Den langsiktige utviklingen er en oljeproduksjon som har falt jevnt og trutt siden år 2000 og en gassproduksjon på norsk sokkel som har økt i samme periode, men ikke økt nok til å kompensere for den fallende oljeproduksjonen. Omregnes gassen til oljeekvivalenter er det slik at summen av olje- og gassproduksjonen går nedover:
"Oljeproduksjonen i Norge nådde toppen i 2000, med omtrent 89 millioner Sm3 o.e i 1. halvår. I årene etter har produksjonen sunket. Sammenligner vi 1. halvår 2000 med samme periode i år, tilsvarer dette en reduksjon på 47 millioner Sm3 o.e., eller 53 prosent. (...) I 1. halvår 2000 var produksjonen av gass på 25,2 millioner Sm3 o.e., under halvparten av det som ble produsert for tilsvarende periode i år. Fram til og med juni i år stod produksjonen av gass for litt over 51 prosent av den totale petroleumsproduksjonen, i 2000 var denne andelen på 21 prosent."
I den offentlige debatten hører vi ofte om at oljevirksomheten tar stadig større plass i norsk økonomi og at den skaper en "tosporsøkonomi" som fortrenger annen virksomhet. Men dette handler, som vi ser av grafen over, ikke om at oljeproduksjonen er større i dag enn tidligere, men om tre andre forhold som i større eller mindre grad vekker bekymring:
For det første har prisen på olje steget mye siden tusenårsskiftet, slik at statens oljeinntekter har blitt høyere de siste årene. Dette har gitt rom for en forholdsvis høy vekst i de offentlige utgiftene i Norge, i motsetning til i andre europeiske land. Problemet, i tillegg til at produksjonen faller, er at gass er dårligere betalt enn olje, slik at overgangen til mer gass og mindre olje gradvis vil ta bort denne inntektsveksten.
For det første har prisen på olje steget mye siden tusenårsskiftet, slik at statens oljeinntekter har blitt høyere de siste årene. Dette har gitt rom for en forholdsvis høy vekst i de offentlige utgiftene i Norge, i motsetning til i andre europeiske land. Problemet, i tillegg til at produksjonen faller, er at gass er dårligere betalt enn olje, slik at overgangen til mer gass og mindre olje gradvis vil ta bort denne inntektsveksten.
For det andre har investeringene i norsk oljevirksomhet økt kraftig de siste årene. Selv om det er lavere produksjon er det flere felt. Det er i dag 68 felt som produserer olje på norsk sokkel og 63 felt som produserte gass. Rekordmange felt som krever store investeringer for å holdes i gang. Anslaget for investeringer i 2013 er 212 milliarder kroner, der omkring halvparten går til felt som allerede er i drift, mens 66 milliarder går til utbygging av nye felt og 36 milliarder brukes til leting etter ny olje og gass.Til sammenligning investeres det bare 20 milliarder i hele fastlandsindustrien i 2013.
For det tredje har etterspørselen etter arbeidskraft i oljerelatert virksomhet bidratt til knapphet på kompetent arbeidskraft, blant annet ingeniører og fagarbeidere, noe som presser fram en lønnsvekst også i næringer som er sterkt konkurranseutsatt, men ikke har samme evne til å klare det høye kostnadsnivået som de petroleumsrelaterte virksomhetene.
Som grafen over viser er ikke dette en situasjon som vil vare. På et tidspunkt om ikke alt for lenge vil vi effektene av enda lavere oljeproduksjon på norsk sokkel slå inn og endre forutsetningene langs alle disse tre dimensjonene. Både statens inntekter, investeringsnivået på sokkelen og muligheten til å betale høyere lønn enn andre land vil reduseres kraftig. I det perspektivet vil ikke leting etter ny olje og gass i Lofoten skape noe nytt press. Det ligger såpass langt frem i tid og er en såpass begrenset del av norsk sokkel at det i beste fall vil bidra til å bremse en nedgang som kommer uansett.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar