mandag 23. september 2013

Comeback for amerikansk næringsliv

I kjølvannet av finanskrisen var det populært å erklære at den amerikanske kapitalismens storhetstid var over og at det i stedet var helt og delvis statseide bedrifter fra Kina og andre fremvoksende økonomier som hadde den rette innretningen for å vinne. The Economist hadde en leder om "The rise of state capitalism" og en special report om "The visible hand", som beskrev denne bølgen av moderne statlig eierskap.

Tydeligst så man dette maktskiftet på listen over verdens ti største bedrifter målt i markedsverdi, der det i 2009 var blitt slik at bare tre bedrifter, Exxon, Microsoft og Walmart, har hovedkontor i USA. De nye stjernene var bedrifter som PetroChina, China Mobile, ICBC og CCB fra Kina og Petrobras fra Brasil. Mange gledet seg over at den kortsiktige amerikanske kapitalismen hadde møtt sin overmakt i form av statsbedrifter fra de fremvoksende økonomiene og så kanskje frem til at bedrifter fra USA ville forsvinne helt fra listene, utkonkurrert av det moderne statlige eierskapet.

Slik gikk det ikke. I en briefing i siste The Economist med tittelen "Back on top" ser vi at situasjonen har snudd fullstendig siden 2009. Nå i september 2013, etter en solid oppgang på børsene, er ni av de ti mest verdifulle selskapene private bedrifter fra USA. The Economist skriver:

"That year turned out to be a low point for the American firm: its resurgence has been remarkable. Today nine of the ten most valuable companies are American. The country has not been as dominant for a decade. Look at the top 50 firms and America’s share is much lower. But it is still over 50%, and has recently begun to rise. With its economy energised, not least by cheap shale gas, and its stockmarket rampant there is optimism in the air."

I dag er Apple den største bedriften i verden målt i markedsverdi, foran Exxon, Google, Berkshire Hathaway, Microsoft, Johnson & Johnson, Walmart, General Electric og Chevron. Først på tiende plass kommer PetroChina. Hva er det som har skjedd og som gjør at amerikansk kapitalisme gjør et så kraftig comeback nå? The Economist antyder et par forklaringer.

For det første har USA klart å komme ut av finanskrisen raskere enn Europa. USA har åpenbart en helt egen evne til omstilling og innovasjon, og det kan se ut som de amerikanske bedriftene har klart å utnytte krisen på en god måte. Blant annet har USA klart å frata Europa lederskapet innenfor mobiltelefoni, et område der europeiske bedrifter var i ledelsen globalt, mens USA lå langt etter. At noen bruker lang tid på å klatre ut av en krise vet vi fra Japan. I 1987 var åtte av ti bedrifter på topp ti-listen japanske, men siden har de ikke vært der.

For det andre er ikke markedet så glad i statlig eierskap som mange kanskje har håpet. Det er alltid en mistanke om at disse bedriftene har en annen agenda enn å skape verdier for eierne og at de brukes av politikere til å oppnå kortsiktige gevinster hos velgere. Mens Exxon handles til 11 ganger overskuddet på børsen, er dette tallet mye lavere for de statlige. The Economist skriver:

"If you take the highest-ever value for each of 2009’s top-ten state firms and add them together you get $3.7 trillion. That global total has now fallen to $1.5 trillion. PetroChina is today worth just $233 billion. This epic loss clearly reflects frothy initial valuations, the decline in commodity prices and the recent sell-off in emerging markets. But it may also show that investors are growing wary of state-backed firms for more fundamental reasons. Gazprom, a Russian energy firm run by the Kremlin, has fallen to a value just three times its annual profits, compared with 11 times for Exxon."

Endringer i markeder og teknologier kommer stadig raskere og det vil helt sikkert komme store endringer i toppen av denne listen også fremover. Ingen bedrifter er garantert en lederposisjon selv om de har lyktes før. Men det er interessant å se hvordan vi fem år etter finanskrisens begynnelse er der at ni av de ti største bedriftene er fra USA. Den tidligere så nederlagsdømte amerikanske kapitalismen har en evne til innovasjon og omstilling som ingen andre får til like godt.