fredag 22. april 2011

Michael Lewis om Irlands fall

Det spesielle med Irland er at det gikk fra å være et veldig fattig land, og var det veldig lenge, til plutselig å bli det rikeste landet i EU, uten å rekke å være et middels land. Og så gikk det helt galt i 2008 i forbindelse med finanskrisen. Det er denne forbløffende opp- og nedturen i Irland Michael Lewis har tatt for seg i en artikkel i Vanity Fair, der han sier dette om det spesielle med den irske varianten av finanskrise:

"Ireland’s financial disaster shared some things with Iceland’s. It was created by the sort of men who ignore their wives’ suggestions that maybe they should stop and ask for directions, for instance. But while Icelandic males used foreign money to conquer foreign places—trophy companies in Britain, chunks of Scandinavia—the Irish male used foreign money to conquer Ireland. Left alone in a dark room with a pile of money, the Irish decided what they really wanted to do with it was to buy Ireland. From one another."

Den irske oppturen var spektakulær. Fra å være et konstant utvandringsland, av åtte millioner innbyggere dro en og en halv til USA og en million døde av sult på 1840-tallet, snudde plutselig strømmen etter årtusenskiftet. Irland fikk netto innvandring fra UK. Og av en million polakker som dro for å finne arbeid andre steder da Polen ble EU-medlem var 250 000 i lille Irland. Jeg husker jeg diskuterte dette irske mirakelet med Grete Faremo, rundt 2007 da hun var styreleder i Abelia. Hun hadde mye med Irland å gjøre gjennom Microsoft, men hun kunne ikke forstå tallet på 60 000 hun hadde hørt om antall nye boliger som ble bygget i Irland årlig, og spurte meg om jeg visste hvor mange boliger som ble bygget hvert år i Norge. Jeg svarte at jeg trodde det ble bygget litt over 30 000 nye boliger i året i Norge, et skummelt høyt tall i norsk sammenheng og et tegn på toppen av en høykonjunktur. Men at Irland med færre innbyggere enn Norge skulle bygge dobbelt så mange nye boliger virket veldig rart. Noe måtte være helt feil. Det er akkurat dette Michael Lewis beskriver i artikkelen sin:

"...more than a fifth of the Irish workforce was employed building houses. The Irish construction industry had swollen to become nearly a quarter of the country’s G.D.P.—compared with less than 10 percent in a normal economy—and Ireland was building half as many new houses a year as the United Kingdom, which had almost 15 times as many people to house. He learned that since 1994 the average price for a Dublin home had risen more than 500 percent."

Irlands problemer er på langt nær over. Nå er det nettopp valgt en ny regjering som skal gå løs på dem, mange sliter med å forstå hvorfor den forrige regjeringen fikk lov til å sitte så lenge. Kanskje har Michael Lewis rett i at dette grunnleggende sett handler om at irene helst ikke vil snakke om sine problemer.

"Two things strike every Irish person when he comes to America, Irish friends tell me: the vastness of the country, and the seemingly endless desire of its people to talk about their personal problems. Two things strike an American when he comes to Ireland: how small it is and how tight-lipped. An Irish person with a personal problem takes it into a hole with him, like a squirrel with a nut before winter."

Det er etter hvert blitt en slags trilogi fra Michaeal Lewis om finanskriseland i Vanity Fair som begynte med en fantastisk fortelling om Island kalt Wall Street on the Tundra (som jeg blogget om for to år siden). Så kom en artikkel om den greske gjeldskrisen kalt Beware of Greeks Bearing Bonds. Og nå er det Irland og When Irish Eyes Are Crying. Svært leseverdig alt sammen, noe for øvrig Lewis sine bøker om finans også er.