I november 1989 lå de kommunistiske regimene i Sentral og Øst-Europa i respirator. Økonomiene var i krise, teknologisk var de helt akterutseilt og USAs modernisering av forvaret under Ronald Reagan tydeliggjorde hvor langt i bakleksen de var kommet. Dessuten slo samholdet i øst sprekker da Ungarn begynte å gjennomføre liberale økonomiske reformer og opphevet utreisebegrensningene. De klippet ned grensegjerdene mot Østerrike sommeren 1989, noe mange øst-tyskere benyttet seg av til å flykte.
Men det at et regime og en hel ideologi er dødssykt betyr ikke at det vil gi opp uten kamp. Tvert imot skaper det en ekstremt farlig situasjon dersom de som klamrer seg til makten ikke ser noen andre alternativer enn å fortsette å klamre seg fast, og vet at alt er tapt om de gir fra seg maktmidlene som hele regimet bygger på, som bruk av vold når de blir utfordret eller ved å la folk reise ut av landet. Og hva ville skje dersom innbyggerne ga blaffen i truslene og presset på ved grensestasjonene, og krevde å få dra? Ville folk bli skutt på? Ville Berlin oppleve et blodbad, som i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968?
Hele verden var opptatt av dette høsten 1989 og fulgte intenst med på dramaet fra dag til dag. Så skjedde det noe på en pressekonferanse kl 18:53 den 9. november som satte alt dette på spissen og skapte en av de mest spesielle og minneverdige kveldene de siste tiårene. Helt brått ble Europa forandret for alltid. Den ufrivillige hovedpersonen i dramaet den kvelden var pressetalsmannen i sentralkomiteen i kommunistpartiet, Günter Schabowski, som hadde forberedt seg for dårlig til kveldens pressekonferanse.
Her er en åtte minutter lang video fra YouTube som beskriver bakgrunnen for det som skjedde, og dramaet som fulgte, for nøyaktig 30 år siden i kveld:
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar