Planet of the phones

Smarttelefonene er det 21. århundrets definerende teknologi, skriver The Economist i sin lederartikkel om "Planet of the phones" denne helgen. Der slår de blant annet fast at:

"Smartphones matter partly because of their ubiquity. They have become the fastest-selling gadgets in history, outstripping the growth of the simple mobile phones that preceded them. They outsell personal computers four to one. Today about half the adult population owns a smartphone; by 2020, 80% will. Smartphones have also penetrated every aspect of daily life. The average American is buried in one for over two hours every day. Asked which media they would miss most, British teenagers pick mobile devices over TV sets, PCs and games consoles. Nearly 80% of smartphone-owners check messages, news or other services within 15 minutes of getting up. About 10% admit to having used the gadget during sex."

Dagens smarttelefoner, som har langt mer datakraft enn utstyret NASA brukte da de sendte de første menneskene til månen i 1969, er de egentlige "personal computers" fordi de er med oss over alt og vet derfor veldig mye mer om oss enn en PC som holder til på et kontor eller stuebord. Dessuten er den mye mer utbredt. I dag har halvparten av alle i verden en smarttelefon, i 2020 vil den andelen ha økt til 80 prosent, takket være blant annet kinesiske og indiske produsenter som lager billige modeller med lagt på vei samme funksjonalitet som de merkene som selger best her.

I en litt lengre briefing med tittelen "Telecoms and society" går The Economist dypere inn i smartelefonens tranformative egenskaper, og plasserer den på linje med det trykte ord, klokken og forbrenningsmotoren når det gjelder hvordan måten mennesker samhandler på blir forandret. 

Smarttelefonene forandrer også næringslivet, De mest åpenbare eksemplene er hvordan pc-produsenter som Apple og Samsung har lykkes med å bli de ledende av smarttelefoner og hvordan selskaper som er bygget på å hjelpe oss finne frem på webben, som Google, har måttet investere tungt i å skaffe seg kompetanse på et økosystem bygget rundt apper, app-butikker og sosiale medier som har smarttelefonen som hovedplattform.

Om denne omstillingen til smarttelefonen er vanskelig for nettselskaper kan man jo forestille seg hvor vanskelig den er for virksomheter som allerede hadde store utfordringer med å klare overgangen til internett, noe som inkluderer virksomheter som driver med aviser, fjernsyn, transporttjenester og helsetjenester, men også mange andre. Og som alltid i slike teknologidrevne omstillinger gir det som er truende og skremmende for mange bedrifter noen helt enestående muligheter til å skape nye tjenester og bygge nytt næringsliv for andre.

Staten får nettskryt

På forsommeren i fjor hadde vi besøk fra Forbrukerrådet i KMD. De hadde gjort en undersøkelse av nettsidene til store statlige etater som har mye mye kontakt med innbyggerne og var ganske kritiske til hvor lett det var å finne frem på nettsidene. Jeg blogget om denne rapporten her og takket Forbrukerrådet for at de bruker tid på å komme med konstruktiv kritikk, slik at offentlig sektor kan bli bedre.

Nå kan det virke som gode råd om mer brukervennlighet har hatt effekt. Digi.no skriver under overskriften "Staten får nettskryt" at 9 av 11 statlige virksomheter får godkjent karakter. Det er naturligvis rom for forbedringer hos flere, men Forbrukerrådets direktør Randi Flesland sier at "nivået på service og kunnskap imponerer".

Går man inn på Forbrukerrådets nettsider finner man en mer omfattende omtale av denne undersøkelsen, der man for bruk av kanalene internett, epost og telefon har rangert Toll- og Avgiftsdirektoratet, Skatteetaten, Statens Vegvesen, Lånekassen, Husbanken, Politiet, DSB, Fylkesmennene, NAV Statens Innkrevingssentral og Brønnøysundsregistrene. En tabell på nettsiden er laget slik at man kan rangere etter de ulike kanalene, slik at Lånekassen og Skatteetaten er best på internett, mens Toll og avgiftsdirektoratet er beste på telefon. Under "hovedfunn" gjør de denne oppsummeringen på nettsiden sin:

• Resultatene er imponerende gode. Virksomhetene som er testet, gjør det bra. Det viser at dette er forbrukerorienterte etater som tar på alvor at den som spør, skal få svar. De gir proff service til brukerne, og det virker som at de tar innbyggerne på alvor.
• Av de som ikke nådde helt opp: Både Brønnøysundregistrene og Statens innkrevingssentral ligger like oppunder 75 poeng totalt (henholdsvis 74,3 og 74,8.).
• Skatteetaten og Lånekassen får full pott for nettstedsinformasjon.
• Lånekassen gjør det dårligst i testen når det gjelder å svare på telefon. Kanskje er det en strategi at de foretrekker å informere på nettsted og e-post fremfor å sørge for kjapp svartid på telefon.
• For NAV sin del trekkes total poengsum ned fordi det på nav.no er vanskelig å finne det vi leter etter. På både telefon og e-post svarer NAV likevel veldig godt.
• Gode resultatet sett i lys av tidligere kommunetester: Forbrukerrådet har de siste ti årene gjennomfør ni komumnetester. I 2013 får bare 37 av 428 kommuner en skår som tilsvarer godkjent. Selv om kommunetesten er forskjellige fra statstesten og utført på et annet tidspunkt, tyder det på at det er stor forskjell på service- og kunnskapsnivået mellom statlige virksomheter og de fleste av landets kommuner.

For oss som jobber med digitalisering i offentlig sektor er slike evaluering veldig verdifulle. De peker på utfordringer og kritiserer der ting ikke fungerer godt nok, men i dette tilfellet er de også påpasselige med å gi ros til de som har lyttet til rådene og laget mer brukervennlige løsninger. Så vet vi at innbyggernes og næringslivets forventninger til offentlig sektor ikke står stille, men øker i takt med de teknologiske mulighetene. Derfor blir vi aldri helt ferdig med jobben.

Språklige gullkorn fra offentlig forvaltning (1)

Brev og dokumenter fra offentlig forvaltning som er så dårlig formulert at folk ikke forstår hva som står der er et demokratisk problem, sa Jan Tore Sanner til VG onsdag. Dessuten koster det staten og skattebetalerne mye penger når folk må ringe og spørre om hva de som skriver egentlig mener. Derfor skal vi ikke bare dele ut priser til de offentlige etatene som har gjort en innsats for å skrive i en enkel, forståelig og høflig form, men statsråden vurderer også å peke ut "verstinger" som utmerker seg ved å kommunisere på en uforståelig måte.

Egnede kandidater til en slik utmerkelse vil naturligvis måtte pekes ut av noen med faglige kvalifikasjonene til å bedømme godt og dårlig byråkratspråk, for eksempel helt vanlige innbyggere. Men som et bidrag til prosessen med å finne språklige gullkorn fra stat og kommune som det ikke uten videre er lett å forstå, har jeg noen kandidater. Og jeg tar gjerne imot forslag til flere tips om ikke direkte lettfattelige offentlige dokumenter og brev fra lesere av denne bloggen.

Dagens bidrag fra meg er dobbelt relevant siden selve temaet for teksten er språk og begrepsbruk. Den kommer fra Skatteetaten og er hentet fra en kunngjøring av et offentlig innkjøp som akkurat nå ligger i Doffin, databasen for offentlige anskaffelser. Teksten beskriver et eller annet som skulle kjøpes inn og som omtales som et "begrepsforvaltningsverktøy". Under overskriften "Kort beskrivelse" står dette om hva de skulle anskaffe:

"Skatteetaten skal etablere og forvalte et felles kontrollert ordforråd som gjør det mulig å formidle den samme mening om samme sak eller ting. Dette skal oppnås ved hjelp av en begrepsforvaltningsprosess og et IT-system som støtter denne prosessen. Nærværende anskaffelse omfatter sistnevnte IT-system. IT-systemet skal sette etaten i stand til å gjennomføre det overnevnte, herunder, men ikke begrenset til registrering, forvaltning og tilgjengeliggjøring av begrep med begrepsdefinisjon. Anskaffelsen omfatter også vedlikehold av IT-systemet samt opsjon om kjøp av tilknyttet konsulentbistand."

Nå kan ikke jeg garantere at alle mener at dette er dårlig språk. Tvert imot kan det hende at dette er helt krystallklart for alle som til daglig levererer begrepsforvaltningsverktøy og som må ha vært målgruppe for teksten. Selv må jeg innrømme at jeg ikke er helt fortrolig med begrepet "begrepsforvaltningsprosess" og ville nok ringt for å spørre hvis jeg hadde behov for å forstå hva det betyr. Og så mener jeg nok at setningen "Nærværende anskaffelse omfatter sistnevnte IT-system" kan sies enklere. .Men dette har tydeligvis gått bra, for 6, februar ble en kontrakt på 1 357 000 kroner tildelt til en leverandør. Så får vi håpe Skatteetaten får det de var på jakt etter.

Enklere å leie ut bolig

Lenke til TV2s nettsak og videoklipp

Regjeringen fortsetter å forenkle lov- og regelverk på områder der dagens krav er unødvendig dyre eller kompliserte for innbyggerne. Onsdag ble det lagt frem nye forslag som vil gjøre det enkere å ta i bruk en større del av eldre boliger og billigere for eiere å tilpasse eksisterende boliger slik at deler av dem kan leies ut. Her er selve høringsforslaget med høringsfrist 26. mai. Jan Tore Sanner og Siv Jensen skriver dette om forenklingene i sin felles pressemelding;

"Regjeringen legger nå frem forslag til flere forenklinger i byggteknisk forskrift (TEK10) og byggesaksforskriften (SAK10). Endringen vil gjøre det betydelig enklere og billigere å ta i bruk en større del av eldre boliger til nye formål, for eksempel gjøre om et loft til et soverom, eller en kjeller til en tv-stue. - De tekniske kravene ved endring av for eksempel loft til soverom, har vært de samme som for nye boliger. Det er ikke bare dyrt og vanskelig å oppfylle dagens tekniske krav i eldre boliger, det er noen ganger umulig, sier Sanner. Med dette forslaget kan boligeiere ta i bruk kjeller og loft til soverom og stue, og også tilrettelegge for å leie ut deler av boligen sin, uten at samtlige av dagens byggetekniske krav må oppfylles."

Et eget faktaark beskriver i litt større detalj hva de foreslåtte endringene går ut på. Hovedpoenget er å ikke lenger ha like strenge krav til tilpasning av eksisterende boliger som vi har til helt nye boliger, fordi en slik endring i eksisterende boliger blir alt for dyrt og noen ganger fysisk umulig. Endringene vil føre til at flere kan utnytte en større del av boligen sin eller leie dem ut, noe som også vil øke tilgangen på utleiehybler. Dette skal ikke gå på bekosting av dagens strenge krav til sikkerhet og rømningsveier, men de blir ikke like strenge krav som før til høyde under taket, god utsikt, egen sportsbod og en planløsning som er lett å møblere. Slike ting kan godt utleier og leietaker finne gode svar på.

TV2 hadde også en nyhetssak om dette tirsdag kveld. Nettsak med innslaget fra TV2-nyhetene er her.

Toppmøte om forskning

Det kan nok ha gått en viss inflasjon i begrepet "toppmøte", men i dag var uttrykket helt dekkende. Når statsminister og kunnskapsminister ønsker velkommen og rommet er fullt av rektorer, næringslivsledere, forskningsdirektører og unge toppforskere er det et toppmøte. Og i tillegg fungerte dagens møteplass også som et veldig spennende gruppearbeid der det ble delt kunnskap og diskutert rundt noen av de viktigste utfordringene vi har som kunnskapssamfunn.

Diskusjonen rundt bordene handlet dels om hvorfor det er viktig å satse på å bygge opp flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge og hva som skal til av virkemidler, innsats og kulturendring for å få det til. Og diskusjonen handlet også om hvordan vi identifiserer og utvikler de talentene som skal skape denne fremragende forskningen som skal produsere kunnskapen vi skal leve av i fremtiden. I sin innledning sa Erna Solberg blant annet dette om hvorfor talentutvikling var pekt ut som tema:

"Vi har invitert dere hit for å få innspill til svar på noen viktige spørsmål – for eksempel: Hvordan kan vi gjenkjenne talent – og har vi et system som fanger opp de beste? Har vi ordningene som trengs for å følge talentene opp? Er det for eksempel slik at prosjektet som ser solid ut på papiret, vinner frem – på bekostning av talentet med en ambisiøs idé? Hvordan kan vi tiltrekke oss de beste talentene internasjonalt? Og hvordan drar vi nytte av de verdensledende miljøene i arbeidet med å utvikle talenter? Mange av dere som er her i dag, er ledere innen norsk forskning. Et stort ansvar hviler på dere. Akkurat som de store fotballklubbene, må dere dyrke frem de unge, lovende talentene, samtidig som dere rekrutterer de beste fra utlandet. Men hva kan regjeringen gjøre for å legge best mulig til rette for at dere får jobbet strategisk med å dyrke frem talent? Vi har også invitert noen av våre fremste yngre forskere. Er det noe ved deres erfaring som tilsier at vi burde endre praksis?"

Rett etter statsministerens innlegg fikk vi et konkret eksempel på den siste problemstillingen. Nele Meckler, en nyrekruttert ung toppforsker innenfor klimaforskning som skal bygge opp en ny forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen basert på en helt ny forskningmetodikk, fortalte hvorfor hun har valgt å komme til Bergen og Norge. Hun er tysk, studerte selv i Bayern og har vært forsker ved Caltech i California og fra 2011 ved ETH Zurich, to av verdens ledende teknologiuniversiteter . De har åpenbart veldig mye å tilby både faglig og på andre måter, men hun har valgt å komme til Norge for å forske. I innlegget beskrev hun hvordan faglige utfordringer, UiBs satsing på forskningsinfrastruktur, et bredt fagmiljø i Bergen og et ERC Starting grant fra EU, kombinert med praktiske løsninger som gjør det attraktivt for en familie å komme til Norge, gjør at det finnes forutsetninger for å bygge internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge på noen fagområder. Men det må satses bevisst og langsiktig på å få det til. Disse miljøene kommer ikke av seg selv.

Film: De dyreste og de beste

Det er en interessant graf fra helgens The Economist som er avbildet til høyre. Den viser hvor dyrt det var å lage de filmene som har spilt inn mest penger i 2014. Det er de store og dyre produksjonene, med massevis av spesialeffekter som The Hobbit, Transformers, Maleficent og Guardians of the Galaxy som også får flest til å gå på kino og henter inn mest inntekter.

Men grafen viser noe annet interessant også, De filmene som dominerer nominasjonene til Oscar-utdelingen søndag har langt fra like store budsjetter. Dyrest av disse er American Sniper, som i følge grafen har kostet anstendige 50 millioner dollar å lage, men det er under en fjerdel av de aller dyreste. og den har hatt svært gode publikumsinntekter.

De største favorittene til å vinne mange priser, som "The Imagination Game" og "The Theory of Everyting" har kostet omkring 20 millioner dollar å lage, ikke akkurat lavbudsjett kanskje, men omkring en tidel av de dyreste produksjonene. Og med all oppmerksomheten en prisvinner får kommer det enda flere inntekter. Amerikansk filmindustri er en stor og vellykket industri som lykkes slik man gjør i alle industrier med suksess, ved å investere private penger i innovative og kommersielt gode prosjekter. Det er ikke til hindre for at de på sin årlige store feiring av seg selv har tradisjon for å være opptatt av å hylle filmer av høy kvalitet som tar opp viktige og aktuelle temaer.

Produktivitetskommisjonen (2): Videre arbeid

I forrige uke deltok jeg på en spennende rundebordssamtale i regi av Abelia sammen med en del toppledere i ulike norske og internasjonale ikt-bedrifter. Bakteppet for møtet var produktivitetskommissjonens første rapport som nettopp var sluppet og hovedtema i samtalen var hvilke muligheter og utfordringer vi har i arbeidet med digitalisering av offentlig sektor.

Finansavisen laget et oppslag om denne samtalen som ble veldig bra, selv om ingressen antyder at produktivitetskommisjonen ikke er opptatt av effekten av ikt-bruk i samfunnet. Leser man videre i artikkelen vil man se at det er bred enighet rundt bordet om at det nettopp er investeringer i kunnskap og i smartere bruk av ikt og automatisering som vil legge grunnlaget for å opprettholde levestandard og velferd i fremtiden. Og at produktivitetskommisjonens diagnoser stor grad handler om akkurat dette.

Produktivitetskommisjonen har valgt en arbeidsform der de ikke begynner med å lansere masse løsninger og tiltak, men der de i sin første rapport ønsker å beskrive hva problemene er og hva som kan gjøre bedre, slik at vi kan få bredest mulig oppslutningen om en slik analyse. Det mener jeg de har gjort svært godt ved å tallfest og beskrive en rekke ulike områder der vi har forbedringsmuligheter. Basert på denne diagnosen er det meningen at kommisjonen også skal komme med forslag til tiltak. At disse tiltakene er nødt til å handle både om investeringer i kunnskap og kompetanse og om smartere bruk av ikt forstår man når man fra side 48 i rapporten kan lese om "videre arbeid" i kommisjonen der de beskriver tre konkrete områder de vil arbeide videre med i neste fase av kommisjonens arbeid:

Det første av disse områdene det skal jobbes videre med er kalt "Teknologi, utvikling og innovasjon – en kunnskapsbasert økonomi". Her skriver kommisjonen blant annet:

"Empirisk forskning tyder på at kunnskapskapital i form av utdanning og forskning har stor betydning både for et lands evne til å adoptere ny teknologi (absorpsjonskapasiteten) og for et lands innovasjonsevne. Ifølge OECD vil denne ”kunnskapsøkonomien” få økende betydning for produktivitetsveksten framover. Både markedsimperfeksjoner og høy usikkerhet på kunnskapsområdet gjør det nødvendig at det offentlige spiller en aktiv rolle, ikke minst når det gjelder utdanning. Utviklingen av den norske kunnskapsøkonomien kan kreve bedre og mer relevante utdannings- og forskningsmiljøer, bedre koblinger mellom akademia og næringsliv (bedrifter, kapitalmarkeder og eierskapsmiljøer). Virkemiddelapparatet bør støtte opp under dette. I den videre utredning vil kommisjonen legge særlig vekt på sammenheng og samspill mellom det som skjer i utdannings- og forskningssystemet og i det private næringsliv. I vid forstand dreier det seg om utviklingen av den framtidige norske kunnskapsøkonomi."

Det andre området omtales som "Bedre bruk av arbeidskraftressursene". Kommisjonen skriver dette om videre arbeidet under denne overskriften:

"Et prosjekt innrettet mot en mest mulig samfunnsøkonomisk effektiv og produktiv anvendelse av arbeidsressursene må i første rekke gi en analyse av viktige utviklingstrekk og årsaker til at grupper ikke kommer inn i eller faller ut av arbeidslivet. Risikoen for at polariseringstendensene i arbeidsmarkedet skaper økte problemer for mellomgrupper bør analyseres. En må vurdere om det er kompetansetiltak og -strategier som kan bidra til å hindre utstøting og hjelpe grupper inn i arbeidslivet på en bedre måte."

Det tredje kommisjonen skal arbeide videre med kaller de "Tiltak for økt produktivitet i offentlig sektor". Her skriver de dette om teknologi:

"Økt og bedre bruk av teknologi er avgjørende for økt produktivitet i offentlig sektor. Teknologiutviklingen åpner for nye muligheter til organisering, og nye tjenesteformer som forutsetter omstillingsevne og samarbeid med privat næringsliv. Erfaringene med offentligprivat samspill i IKT-investeringer, særlig i form av høy bruk av konsulenter, og gjennomføring av store offentlige prosjekter, er blandede. Det er behov for å evaluere disse erfaringene og identifisere hindringer for utnyttelse av teknologi og innovasjon i tjenester."

Det er derfor ingen grunn til å etterlyse oppmerksomhet om ikt i produktiviteteskommisjonen. Den er der allerede og vil som vi ser få en veldig sentral plass i kommisjonens videre arbeid. Utfordringen er egentlig ikke å finne ut at kunnskap og digitalisering er nøkler til økt produktivitet i både privat og offentlig sektor. Det vet vi allerede. Utfordringen er å finne ut hvor og hvordan politiske beslutninger og strategier kan bidra til at resultatene blir bedre og hvor det er fornuftig at politikken nøyer seg med å tilrettelegge fordi markedet, det vil si innbyggere og næringsliv, tar de beste beslutningene selv, uten politisk detaljstyring.

Sikker digital post - valget er tatt

Samme innlegg på regjeringen.no

Noen ganger leser jeg påstander om at statens strategi for å digitalisere offentlig forvaltning og for digital kommunikasjon med innbyggere er fragmentert og tilfeldig. Det kan være litt ulike grunner til at påstandene kommer, noen har en egeninteresse de vil fremme som er tjent med at det virker som det er mye rot, Andre ønsker oppriktig å bidra til å dytte på for å få enda mer samordning og økt bruk av felles løsninger. Og noen mangler rett og slett oppdatert informasjon om hva som gjelder.

For å tydeliggjøre overfor alle disse gruppene hva som egentlig gjelder for sikker digital post fra det offentlige, har derfor kommunal- og moderniserings-minister Jan Tore Sanner, næringsminister Monica Mæland og styreleder i KS Gunn Marit Helgesen skrevet et felles innlegg. Det stod på trykk i Finansavisen for noen dager siden, som et tilsvar på et innlegg fra IKT-Norge som nettopp uttrykte et ønske om en slik tydeliggjøring, men det har naturligvis relevans for mange flere, ikke minst i stat og kommune. Fordi jeg antar ikke alle leser Finansavisen hver dag gjentar jeg det utmerkede felles budskapet fra de tre forfatterne her på bloggen (det ligger også på regjeringen.no):

"Digital postkasse er smart. Innbyggerne får samlet post fra det offentlige gratis på ett sted. De får tilgang til posten sin der de er, når de vil. Postkassa er låst og er ikke åpen for andre mens man er bortreist på ferie. 

Heidi Austlid i IKT Norge etterlyser i sitt innlegg i Finansavisen 9. februar at noen tar et valg om hvilken løsning vi skal ha for digital post fra det offentlige. Det valget er tatt. Både innbyggerne og næringsdrivende skal kunne få all post fra stat og kommune i én digital postkasse. Digital post til innbyggere skal sendes til den postkassen den enkelte innbygger selv har valgt (Digipost eller eBoks). Dette er obligatorisk for alle statlige virksomheter. Både KS og regjeringen anbefaler at kommunene gjør det samme. Digital post fra staten og kommunesektoren til næringsdrivende skal sendes til virksomhetenes postkasse i Altinn som før.

Løsningen for digital post til innbyggerne ble klar i november, og de første statlige etatene har tatt den i bruk. Innen første kvartal 2016 skal alle statlige etater som i dag sender post på papir til innbyggerne bruke samme løsning. Regjeringen har satt som frist at alle statlige etater innen sommeren 2015 skal lage en plan for dette. Kravet gjelder også statlige etater som i dag bruker Altinn. Det er inntil videre gjort unntak fra dette kravet for utsendelse av skattekort, selvangivelse og skatteoppgjør til innbyggere. Dette skal inntil videre fortsatt skje via Altinn. Om noen av disse utsendingene skal overføres fra Altinn til den postkassen den enkelte innbygger har valgt, blir vurdert.

115 kommuner har tatt i bruk KS SvarUT. SvarUT videreformidler tradisjonell post og digital post fra kommunen til innbyggere og næringsdrivende. Fra sommeren 2015 vil SvarUT sende digital post til innbyggere til den postkassen den enkelte innbygger selv har valgt. Næringsdrivende vil motta kommunal post i Altinn. Da vil både innbyggere og næringsliv få post fra stat og kommune i én postkasse.

Ikke alle er komfortabel med å bruke tjenester på nett. Innbyggere som ønsker det kan reservere seg dersom de fortsatt ønsker å motta post på papir. Næringsdrivende har ikke den samme reservasjonsretten.

Jan Tore Sanner, kommunal- og moderniseringsminister, 

Monica Mæland, næringsminister, 

Gunn Marit Helgesen, styreleder i KS"

Neste gang noen hevder at staten mangler en klar strategi for digital kommunikasjon med innbyggerne, eller hevder at det spriker i alle retninger med mange ulike løsninger, kan det være lurt å vise til dette felles innlegget. I løpet av månedene som kommer vil stadig flere statlige og kommunale virksomheter ta i bruk denne nye løsningen og tilby innbyggerne muligheten til å motta digital og sikker post.

Nye miljøvennlige energikrav i bygg

I dag er forslag til nye og mer miljøvennlige energikrav i bygg sendt ut på høring. Forslaget er en oppfølging av klimaforliket i Stortinget og innebærer mer energieffektive nybygg, men det innebærer også en forenkling av regelverket og økt frihet til å bruke elektrisitet til oppvarming.

På NRK Hordalands nettsider har de skrivet om denne saken og lagt ut et videoklipp der Jan Tore Sanner diskuterer forslagene med byggebransjen. Og på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider kan man lese følgende om hva de nye kravene betyr:

"Forslaget går ut på at nye boliger blir 26 prosent mer energieffektive og nye kontorbygg blir 38 prosent mer energieffektive sammenliknet med dagens krav. Nye krav kan spare like mye energi som 50.000 til 60.000 husholdninger. Det tilsvarer energiforbruket til om lag alle hus i Stavanger. Forslaget til nye energikrav om sendes på høring er forenklet slik at det blir økt frihet til å velge elektrisitet, det vil si panelovner og el-kjeler, til oppvarming i nye bygg. I tillegg kan flere fritidsboliger (hytter) få unntak fra energikrav. Grensen for slike bygg foreslås hevet fra 50 kvadratmeter til 70 kvadratmeter."

Selve høringsnotatet med ulike notater og vedlegg finner man på nettsidene til Direktoratet for Byggkvalitet. Et litt kortere oppsummerende notat finner man her, Der kan man lese at de nye kravene antas å gi en økt investeringskostnad på omkring 500 kroner pr kvadratmeter bolig i småhus. Gevinsten er at energiforbruket og strømregningen blir lavere enn i dag. Skal man gå i pluss må nok elektrisitetsprisen bli litt høyere enn i dag, men uansett er det ikke snakk om veldig store beløp når man regner inn reduserte energikostnader.

Dagbladet har en merkelig sak i papiravisen sin i dag der de lar Petter Batta påstå at regjeringens høringsforslag vil føre til et "prissjokk" fordi oppussing av et hus kan bli 25 prosent dyrere enn i dag. Dette er bare tull. For det første gjelder ikke de nye energikravene vanlige oppussingprosjekter, men nybygg og større rehabiliteringer. For det andre er det en temmelig absurd tanke at 500 kroner pr kvadratmeter i investeringer (før du sparer penger på strømredningen) skal utgjøre en fjerdedel av kostnaden på en bolig. Da koster i så fall en ny eller totalrenovert bolig på 70 kvadratmeter under 200 000 kroner, noe som selvfølgelig er ren fantasi. Dagbladet må gjerne stille spørsmålstegn ved om klimaforliket bør følges opp, men da bør de ikke jukse med tallene eller kalle miljøtiltak med moderate kostnader for "prissjokk".

Norges største næringer

Årlig nasjonalregnskap, 2014

Hvilke næringer er egentlig de største i Norge? Jeg tror de fleste vanligvis nevner olje- og gassvirksomhet som den største, men stemmer det? Og hvilke næringer er nummer to og nummer tre? Er det byggenæringen? Eller varehandel? Og hvor viktig er egentlig industrien blitt etter alt snakket om at Norge har blir avindustrialisert? Hva med ikt-næringen, finansnæringen og andre kunnskapstjenester som er i vekst?

(Oppdatering: Her har jeg skrevet en oppdatert versjon av denne bloggposten med tallene for for hvor store næringene var i 2015)

Noen ganske gode svar på dette får vi hvert år når foreløpige anslag over Norges nasjonalregnskap legges frem av SSB, tall som inkluderer beregninger av hva som produseres i Norge i løpet av året som gikk som til sammen utgjør bruttonasjonalproduktet. Jeg sier ganske gode svar fordi det må tas et par små forbehold. Det ene er at det i dagens verden, med rask teknologisk utvikling, mye bransjeglidning og mange ledd i verdikjedene, ikke alltid er så enkelt å finne helt presise avgrensninger av hvor en næring slutter og en annen begynner.

Det andre vi må bestemme oss for er hvordan vi definerer størrelse på en næring. Er det for eksempel næringens omsetning vi sammenligner. Eller er det næringens verdiskaping? Heldigvis har SSB tabeller som gjør det mulig å lage lister over begge deler. Vi kan begynne med verdiskapingen, eller det som SSB enda mer presist definerer som "bruttoprodukt etter hovednæring i basisverdi". I listen over "begreper i nasjonalregnskapet" defineres dette verdiskapingsbegrepet slik:

"Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats. Bruttoprodukt publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter (se basisverdi)."

Med dette som utgangspunkt viser tabellen at de største næringene målt i verdiskaping (i milliarder kroner) er:

1. Utvinning av råolje og naturgass         620 mrd kroner
2. Industri                                             221
3. Varehandel                                       201
4. Bygg og anlegg                                 163
5. Finansnæringen                                145
6. Tekniske og vitenskapelige tjenester  130
7. Informasjon og kommunikasjon          108
8. Transport                                           92

I kategorien industri er det naturligvis et ganske bredt spekter med ulike industrier, alt fra næringsmiddelindustri, via maskinindustri til skipsverft, og de kunne naturligvis vært splittet opp, men det samme mangfoldet gjelder også de andre næringene. Kategorien faglig, teknisk og vitenskapelig tjenesteyting inneholder både rådgivende ingeniørbedrifter og forskningsinstitutter. Og kategorien informasjon og kommunikasjon inneholder alt fra forlag og kringkastingsvirksomhet til it-konsulenter og programmerere.

Rekkefølgen på næringene blir litt forskjellig om vi i stedet måler næringenes omsetning, eller det som SSB mer presist definerer som "produksjon etter hovednæring i basisverdi". I listen over begreper i nasjonalregnskapet defineres dette omsetningsbegrepet slik:

"Verdien av varer og tjenester fra innenlandsk produksjonsaktivitet, dvs. fra markedsrettet virksomhet, produksjon for eget bruk og ikke-markedsrettet virksomhet i offentlig forvaltning og i ideelle organisasjoner. Produksjon av varer og tjenester er ikke det samme som salg av varer og tjenester. Produksjon publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter (se basisverdi)."

Produksjonsbegrepet tar med flere innsatsfaktorer og måler virksomhetenes økonomisk aktivitet utover det som tilføres av merverdi i hvert ledd i verdikjeden (noe som gjør at samme aktivitet kan bli målt flere steder og noen næringer med mye innsats av for eksempel råvarer og energi fremstår derfor som ganske mye større). Målt i omsetning ser rangeringen av de største norske næringene slik ut (målt i milliarder kroner) i følge tabellen fra SSB:

1, Industri                                           833 mrd kroner
2. Utvinning av råolje og naturgass       771
3. Bygg og anlegg                               478
4. Varehandel                                     401
5. Transport                                        246
6. Tekniske og vitenskapelige tjenester 243
7. Informasjon og kommunikasjon         224
8. Finans og forsikring                          217

Hva med jordbruk, fiske og reiseliv? Ingen av disse næringene er store nok til å komme med på disse listene over de åtte største, Målt i verdiskaping (bruttoprodukt) bidrar jordbruk og skogbruk med 19 milliarder kroner, fiske og akvakultur med 28 milliarder og overnattings- og serveringsvirksomhet med 37 milliarder. Alle er naturligvis betydningsfulle næringer i norsk sammenheng, men de er fortsatt et stykke unna de aller største.

Så bør det jo også nevnes at det også er en tredje måte man kan presentere en nærings størrelse på, men som etter mitt syn ikke treffer fullt så godt. Man kan rangere etter hvor mange ansatte det er i ulike næringer målt i antall årsverk. Måler vi årsverk blir arbeidsintensive bransjer større og kapitalintensive bransjer mindre, slik at varehandel blir Norges største næring med 297 000 årsverk foran industri (238 000), bygg og anlegg (204 000), forretningsmessig tjenesteyting (121 000) og transport (114 000). Kapitalintensive næringer som utvinning av olje og gass, med 62 000 årsverk og finansnæringen, med 49 000 årsverk, blir betydelig mindre. Inkluderer vi offentlige virksomheter er helse og omsorgstjenester størst av alle næringer med 456 000 årsverk, mens undervisning også kommer høyt på listen med 183 000 årsverk.

Det bør også nevnes at helse og omsorgstjenester har så høy verdiskaping (bruttoprodukt på 287 milliarder kroner) og omsetning (produksjon på 364 mrd kroner) at den som næring ville vært kvalifisert til en plass veldig høyt på alle listene, men fordi det meste av virksomhetene drives av offentlige virksomheter (kommuner og statlige helseforetak), er det ikke riktig å inkludere dem hvis målet er å finne ut hvilke næringer som er størst i det private næringslivet.

Bortgjemte musikalske perler (36)

I oktober 1973, tre måneder etter at David Bowie hadde sagt at han hadde avsluttet karrièren og oppløst bandet, dukket han plutselig opp som programleder og artist i et timelangt TV-program i USA, tatt opp på The Marquee Club i London. Nettstedet Open Culture skriver dette om hvordan det merkelige TV-programmet kom i stand:

"The duet was recorded for American television on October 19, 1973 at theMarquee Club in London. The producer Burt Sugarman had approached Bowie about appearing on his late-night NBC program The Midnight Special. (...) Bowie agreed to appear on the show after being granted complete artistic control for a one-hour special. He put together a cabaret-style show featuring himself and a couple of acts from the 1960s, performing on a futuristic set. Bowie called it“The 1980 Floor Show,” as a pun on the title of his song “1984,” which was played during the opening title sequence.

Et av høydepunktene i programmet var duetten sammen med Marianne Faithfull, for anledningen i nonne-drakt, der de synger Sonny and Chers "I got you, babe":

Dette er var for øvrig siste gang Ziggy Stardust-skikkelsen opptrådte offentlig, men Bowies karrière som pensjonist ble relativt kort. Han flyttet til USA der han dukket opp igjen i nye klær. med nye musikere og med ny musikk, først med den apokalyptiske "Diamond Dogs" i 1974, så som soul-sanger på "Young Americans" i 1975, et av historiens mest solide forsøk på å kvitte seg med sine gamle fans, og deretter som skikkelsen "Thin White Duke" på "Station to Station" i 1976.

Når det gjelder Marianne Faithfull har også hun hatt en lang og fargerik karriere, som faktisk fortsatt er i gang. Hun er blitt 68 år gammel og ga for noen måneder siden ut albumet "Give my love to London", som fikk relativt gode anmeldelser. Da dette klippet fra 1973 ble laget var hun imidlertid inne i en krevende periode. Forholdet til Mick Jagger var slutt og den musikalske karrieren hadde gått utforbakke, blant annet fordi stemmen hennes ble forandret av alle de kjemiske stoffene hun hadde klart å putte i seg. Stoffmisbruket fortsatte (hun ble blant annet arrestert for besittelse av marihuana i Norge i 1979), men hun slo tilbake musikalsk med det legendariske "Broken English" i 1979 og har laget flere veldig interessante album etter dette, blant annet "Strange Weather" i 1987 og "Before the poison" i 2005, et album der P.J. Harvey, Nick Cave og Damon Albarn var blant de som bidro.

12 måter verden kan gå under

Financial Times om verdens undergang

I science fiction-litteraturen er det slett ikke uvanlig at livet på jorden er truet av en eller annen stor katastrofe, og i noen tilfeller må menneskeheten flytte et annet sted. Men i den virkelige verden har ingen myndigheter eller forskningsmiljøer foreløpig brydd seg om å lage en samlet risikovurdering av de ulike eksistensielle truslene vi står overfor. Før nå. Financial Times skriver i dag at:

"Since the dawn of civilisation people have speculated about apocalyptic bangs and whimpers that could wipe us out. Now a team from Oxford university’s Future of Humanity Institute and the Global Challenges Foundation has come up with the first serious scientific assessment of the gravest risks we face."

Rapporten lister opp 12 ulike globale risiki som kan utslette livet på jorden og prøver å beregne sannsynligheten for at de inntreffer i overskuelig fremtid. Dette er naturligvis svært vanskelig å beregne, blant annet fordi de også kan opptre i kombinasjon, for eksempel ved at en naturkatastrofe fører til krig og konflikt og et sammenbrudd av lov og orden.

Fem av truslene er det rapporten beskriver som "current", det vil si forhold som allerede er utfordringer i en viss grad, men som under bestemte omstendigheter kan eskalere slik at de forårsaker en global katastrofe. Disse årsakene inkluderer ekstreme klimaforandringer, kjernefysisk krig, økologisk katastrofe, global pandemi og et globalt økonomisk sammenbrudd. To av truslene er ytre sjokk: En gigantisk asteroide eller en supervulkan, tusenvis av ganger større enn et vanlig vulkanutbrudd. Og en av truslene er det som omtales som "future bad global governance", som for eksempel kan handle om manglende politisk evne til å gripe tak i store problemer.

Tre av de omtalte utfordringene er spesielt interessante fordi de handler om teknologier som både kan være viktige verktøy for forbedringer av helse, livskvalitet og verdiskaping, men også, dersom de blir misbrukt eller kommer ut av kontroll, kan gjøre stor skade. Disse tre teknologiene er syntetisk biologi, nanoteknologi og kunstig intelligens.

Den 200 sider lange rapporten "Global Challenges - 12 risks that threaten global civilization" forsøker å plassere globale eksistensielle trusler inn i en modell for risikoanalyse som både prøver å beregne sannsynligheter og ulike tiltak som kan redusere risikoen for at hendelsene inntreffer. Om dette gir et verktøy som er anvendelig for ta tak i utfordringene kan det sikkert være ulike oppfatninger om, men det er i hvert fall et innovativt forsøk.

Fiskeriministeren fanger tidstyver

Jakten på tidstyver foregår for fullt i alle deler av offentlig sektor og en av de ivrige er fiskeriministeren. I dag ble tjenesten "FiskInfo" lansert, et digital løsning som fjerner tidstyver ved at informasjon fra det offentlige mates rett inn i de digitale verktøyene fiskerne bruker til daglig. Nettstedet BarentsInfo skriver dette om verdien av tiltaket (og de beskriver det nok bedre enn jeg er i stand til å gjøre):

"Prosessene knyttet til innhenting av viktig informasjon, før en går i gang med fisket og under fisket, er både krevende og uoversiktlige. Fartøyene må hente inn og rapportere informasjon fra og til flere forskjellige dataleverandører og mottakere. Det har derfor lenge vært et ønske fra fiskeflåten om å få tilgang på en helhetlig og praktisk informasjonsløsning for distribusjon og rapportering av sentral informasjon. Det vil bidra til et mer effektivt fiske. Den første versjonen av FiskInfo sørger for digital distribusjon av viktig informasjon som kan integreres i fiskernes fagsystemer som kartplotteren. I første omgang vil redskapsposisjoner, iskant, havbunnsinstallasjoner, planlagt og pågående seismikk være kartlag som kan lastes ned på kartplotteren."

Mer utfyllende informasjon om hvilken informasjon som er lagt inn i denne tjenesten og hvem som har deltatt i samarbeidet for å få det til, kan man lese mer om her. Det er som man ser et prosjekt som har hatt nytteverdi for næringen som begrunnelse. Med utgangspunkt i behovet som er beskrevet av brukerne i fiskerinæringen har SINTEF, Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfond og flere offentlige virksomheter, blant annet Oljedirektoratet, Kystvakten og Meteorologisk Institutt, bidratt til at det har lykkes å få det til.

Produktivitetskommisjonen (1)

 Tirsdag la Produktiviteteskommisjonen frem sin første rapport, en murstein av en utredning på over 500 sider. Det blir helt sikkert debatt om noen av anbefalingene der, men jeg tror det er grunn til å å ha et håp om at kunnskapsgrunnlaget og mange av analysene vil få en bred tilslutning. Det er i hvert fall et imponerende stykke arbeid som er gjort og jeg vil helt sikkert komme tilbake her på bloggen med mer om noen av temaene som er behandlet.

Rapporten begynner med å beskrive det teoretiske fundamentet for analyser av produktivitet og ser så på hvordan Norge har klart seg. Vi kan først og fremst takke den høye produktiviteten for det velstandsnivået vi har i Norge i dag, men de senere årene har det vært en bekymringsfull utvikling med lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Faren er at høye inntekter fra petroleumsvirksomhet tilslører behovet for å gjøre noe for å holde oppe det tempoet i produktivitetsforbedringer som historisk har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i.

Rapporten går så inn og beskriver forhold som påvirker produktiviteten i ulike sektorer i offentlig og privat sektor. Det er kapitler om urbanisering, omstillinger i næringslivet, innovasjon og entreprenørskap, konkurransepolitikk, byggenæringen, arbeidstidsreguleringer, offentlig støtte, effektivisering av offentlig sektor, kommunesektoren, utdanningssektoren og samferdselssektoren. Til sammen utgjør dette et imponerende faktamateriale om omstillingsbehov og -muligheter.

Rapporten avrundes med et eget kapittel om erfaringene med store reformer tidligere, der kommisjonen går igjennom skattereformen i -92, pensjonsreformen, sykehusreformen, samhandlingsreformen, NAV-reformen, energimarkedsreformen, avskaffelsen av telemonopolet og forsøket på kommunereform i 1995. Man kan vel trygt si at både prosessene forut for disse reformene og graden av suksess har vært variabel, og at det kan en del å lære av alle disse erfaringene.

Hva er det så som er aller viktigst for å oppnå en fortsatt god produktivitetesutvikling som bidrar til at Norge fortsetter å være et av verdens beste land å bo i? De mange temaene som er listet opp tilsier at det det ikke er et enkelt og stort svar på hele utfordringen, men at dette handler om summen av store og små skritt på veldig mange områder. Likevel synes jeg kommisjonen gir et god beskrivelse av et område som i hvert fall er mer overordnet enn veldig mye annet når de i sammendraget i rapporten skriver:

"Den samlede kunnskapskapitalen er samfunnets viktigste ressurs og grunnlag for høy produktivitet. Produktivitetsvekst drives fram av ny og bedre kunnskap. Utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke kunnskapskapitalen. Kapittel 6 viser at produktivitetsveksten i Norge avhenger av evnen til å utnytte ny teknologi som i stor grad skapes utenfor landets grenser. Denne evnen til å lære av andre land er nært knyttet til befolkningens samlede kunnskaper og ferdigheter. Et avansert land som Norge kan i tillegg gjennom forskning og innovasjon bidra til å flytte teknologifronten på enkelte områder der Norge har verdensledende kunnskapsmiljøer. Dette kan bidra til å heve produktiviteten både hjemme og ute."

Jeg kommer som sagt tilbake med mer her på bloggen når jeg får grav meg litt dypere ned i de mange spennende problemstillingene produktivitetskommisjonen har analysert.

Fire tiltak for en mer bærekraftig byutvikling

En ganske vanlig og langt på vei fortjent kritikk av det politiske beslutningssystemet vårt er at vi ikke klarer å samspille godt nok på tvers av sektorer og mellom stat og kommune. En konsekvens er at planlegging av arealbruk og boligbygging ikke alltid er samordnet med store statlige investeringer i transportinfrastruktur, med det resultat av vi får befolkningsvekst andre steder enn der det bygges nye jernbane- og t-banestasjoner.

For å få en mer helhetlig og miljømessig bærekraftig utvikling av transportsystemer, boligbygging og arealbruk i byene arbeider regjeringen med fire tiltak som vil bidra positivt.

For det første ble det i fjor høst fastsatt nye Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Dette er retningslinjer som offentlige myndigheter skal legge til grunn ved planlegging etter plan og bygningsloven. I punkt 4.3 i de nye retningslinjene som statlige, regionale og kommunale planmyndigheter skal legge til grunn står det:

"I by- og tettstedsområder og rundt kollektivknutepunkter bør det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse, fortetting og transformasjon. I områder med stort utbyggingspress bør det legges til rette for arealutnyttelse utover det som er typisk. Samtidig bør hensynet til gode uteområder, lysforhold og miljøkvalitet tillegges vekt, i tråd med statlige normer og retningslinjer. Potensialet for fortetting og transformasjon bør utnyttes før nye utbyggingsområder tas i bruk. Nye utbyggingsområder bør styres mot sentrumsnære områder med mulighet for utbygging med mindre arealkonflikter. Utvikling av nye, større boligområder må sees i sammenheng med behovet for infrastruktur."

Fordi nye retningslinjer ikke vil løse alle utfordringer er andre trinn å forhandle bymiljøavtaler som skal sikre at veksten i transportbehovet som kommer når byene vokser i størst mulig grad skjer ved å bygge ut kollektivtransport og transportformer med mindre utslipp. Bymiljøavtaler handler om penger til samferdselstiltak og skal forhandles mellom staten og kommuner og fylker i storbyområdene. Det er Samferdselsdepartementet som har hovedrollen på den statlige siden og som har bymiløavtaler som et viktig nytt virkemiddel i verktøykassen. Stortingsmeldingen om Norges nye utslippsforpliktelser sier dette om målet med bymiljøavtaler:

"Regjeringen vil i 2015 starte arbeidet med å framforhandle helhetlige bymiljøavtaler, som omfatter de ni største byområdene. Økt tilflytning til storbyområdene gir utfordringer knyttet til utbyggingsbehov for miljøvennlig transportinfrastruktur, men økt urbanisering gir også muligheter for et mer kostnadseffektivt kollektivtilbud, jf. ordningen med statlig investeringstilskudd til viktige kollektivprosjekter. Det er også behov for vesentlig bedre tilrettelegging for sykkel og gange, samtidig som restriktive virkemidler kan tas i bruk."

Det nye tiltaket statsministeren snakket om på NHOs årskonferanse i januar handler om utviklingsavtaler. Mens bymiløavtaler handler om penger til miljøvennlige og gode samferdselsinvesteringer, handler utviklingsavtalene om bedre arealplanlegging. Her er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som overordnet plandepartement som koordinerer dette på statlig side. Statsminister Erna Solberg sa dette om denne nye avtaletypen da hun snakket på NHOs årskonferanse. 

"Hvis staten skal være en god partner i fremtiden, og det er vårt klare mål, må staten være mer koordinert og mer forutsigbar."Derfor kan jeg varsle at regjeringen nå arbeider med nye verktøy for partnerskapet mellom storbyområdene og staten. De nye bymiljøavtalene vil inneholde en arealdel. Det vil være et skritt i riktig retning. Vi ser for oss at bymiljøavtalene følges opp gjennom det vi kaller utviklingsavtaler for å sikre en helhetlig utvikling av areal, bolig og infrastruktur."

Fjerde tiltak er ganske enkelt å skaffe landet en ny kommunestruktur som i langt større grad reflekterer de bo- og arbeidsmarkedsregionene innbyggere og næringsliv forholder oss til i det daglige. Det vil føre til færre, men sterkere offentlige aktører som tar færre omkamper fordi de har et mer helhetlig ansvar og må bli enige når det skal planlegges og investeres i ny infrastruktur. Kommunereformen er et veldig viktig tiltak for en mer helhetlig og bærekraftig storbyutvikling, og den prosessen er heldigvis godt i gang.

Første søknad om kommunesammenslåing

Fredag var det et veldig hyggelig møte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet da Sandefjord, Stokke og Andebu kommune leverte sin søknad om å bli slått sammen. Samtidig leverte Vestfold fylkesmann Erling Lae sin anbefaling om at søknaden bør bli godkjent av departementet.

Dette er den aller første søknaden om kommunesammenslåing som er levert inn etter at reformprosessen ble igangsatt etter regjeringsskiftet. Da må det selvfølgelig feires med stor kake og mineralvann med bobler. Statsministeren var også med på feiringen sammen med de tre kommunenes ordførere, varaordførere og opposisjonsleder, samt fylkesmann Erling Lae og kommunalminister Jan Tore Sanner. Jeg tror alle som var til stede kjente øyeblikkets historiske sus.

Men aller mest historisk sus var det nok i kommunestyresalen i Sandefjord på torsdag kveld da de tre kommunestyrene behandlet kommunesammenslåingen både hver for seg og samlet. Det er innbyggerne i Sandefjord, Stokke og Andebu som vil oppleve de positive effektene av dette. Kommunal Rapport var tilstede og har skrevet en flott reportasje fra det historiske møtet; De skriver blant annet følgende om det historiske møtet:

"Fylkesmann Erling Lae sørget for at behandlingen ble gjort i tråd med inndelingsloven. På det felles kommunestyremøtet skulle det ikke fattes noe vedtak, men forhandlingsutvalget redegjorde for at kravene i lovens § 25 var innfridd (se faktaboks). Deretter ble tre separate kommunestyremøter gjort unna på en drøy halvtime. Alle de folkevalgte ble sittende i salen mens de respektive ordførerne ledet hvert sitt møte fra podiet. Her ble redegjørelsen i fellesmøtet formelt vedtatt, og kommunene oppnevnte sine medlemmer i fellesnemnda. Den skal være politisk styringsgruppe for sammenslåingsprosessen."

Sandefjord Blad skrev også om det historiske ved møtet:

"For de frammøtte var torsdagens spesielle, triple kommunestyremøte en historisk dag. Det var alle enige om. Folk hadde pyntet seg som om de skulle i bryllup. – Ærede forsamling, innledet Sandefjord-ordfører Bjørn Ole Gleditsch (H) kveldens møtemaraton med. Han var tydelig preget av stundens alvor og høytidelighet, der han lyttet til alle som talte fra talerstolen. Og bryllup var det jo på mange måter. – Vi har allerede hatt flere felles tjenester i mange år. Så når vi har så mange barn sammen, er det på tide at vi gifter oss også, sa sandefjording Morten Istre (Ap)."

Prosessen i de tre kommunene som nå ønsker å slå seg sammen har vært gjennomført på en imponerende måte, der ønsker og motforestillinger har kommet frem og blitt diskutert, men der de samtidig ha vært opptatt av å ikke bruke mer tid enn nødvendig på ting de har vært enige om. Denne måten å jobbe på har ført til en etter hvert forbausende bred enighet om beslutningen om sammenslåing, der to ordførere fra Høyre og en fra Senterpartiet har stått i spissen. Senterpartiets ordfører Bjarne Sommerstad i Andebu beskriver prosessen slik i referatet i Kommunal Rapport:

Ordfører Bjarne Sommerstad (Sp) hos lillebror Andebu mente han hadde vært den mest skeptiske ved inngangen til forhandlingene. – Dette startet som et tvangsekteskap, utviklet seg til et fornuftsekteskap og nå er jeg jammen forelska. Jeg har fått tru på den nye kommunen. Vi skal bli en sterk, dynamisk og ledende kommune i Vestfold, sa Sommerstad. Flere med han mente det vil gi nye Sandefjord et forsprang når de blir først i kommunereformen til å gjennomføre en sammenslåing. 1. januar 2017 skal den nye kommunen være på plass, mens de som følger det raskeste løpet i reformen skal etableres fra 2018.

En tur innom nettstedet nykommune.no sine nøkkeltall for den nye kommunen viser blant annet at det i dag er i overkant av 62 000 innbyggere i de tre kommunene som skal bli en. Og at prognosen for 2040 er 77 500 innbyggere den nye kommunen.

Ekstremvær og navn

Ekstremværet "Ole" er feier inn over Nord-Nord denne helgen. Det er et kraftig uvær som utgjør en fare for både liv, helse og materielle verdier. Men hvorfor heter "Ole" egentlig "Ole"? Og hva skal egentlig til for at et uvær får et eget navn?

For å ta det siste først. "Ekstremvær" er en definisjon som ikke utelukkende handler om styrken på vinden, men også innebærer en vurdering av om værfenomenet kan true liv og sikkerhet og hvor omfattende skade det kan forårsake på materielle verdier. Det vil typisk handle om sterk vind, mye nedbør og stormflo. Et varsel om ekstremvær er ikke bare et varsel om å være ekstra oppmerksom, men er også forbundet med bestemte varslingsprosedyrer slik at beredskapsmyndighetene kan forberede seg. Man kan lese mer om ekstremvarsel på Metereologisk Institutts nettsider.

Mens USA har navngitt sine atlanterhavsstormer siden 1953, fikk norske ekstremvær navn først i slutten av 1995. Det betyr at den store nyttårsorkanen på nord-vestlandet i 1992 ikke fikk noe navn. Prinsippet fra høsten 1995 er at navnene går i alfabetisk rekkefølge, med annenhver kvinne og mann, Når man har kommet igjennom alfabetet, begynner man på nytt, men med et kvinnenavn på "A" hvis det var et mannsnavn på "A" som åpnet forrige serie. Navnelisten er laget på forhånd, så det er ikke slik at man velger et navn først når ekstremværet kommer.

Her kan man se listen over norske ekstremvær fra 1995 og frem til i dag, med navn, dato og område. Først ute var Agnar i oktober 1995, en sterk storm. 1995 var et år med mye ekstremvær, men bare de to siste, Agnar og Bera fikk navn. Frem til 2002 var et et eller flere ekstremvær og "Yrjan", det eneste ekstremværet i 2002, avsluttet serien. I 2003 begynte vi igjen på "A", men denne gangen med et kvinnenavn, og det første av fem ekstremvær i 2003 het "Agda". På 2000-tallet varierte det mellom syv ektremvær i 2005 (blant annet Gudrun, Hårek og Inga som kom på rekke og rad i januar 2005 og særlig forårsaket stor skade i Sør-Norge) og null ekstremvær i 2009.

I 2010 var det på nytt nødvendig å begynne på "A", med "Ask". I romjulen 2011 kom i rask rekkefølge "Cato" og "Dagmar" som hadde vind oppe i 40-50 m/s og gjorde stor skade i midt- og nord-Norge. I 2012 hadde vi Emil og Frida, i 2013 Geir, Hilde og Ivar, og i 2014 Jorunn, Kyrre, Lena og Mons. I 2015 har vi allerede hatt orkanen "Nina" på vestlandet og nå har vi kommet til "Ole", et ekstremvær som dessverre er ut til å være av de aller kraftigste.

Dette med alfabetisk rekkefølge og annenhver mann og kvinne (i USA var det bare kvinnenavn fram til 1979) er internasjonale meteorologiske standarder som brukes stort sett over alt. Men USA har mange flere atlanterhavsorkaner enn oss i løpet av en sesong og har valgt å begynne på nytt på "A" hvert år uansett hvor langt de kom i alfabetet året før. Orkansesongen varer fra juni til oktober og i orkansesongen 2014 begynte man på Arthur og kom til Hanna, før øvrig uvanlig kort. I 2015 begynner det med Ana, Bill, Claudette, Danny osv. I 2005 var det så mange orkaner at de brukte opp hele alfabetet. Da tar man i bruk navnet på bokstavene i det greske alfabetet, Alfa, Beta osv.

For å ikke slippe opp for personnavn over tid blir navnelistene gjenbrukt hvert 6. år i USA, men dersom orkaner er spesielt ødeleggende, med mange dødsfall og store materielle skader, blir navnet pensjonert slik at det ikke skal være usikkerhet som man snakker om nåtid eller fortid. Katrina, orkanen som traff New Orleans i 2005 og Sandy som traff østkysten i 2012 er ute av listen. Andre berømte pensjonister er Andrew, Georges, Mitch. Jeanne og Irene som alle tok liv og ødela materielle verdier for milliarder.

Gode klimamål

Mange i media hadde nok forventet seg at en prosess i Stortinget for å fastsette nye norske klimamål ville bli ganske kaotisk, der partiene konkurrerte om å overby hverandre og der regjeringen risikerte å til slutt bli tilskuer til utformingen av målene. Slik gikk det ikke. I stedet for kaos ble det dag lansert en enighet som regjeringen og samarbeidspartiene i Stortinget står bak, og som ser ut til å få støtte både hos partene i arbeidslivet og langt inn i miljøbevegelsen.

