lights Out -Pride Delusion and the Fall of General Electric". Selskapet som hadde en markedsverdi på 600 milliarder har de siste årene slitt med å holde en verdi på over 100 milliarder dollar, og de dårlige nyhetene har bare fortsatt og fortsatt å komme for GE.

Man skal kanskje være litt ekstra interessert i beretninger om bedrifters vekst og fall, og ikke minst "keiserens nye klær" for å like bøker som dette. Der Bethany McLeans bok om Enron, "The Smartest Guys in the Room" er selve gullstandarden. Liker man slike bøker er "Lights Out" vel verdt å kjøpe, og det er jo spennende å finne ut hvor det ble av selskapet så mange trodde var best. GE var det eldste gjenlevende medlemmet av Dow Jones indeksen (de ble fjernet i 2018), har røtter tilbake til Thomas Edison og J.P. Morgan. 

På 1990 og 2000-tallet skullebedrifter spesialisere, slanke og konsentrere seg om kjernevirksomhet, og outsource alt annet. Og i hvert fall ikke være konglomerater som skulle drive i mange helt ulike bransjer samtidig. GE var selskapet som tilsynelatende motbeviste alt management-konsulter og strategi-professorene skrev bøker om. GE var historisk produsenter av kjøleskap, kjøkkenmaskiner og lyspærer for privatmarkedet og lokomotiver, flymotorer og gassturbiner i bedriftsmarkedet. De var pioneren når det gjaldt å endre forretningsmodellen fra vareproduksjon til verdiøkende tjenester og langtidskontrakter for vedlikehold. Flymotorer og kraftverksturbiner ble noe du kunne leie i stedet for å kjøpe, og da ordnet GE Capital finansieringen.

Dette med konglomerat er naturligvis noe av det boken problematiserer. For i tillegg til lyspærer og hvitevarer og gassturbiner og flymotorer, produserte GE store sykehusmaskiner som CT- og MR-scannere (Norge produserte GE Vingmed håndholdte ultralydsmaskiner som ble en suksess for brukerne, men for billige til at GE tjente penger). Og de etablerte seg innenfor legemidler. Dessuten drev GE med TV- og filmproduksjon gjennom NBC og Universal. De satset på olje- og gass ved å kjøpe Baker Huges. De hadde plastproduksjon. Og de satset på software og investerte stort i programvare for å styre og monitorere industrielle prosesser.

Men i tillegg til alt dette ble GE Capital en stadig større del av selskapet. En virksomhet som fungerte som et finansielt mellomledd når kundene skulle ha turbiner og flymotorer, men som ekspanderte inn kredittkort og forbrukslån, eiendomsfinansiering, leasingvirksomhet, forsikringsvirksomhet og alt mulig annet. I realiteten en av verdens største banker, men uten å være del av banklovgivningen. Og da ble det fristende å også bruke GE Capital som et stad å "gjemme" dårlige resultater, og mellomfinansiere for kunder som enda ikke hadde betalt og jevne ut kvartalsresultater ved å kjøpe noe eller selge noe. Det hele ble så komplekst at konsernledelsen selv hadde problemer med å forstå hva som skjer og at det ble et sted å skyve problemer foran seg. Bill Gates blogget om dette med å pynte på tallene da boken kom i fjor.

Selv om det var ting i GE som minnet om bokføringstriksene i Enron litt tidligere, som at fremtidige inntekter fra tjenestesalg og vedlikehold ble veldig aggressivt inntektsført, oppfatter jeg at forfatterne ikke mener det som skjedde i GE var direkte løgnaktig, men det var heller ikke helt sant. Det var dessuten lite transparent, blant annet på grunn av GE Capitals finansielle innovasjoner. Et annet problem var at Jeff Immelts bakgrunn som selger, og troen hans på at GE måtte omstilles raskt fra et tradisjonelt industriselsskap til verdens beste på innovasjon og digitalisering, fungerte bedre i TV-reklamer og powepoint-presentasjoner enn i virkeligheten. De digitale produktene de skrøt av var ikke ferdige. Selskapet han snakket om og selskapet han ledet i virkeligheten var to forskjellige virksomheter. Da vinner virkeligheten til slutt.

Boken tar historien frem til dagens sjef Larry Culp jr tok over som konsernsjef i 2018, den første som ikke kom fra innsiden av GE. Han fulgte etter Jack Flannery, som erstattet Jeffery Immelt i 2017 og ble avsatt i 2018, og aldri fikk bruke den tiden som er nødvendig på å snu et gigantselskap med enorme strukturelle og strategiske utfordringer, i tillegg til diverse erstatningskrav og kommende rettssaker på grunn av investorer som mener de er ført bak lyset. Siden 2018 er ikke problemene akkurat løst, men jeg ser på hjemmesiden til GE er at planen nå er å dele GE i tre separate børsnoterte selskaper på kjerneområdene, etter at mye annet er solgt allerede. I 2024 skal GE Heathcare spinnes ut, litt senere vil GE Vernova spinnes ut med energi- og miljøvirksomhetene. Så vil "rest-GE" i all hovedsak være GE Aviation, flyvirksomheten, som vil eie varemerket og lisensiere det ut til de andre i den grad de mener navnet skaper merverdi. Men det vil ikke lenger være samme selskap. Konglomeratet er borte og 130 års industrihistorie vil snart være over.

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar