Holdninger i endring

Etter to jevne valg i 2005 og 2009, som ga et knappest mulig rødgrønt flertall, er årets valgresultat med et flertall på 53,9 prosent for de borgerlige mot 40,4 prosent for de tre rødgrønne et valgskred. Men hvorfor ble det slik? Et så stort stemningsskiftet kan umulig bare ha med et ønske om "nye ansikter" å gjøre. Jens Stoltenberg har tross alt vært personlig populær og endringene er for store til at det bare handler om at man er lei av noen ansikter.

Ser vi på selve valgkampen har det helt åpenbart hjulpet de borgerlige at Arbeiderpartiet ikke hadde noe nytt politisk prosjekt for de neste fire årene de ville snakke om, men brukte tiden på å snakke negativt om andre partier. En annen viktig årsak til at de borgerlige gjorde det så godt var at personkjemien på borgerlig side nå er bra. Erna Solberg kan åpenbart få til ting med Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som ikke var mulig med Carl I. Hagen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten.

Men dette dreier seg om mye mer enn valgkamptaktikk og personkjemi. En så stor bevegelse blant velgerne, som allerede hadde beveget seg før selve valgkampen startet, handler om noen mer grunnleggende holdningsendringer.Tre ferske undersøkelser som gir informasjon om befolkningens politiske holdninger tyder på at et flertall av velgerne rett og slett er blitt mer enige i de borgerlige partienes hovedprioriteringer enn før.

Første interessante kilde er Unios undersøkelse om befolkningens holdning til privatisering, som jeg blogget om her. Tallene, som var svært overraskende for de som bestilte undersøkelsen, viser at et stort flertall mener at at kommuner bør bruke private tilbydere av barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. 27 prosent svarer at kommunene "i stor grad" bør bruke kommersielle private tjenester innen helse- og omsorgstjenester, mens 31 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 58 prosent. Bare 16 prosent svarer "ikke i det hele tatt". Holdningen til private barnehager og private skoler er også positiv.

En annen interessant undersøkelse er Fafos undersøkelse om holdninger til velferd som viser at 51 prosent er villige til å redusere velferdsytelsene for å sikre økonomisk vekst. 40 prosent mener at sykelønnsordningen bør være mindre generøs enn i dag. Og undersøkelsen viser at hele 61 prosent er enige i påstanden om at: "folk ville lære å stå på egne bein hvis stønadsordningene var mindre sjenerøse". Tallene viser at oppslutningen om den nordiske modellen er god, men det forhindrer ikke at forbausende mange sier at vi må være villige til å redusere velferdsytelser hvis det er nødvendig for økonomien.

En tredje og svært interessant kilde til informasjon om endrede holdninger er Aftenpostens valgomat, der det under overskriften "Bli din egen valgforsker" er lagt ut grafer som viser svarfordelingen på alle spørsmålene. Nå er ikke dette en representativ undersøkelse som de andre, men til gjengjeld er det tall for hele 475 000 personer som har svart på 60 ulike spørsmål, der noen handler om klare ideologiske forskjeller.

På påstanden "Private firmaer bør i større grad slippe til i eldreomsorgen og sykehussektoren" svarer 55,6 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Alt i alt betaler vi for mye i skatter og avgifter i Norge." svarer et knapt flertall på 48,2 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Markedskreftene bør i større grad slippes til i Norge. Det er for mye offentlig styring". svarer 50,3 prosent at de er helt eller delvis enig. Og 52,6 prosent svarer at de er helt eller delvis enige i at langt flere flere store samferdselsprosjekter bør finansieres gjennom et offentlig og privat samarbeid

Det kan virke som om disse tre undersøkelsene gir noe av svaret på hvorfor velgerne ikke har latt seg skremme av en intens svartmaling av private løsninger og mer konkurranse når det gjelder ulike velferdsoppgaver. Folk lar seg ikke skremme fordi de faktisk ønsker mer valgfrihet.