Produktivitetskommisjonen (2): Videre arbeid

I forrige uke deltok jeg på en spennende rundebordssamtale i regi av Abelia sammen med en del toppledere i ulike norske og internasjonale ikt-bedrifter. Bakteppet for møtet var produktivitetskommissjonens første rapport som nettopp var sluppet og hovedtema i samtalen var hvilke muligheter og utfordringer vi har i arbeidet med digitalisering av offentlig sektor.

Finansavisen laget et oppslag om denne samtalen som ble veldig bra, selv om ingressen antyder at produktivitetskommisjonen ikke er opptatt av effekten av ikt-bruk i samfunnet. Leser man videre i artikkelen vil man se at det er bred enighet rundt bordet om at det nettopp er investeringer i kunnskap og i smartere bruk av ikt og automatisering som vil legge grunnlaget for å opprettholde levestandard og velferd i fremtiden. Og at produktivitetskommisjonens diagnoser stor grad handler om akkurat dette.

Produktivitetskommisjonen har valgt en arbeidsform der de ikke begynner med å lansere masse løsninger og tiltak, men der de i sin første rapport ønsker å beskrive hva problemene er og hva som kan gjøre bedre, slik at vi kan få bredest mulig oppslutningen om en slik analyse. Det mener jeg de har gjort svært godt ved å tallfest og beskrive en rekke ulike områder der vi har forbedringsmuligheter. Basert på denne diagnosen er det meningen at kommisjonen også skal komme med forslag til tiltak. At disse tiltakene er nødt til å handle både om investeringer i kunnskap og kompetanse og om smartere bruk av ikt forstår man når man fra side 48 i rapporten kan lese om "videre arbeid" i kommisjonen der de beskriver tre konkrete områder de vil arbeide videre med i neste fase av kommisjonens arbeid:

Det første av disse områdene det skal jobbes videre med er kalt "Teknologi, utvikling og innovasjon – en kunnskapsbasert økonomi". Her skriver kommisjonen blant annet:

"Empirisk forskning tyder på at kunnskapskapital i form av utdanning og forskning har stor betydning både for et lands evne til å adoptere ny teknologi (absorpsjonskapasiteten) og for et lands innovasjonsevne. Ifølge OECD vil denne ”kunnskapsøkonomien” få økende betydning for produktivitetsveksten framover. Både markedsimperfeksjoner og høy usikkerhet på kunnskapsområdet gjør det nødvendig at det offentlige spiller en aktiv rolle, ikke minst når det gjelder utdanning. Utviklingen av den norske kunnskapsøkonomien kan kreve bedre og mer relevante utdannings- og forskningsmiljøer, bedre koblinger mellom akademia og næringsliv (bedrifter, kapitalmarkeder og eierskapsmiljøer). Virkemiddelapparatet bør støtte opp under dette. I den videre utredning vil kommisjonen legge særlig vekt på sammenheng og samspill mellom det som skjer i utdannings- og forskningssystemet og i det private næringsliv. I vid forstand dreier det seg om utviklingen av den framtidige norske kunnskapsøkonomi."

Det andre området omtales som "Bedre bruk av arbeidskraftressursene". Kommisjonen skriver dette om videre arbeidet under denne overskriften:

"Et prosjekt innrettet mot en mest mulig samfunnsøkonomisk effektiv og produktiv anvendelse av arbeidsressursene må i første rekke gi en analyse av viktige utviklingstrekk og årsaker til at grupper ikke kommer inn i eller faller ut av arbeidslivet. Risikoen for at polariseringstendensene i arbeidsmarkedet skaper økte problemer for mellomgrupper bør analyseres. En må vurdere om det er kompetansetiltak og -strategier som kan bidra til å hindre utstøting og hjelpe grupper inn i arbeidslivet på en bedre måte."

Det tredje kommisjonen skal arbeide videre med kaller de "Tiltak for økt produktivitet i offentlig sektor". Her skriver de dette om teknologi:

"Økt og bedre bruk av teknologi er avgjørende for økt produktivitet i offentlig sektor. Teknologiutviklingen åpner for nye muligheter til organisering, og nye tjenesteformer som forutsetter omstillingsevne og samarbeid med privat næringsliv. Erfaringene med offentligprivat samspill i IKT-investeringer, særlig i form av høy bruk av konsulenter, og gjennomføring av store offentlige prosjekter, er blandede. Det er behov for å evaluere disse erfaringene og identifisere hindringer for utnyttelse av teknologi og innovasjon i tjenester."

Det er derfor ingen grunn til å etterlyse oppmerksomhet om ikt i produktiviteteskommisjonen. Den er der allerede og vil som vi ser få en veldig sentral plass i kommisjonens videre arbeid. Utfordringen er egentlig ikke å finne ut at kunnskap og digitalisering er nøkler til økt produktivitet i både privat og offentlig sektor. Det vet vi allerede. Utfordringen er å finne ut hvor og hvordan politiske beslutninger og strategier kan bidra til at resultatene blir bedre og hvor det er fornuftig at politikken nøyer seg med å tilrettelegge fordi markedet, det vil si innbyggere og næringsliv, tar de beste beslutningene selv, uten politisk detaljstyring.