Den ene grunnen er Brexit. Befolkningen i Nord Irland stemte for å bli i EU, men tapte. Det betyr at grensen mellom republikken og Nord-Irland, som har vært åpen og nesten ikke mulig å oppdage, nå blir EUs yttergrense. Det er jobbet frem løsninger som skal redusere ulempene, men det blir ikke som før for verken personer eller varer, som har beveget seg helt fritt over grensen. En ny hard grense er ikke populært.
Den andre og betydelig mindre kjent grunn til at det skjer forandringer er demografi og identitet. Vi er vant til å tenke Irland som katolsk, mens Nord-Irland som et område som ble igjen i Storbritannia fordi flertallet, omkring 2 av 3, er protestantiske. Og betydelig mer opptatt av å flagge sin protestantiske tilhørighet enn briter ellers, som ikke er spesielt religiøse av seg. Men her har det skjedd store endringer de siste på tiårene. Katolikkene i Nord-Irland har fått langt flere barn enn protestantene, og the Economist skriver at:
"When the six counties of Northern Ireland opted out of independence in 1922, they thought they were ensuring that a part of the island would always remain under Protestant control; Protestants outnumbered Roman Catholics there by two to one. That edge has been dulled. Analysis by The Economist of the censuses of 2001 and 2011, along with results of Britain’s quarterly labour-force survey, strongly suggests that Catholics are now the single biggest confessional grouping in Northern Ireland."
Nå er det vel ikke slik at regligiøs tilhørighet alene avgjør hvor man står i ulike politiske spørsmål, heller ikke i Irland. Men det har nok stor betydning likevel om Nord-Irland fremover har en befolkning der flertallet ikke lenger er protestanter. Det ser ut til å bli spennende tider både i republikken og i Nord-Irland fremover.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar