søndag 3. juli 2016

Anarchy in the UK

Ikke uventet handler mye av ukens The Economist om Storbritannias utmelding av EU. Nå som alvoret gradvis synker inn har nok enda flere blitt oppmerksomme på at det kommer til å bli ganske krevende å utforme nye spilleregler. Med i dette bildet hører en del negative konsekvenser den britiske utmeldingen påfører andre land, som for eksempel hvordan man skal håndtere grensepasseringer mellom Irland og Nord-Irland.

Men de aller største utfordringene, i hvert fall på kort sikt, er hos Storbritannias politikere som nå må bestemme seg for hva slags forhold de egentlig skal ha til EU. Og før de kommer i gang med forhandlinger må de ha en statsminister som kan forhandle en ny avtale. Hvor vanskelig denne jobben kommer til å bli er tema for The Economists lederartikkel "Adrift", der de peker på at utgangspunktet er omtrent det vanskeligst tenkelige med tanke på de mange uansvarlige løftene som kom fra brexit-tilhengerne om hvordan man etter en utmelding skulle få alle fordelene ved adgang til EUs indre marked, men ingen av ulempene. Hinsides det som er realistisk politikk:

"Fixing the mess will be an urgent task for the prime minister. Who should that be? Tory party members, who have the final say, may favour one of the victorious Leave campaigners, a mediocre bunch who have disgraced themselves during the campaign: lying about inflated budget payments and phantom Turkish migrants, before vanishing after the vote when the Brexit hit the fan. None of them would make a worthy prime minister. And yet the very falseness of the prospectus they flogged may be their best qualification for the job. Britain’s next leader must explain to 17m voters that the illusion they were promised—all the EU’s benefits with none of its obligations—does not exist. Only when the authors of the Brexit fantasy themselves return from Brussels without this magical deal might Leave voters accept that a compromise is necessary".

The Economist har også en egen briefing om Brexit der de går litt dypere ned i noen temaer, blant annet om hvordan man går frem rent praktisk for å gjennomføre en utmelding og samtidig ordner et nytt avtalemessig forhold til EU. Den artikkelen heter "Article 50 ways to leave you lover" og understreker at mens artikkel 50-forhandlingene skal handle om en ordnet utmelding, må det så parallelt som mulig forhandles om hvordan både handelspolitikk og en rekke andre relasjoner mellom EU og Storbritannia skal håndteres i fremtiden, Her eksisterer det ingen oppskrift på hvordan ting skal gjøres: The Economist skisserer tre alternativer for UK, der en EØS-konstruksjon slik Norge har er en mulighet, men ikke spesielt sannsynlig i og med at brexit-valgkampen handlet mye om å få redusert arbeidsinnvandringen. EU er krystallklare på at fri bevegelse av arbeidskraft er helt avgjørende for å få være del av det indre markedet:

"If not Norway (or Norway-lite), there are only two other options: a Canada-type free-trade deal, which would eliminate most tariffs on goods; or normal World Trade Organisation rules. Either would take time, not least because, since Brussels has taken care of trade negotiations since 1974, Whitehall lacks experience. Neither would cover most services (including, crucially, financial services). In either case banks in London could well lose many of the “passporting” rights that let them trade across the EU—much to the delight of rivals in Paris and Frankfurt."

En egen artikkel tar for seg utfordringene den nord-irske fredsavtalen og grensen mellom Irland og Nord-Irland kan komme opp i hvis når Irland skal fortsette som medlem i EU, mens Nord-Irland skal være utenfor. Et av mange nye problemer den britiske folkeavstemningen har påført andre land, og som må løses på en eller annen måte i tiden som kommer.

Også land utenfor EU kan risikere å føle konsekvensene av britenes nei, for eksempel andre land som forhandler med EU om ulike avtaler. Britenes nei fører, ikke uventet, til at EU tydeliggjør at de vil være konsekvente når det gjelder balansen mellom fordelene ved markedsadgang og forpliktelsene man må påta seg. The Guardian skrev på søndag om at "EU tells Swiss no single market access if no free movement of citizens". Ytterligere et eksempel på at ganske mye blir påvirket. Og at flere ting leave-tilhengerne påstod var skremselspropaganda fra ja-siden viste seg å være høyst reelle problemer.