Hva er så årsaken til denne enigheten som ser ut til å overraske mange? Hovedgrunnen er ganske enkelt at de fire partiene faktisk har et høyt ambisjonsnivå i klimapolitikken. Og også innser at vi oppnår mest ved å gjennomføre tiltak i et forpliktende samarbeid med andre land . Dagens Næringslivs Kjetil Bragli Alstadheim skriver:

"I løpet av høsten og vinteren har presset fra regjeringen handlet om at Norge må være like ambisiøst som EU. Både miljøorganisasjoner og opposisjonen har hyllet EUs mål om 40 prosent kutt i 2030 sammenlignet med 1990. Nå er det nettopp det Norge blir. Norge vil påta seg å kutte utslippene med minst 40 prosent sammenlignet med 1990. Ikke nok med det. Norge skal koble seg enda tettere på EUs klimapolitikk. En stor del av norsk klimapolitikk er allerede overlatt til EU. Halvparten av norske utslipp er omfattet av EUs system for klimakvoter. Det gjelder både industrien og oljesektoren. Disse utslippene ligger under et felles europeisk tak på utslippene. Reglene for kvotesystemet avgjøres av EU. Nå skal også resten av norske utslipp inn i EUs felles klimaboble."

Anders Bjartnes i nettavisen Energi og klima, der han ofte har vært svært kritisk til regjeringens klimapolitikk, er positiv og skriver at:

"Satt på spissen legger regjeringen opp til at Norge melder seg inn i EU på klimapolitikkens område. Det er et klokt grep. Slik vil Norge få Brussel på nakken om man ikke gjør det man har lovet, samtidig som Norge kan ta del i flere europeiske samarbeidsmekanismer enn tilfellet er i dag. Samlet skal EU redusere utslippene med 40% i 2030 målt mot 1990."

Aftenpostens Thomas Hornburg er opptatt av hva dette samarbeidet om klimapolitikken betyr politisk, og beskriver det slik i sin artikkel med overskriften "En god dag på jobben for Solberg":

"Onsdag var en svært god dag for det borgerlige samarbeidsprosjektet. Firkløveret unngikk en ny, opprivende krangel i Stortinget på klimaområdet. Nå må - og vil - Ap, med LO i ryggen, dilte etter en samlet borgerlig side. Regjeringspartner Frp er med - ulikt forrige gang da de ble kastet på gangen."

Det er flere som har hatt en god dag i dag. Bellonas Fredrik Hauge sier at dette er: "En god dag for norsk klimapolitikk". Og NHO kaller det; "Et veiskille i norsk klimapolitikk".

Digitaliseringskonferanse hos IKT Agder

Jeg er mye på reise om dagen og ligger litt på etterskudd med reisebloggingen. Jeg har blant annet vært på en spennende storbykonferanse i Bergen i regi av Bergen Høyre. Bergen er sted der man ikke trenger å bruke mye tid på å begrunne hvorfor bypolitikk er viktig, man kan gå rett på de konkrete sakene. Og så har jeg vært på et veldig interessant besøk i Brønnøysund og hatt møter med Brønnøysundsregistrene og AltInn, og lært mye om hvordan de kan og vil bidra til ytterligere digitalisering av Norge.

Alle stedene jeg har vært har naturligvis også kommunereform vært tema. Både utredningene og diskusjonene har nå kommet i gang over hele landet (372 kommuner er i følge Kommunal Rapport i gang med reformen)

Men jeg må også nevne dagens reisemål som var en stor konferanse i Grimstad om digitalisering av offentlig sektor i regi av IKT Agder. En flott konferanse der det særlig var forenkling og forbedring av kommunale tjenester som var tema og der det deltok både ordførere, rådmenn, en stortingsrepresentant og ikt-ansvarlige fra kommuner og fylker på Sørlandet.

Jeg var en av innlederne på konferansen og jeg var også med i en paneldebatt med blant annet ordfører Hans Antonsen i Grimstad og Harald Danielsen i Arendal, som har mye erfaring og hadde mange bra refleksjoner om digitalisering. Vi var blant annet innom hvordan it-prosjekter egentlig er omstilllings- og organisasjonsutviklingsprojekter og derfor krever at toppledere både har kompetanse og engasjement dersom de skal lykkes. Vi diskuterte også den vanskelige gevinstrealiseringen, som er særlig vanskelig når gevinsten man er på jakt etter ikke kommer av selv selv når man innfører ny teknologi, men handler om om å redusere kostnader og frigjøre ressurser som kan brukes andre steder der de trengs bedre..

Hvordan vi får hentet ut gevinstene var også temaet i en innledning Else Skjellum holdt rett etter paneldebatten med tittelen "Digitalisering er ikke et ikt-prosjekt". Det var et pedagogisk og godt foredrag om forutsetningene som må være på plass for å i det hele tatt kunne gå løs på digitaliseringsprosjekter, hva man bør være opptatt av å få til, hva slags veivalg man må være forberedt på å gjøre underveis og hvilke interessenter man har med å gjøre. Jeg tror både politikere og ledere som var til stede hadde glede av den gjennomgangen,

To nye veiledere om personvern

Fra regjeringens nettsider

På personverndagen i forrige uke presenterte Kommunal og moderniseringsdepartementet to helt nye veiledere som skal hjelpe offentlige virksomheter etablere gode rutiner for håndtering av personopplysninger og personvern. Det er viktig at ikke manglende kompetanse eller usikkerhet om hva man skal gjøre kommer i veien for gode personvernrutiner.

Den ene veilederen heter "Informasjonsplikt og innsynsrett etter personopplysningsloven". Formålet med veilederen beskrives slik i innledningen:

"Denne veilederen gir en innføring i informasjonsplikten offentlige virksomheter har ved innsamling av personopplysninger og de ulike typer innsynsrett borgerne har etter personopplysningsloven. Veilederen presenterer en anbefaling av hva virksomheten bør gjøre for å sikre god praksis i sin gjennomføring av informasjonsplikt og innsynsrett. Den beskriver også de reglene som gjelder på dette området. Avslutningsvis gis noen eksempler på maler som kan brukes av virksomhetene og av den som ønsker å bruke sin innsynsrett. Flere av malene kan med fordel legges ut på virksomhetens hjemmesider. Veilederen er ment som en støtte for offentlige virksomheter og skal bidra til god håndtering av personopplysninger."

Selve veilederen er på omlag 25 sider, inkludert illustrasjoner, og er ganske grei å lese igjennom. I tillegg inneholder den noen maler og standardbrev som offentlige virksomheter enkelt kan tilpasse og bruke i egen virksomhet, noe vi tror vil kunne være nyttig for mange.

Den et andre heftet heter "Retningslinjer om innsynslogg", er på omkring 40 sider, og gir retningslinjer for hvordan private og offentlige virksomheter kan opplyse om hvordan personopplysninger deres brukes og hvordan man bør logge og gi innsyn i hvem som har hatt tilgang til den enkeltes personopplysninger, I innledningen står det at:

"Det er et grunnleggende personvernprinsipp at den enkelte skal ha kontroll over sine egne personopplysninger. Videre har den enkelte rett til å få vite hvilke opplysninger om henne som behandles, hvordan og hvem som behandler dem. Regjeringen ønsker å motvirke uberettiget innsyn i personopplysninger i alle viktige offentlige og private registre. (...) For å motvirke uberettiget innsyn i slike registre, er det nødvendig at den enkelte virksomhet gjennomfører tiltak, både når det gjelder egne systemer, internkontroll etter personopplysningsloven og interne rutiner generelt. Disse retningslinjene gir anbefalinger om hvordan innsynslogging og innsyn i innsynslogger kan og bør gjennomføres. De skal hjelpe virksomheter som behandler personopplysninger til å utvikle eller forbedre systemer og rutiner for å forebygge og begrense graden av urettmessig innsyn."

Det er også viktig å presisere at dette er tiltak som har til hensikt å forhindre uberettiget snoking i den enkeltes personopplysninger og dermed styrke personvernet. Dette er ikke et tiltak som skal gjøre det vanskeligere for folk å bruke åpne og offentlig tilgjengelige registre som inneholder viktig informasjon som det er nødvendig og nyttig for innbygger og næringsliv å ha tilgang til.