tirsdag 10. september 2013

Borgerlig valgskred

VG: valgresultater
Etter to nokså jevne stortingsvalg, i 2005 og 2009, ble det et formidabelt borgerlig valgskred denne gangen, med et klart flertall på 96 mot 72 mandater i Stortinget. Den samlede oppslutningen om de fire borgerlige partiene ble 54 prosent mot de tre rødgrønnes 41,5 prosent. I 2009 hadde de tre rødgrønne partiene 47,6 prosent samlet, så man kan trygt snakke om det som på engelsk gjerne kalles "a landslide victory"

En annen interessant indikator på kraften i høyrebølgen er å se på oppslutningen Høyre og FrP har til sammen. I 2005 fikk de 36,2 prosent og i 2009 fikk de 40,1 prosent. Ved dette stortingsvalget fikk Høyre og FrP til sammen 43,1 prosent. Dette er fortsatt stykke fra et blåblått flertall, men det er nærmere enn noen gang. Et samarbeid med enten Venstre eller KrF er nok til å sikre flertall. Nå holder helt sikkert de to sentrumspartiene sammen, men hvis det i fremtiden skulle oppstå en situasjon som frister for eksempel KrF til å bytte side, er det greit å vite at det ikke er nok til å snu flertallet i Stortinget.

Ser vi på valget parti for parti er det mye å være fornøyd med på borgerlig side. Høyre har gjort sitt tredje beste valg siden krigen og sitt beste valg siden 1985. De får statsminister for første gang siden Syse-regjeringen gikk av i 1990, for snart 23 år siden. Ved Stortingsvalget i 2005, Ernas første valg som partileder, fikk Høyre bare 14,1 prosent. Oppturen etterpå har vært helt formidabel. Ved dette valget har Høyre den nest største fremgangen et parti har hatt mellom to stortingsvalg i etterkrigstiden. Bare Senterpartiets vekst ved EU-valget i 1993 på 10,2 prosent er høyere.

Fremskrittspartiet har gått tilbake fra 22,9 prosent til 16,3 prosent. De har likevel grunn til å være svært fornøyde, blant annet fordi dette er en oppgang fra bare 11.8 prosent ved kommunevalget i 2011 og de har et mye bedre resultat enn meningsmålingene viste for kort tid siden. Dessuten er FrP nå del av et borgerlig flertall som forbereder seg på regjeringsmakt. For et parti som tidligere har vært holdt utenfor samarbeid og valgt å være i opposisjon til alle regjeringer, er dette et langt skritt fremover.

Kristelig Folkeparti har gått ned ved hvert eneste valg fra toppnoteringen på 13,7 prosent i 1997. Resultatet på 5,6 prosent denne gangen er en liten oppgang og representerer derfor et brudd med en lang negativ trend. Det gir grunn til feiring. Et borgerlig flertall gir også mulighet til å få langt større innflytelse over politikken enn i forrige periode. Venstre er med 5,2 prosent over og ikke under sperregrensen slik de var sist. Som alle venstrefolk vet er det ikke opplagt at Venstre skal klare sperregrensen. Dette er bare tredje gang etter 1969 Venstre får mer enn fire prosent av stemmene ved et stortingsvalg og resultatet på 5,2 prosent nå er det nest beste resultatet (bare 2005 var bedre) siden Venstre ble delt i 1972. Da har man grunn ti å feire.

På rødgrønn side er det litt mindre å feire, men ikke alt er helt trist. Arbeiderpartiet ble tross alt det største partiet og kom over 30 prosent. Det er imidlertid ikke et veldig godt valgresultat, faktisk det nest dårligste i hele etterkrigstiden (i 2001 var det mye dårligere). Senterpartiets 5,5 prosent er det dårligste valgresultatet siden partiet stilte til valg for første gang i 1921 som Bondepartiet, men bedre enn flere meningsmålinger tidligere i år.

SVs 4,1 prosent er det dårligste siden stiftelsen i 1973, men når man har sett ned i avgrunnen er de syv mandatene SV får ved å være på rett side av sperregrensen en stor lettelse. Samtidig vil både Sentrerpartiet og SV slite med å synes de neste fire årene når oppmerksomheten rettes mot samspillet mellom de fire borgerlige partiene og mot et stort Arbeiderparti i opposisjonslederrollen.

Det blir kanskje også interessant å følge Miljøpartiet de Grønne fremover. Det virker som de har en entusiastisk organisasjon. En stortingsplass gir i tillegg mulighet til å lage en mer gjennomarbeidet politisk plattform. Om fire år kan det godt hende det er MDG som er over og SV som er under sperregrensen. Og når det gjelder Rødt burde det snart være på tide å ta konsekvensene av at de aldri kommer inn på Stortinget, uansett hva meningsmålingene sier på forhånd. Når kombinasjonen av europeisk finanskrise og et skadeskutt SV i regjering ikke ga noen gevinst for Rødt, kan de like gjerne innse at kommunismen er et sjanseløst prosjekt i Norge.

Men det store spørsmålet er hvordan de fire borgerlige partiene skal forvalte sitt nye flertall og starte samarbeidet på en slik måte at det ikke blir borte ved neste valg, men legger grunnlag for en annen politisk kurs i minst åtte år fremover.