Et kunnskapsvalg

Dagbladet: 355 grunnskoler er nedlagt

Et av denne valgkampens mindre imponerende øyeblikk var da NRK innkalte til debatt om varm skolemat og de borgerlige partienes talspersoner fikk så hatten passet både fra Kristin og Jonas. Det var en mur av rødgrønne partifolk på Twitter som hevdet at fordi noen foreldre prioriterer øl fremfor matpakker til barna så må staten bruke milliarder på varm mat til alle. Det kunne høres ut som en borgerlig regjering betyr at barn vil sulte ihjel på skolen, og i hvert fall ikke lære noe (med samme logikk kunne man jo også argumentere for varme statlige klær for å unngå at barn fryser så mye at de ikke lærer noe).

Hovedproblemet er at en veldig viktig debatt om kvaliteten i skolen helt plutselig bare handlet om varm mat. Og det er strengt tatt en ikke-debatt, for uansett hvor indignerte de rødgrønne høres ut så har de brukt åtte år i regjering på å ikke gjøre noen ting for å skaffe varm statlig mat. Studerer man hva de faktisk sier i partiprogrammene, slik NRK på nett har gjort, ser man at de rødgrønne slett ikke lover varm statlig mat, men vil "tilrettelegge for sunn mat i skolen". Det betyr at det lages mat på et storkjøkken, eventuelt på skolen hvis den har mulighet, men at det er foreldrene selv som må betale. Slik det er på Hundsund Ungdomsskole i mitt eget nabolag i Høyre-styrte Bærum og på flere andre skoler.

Problemet med ikke-debatten om statlig mat er at den skygger for noen enda viktigere debatter om kunnskap og kompetanse som burde vært hovedsaker i denne valgkampen. La meg nevne fire:

Det første og største problemet i norsk skole i dag er det høye og økende frafallet i videregående skole. På de yrkesfaglige programmene er det slik at bare 55 prosent av elevene fullfører i løpet av fem år. På de studieforberedende programmene fullfører 83 prosent, men et frafall på hele 40 prosent i høyere utdanning tyder på at det egentlig ikke står så bra til der heller. Hovedproblemet er sannsynligvis ikke videregående skole i seg selv, men at elever som har behov for mer individuelt tilpasset undervisning langt tidligere i skoleløpet ikke får det, man havner i en ond sirkel der de aldri får tilegnet seg grunnleggende ferdigheter. Og at mange lærere ikke har den kompetansen som kreves for å gjøre noe med dette, og heller ikke har et godt nok tilbud om faglig utvikling. Torbjørn Røe Isaksen skriver om konsekvensene av dette i sin meget gode bok "Den onde sirkelen":

"På begynnelsen av 2000-tallet droppet en av tre ut fra yrkesfag, og i 2007 hadde tallet økt til fire av ti. Det er flere enn i både Danmark, Sverige og Finland. Også når det gjelder dropout, kan vi se de systematiske sosiale forskjellene. Fem av 100 elever med høyt utdannede foreldre sluttet på videregående skole underveis i løpet, mens det gjaldt hele 36 av 100 elever i gruppen som hadde foreldre med bare grunnskole. Norske frafallselever har den største risikoen for å utenfor både utdannelsessystemet og arbeidslivet av alle elever i Norden. Hele fire av ti frafallselever står uten utdannelsesplass eller jobb syv år etter at de begynte på videregående skole. Havlparten av elevene som dropper ut, havner hos Nav. Der fortsetter den onde sirkelen for mange."

Det andre problemområdet er kvaliteten i høyere utdanning. Vi har stadig flere universiteter i Norge, men det ser ikke ut til å hjelpe på plasseringen på internasjonale rangeringer. Vårt beste universitet er på en global 69. plass på Shanghai-rankingen og de to neste ligger på plasseringer mellom 200 og 300. Men et minst like stort problem er at de nye universitetene også ser ut til å ha akkurat samme ambisjoner. Det betyr at vi vil få en stadig vekst i antall studieprogrammer, der det meste som tilbys allerede finnes mange andre steder, på i beste fall middels gode akademiske institusjoner som vil alt på en gang, men der ingen vil tilføre noe kvalitativt nytt eller bedre.

Vi trenger flere universiteter og høyskoler som rendyrker sin strategi og sin profil, slik at vi får en bedre arbeidsdeling. Noen få bør ha ambisjoner om å være verdensledende forskerskoler, andre bør rendyrke rollen som de beste til å utdanne til velferdsstatens økene behov for profesjonsutdannede, særlig i helse- og omsorgssektoren, noen bør har ambisjoner om å bli verdensledende på videreutdanning, gjerne i kombinasjon med fjernundervisning for folk som er i fulltids arbeid, og atter andre må ha ambisjoner om å være de beste innovasjonpartnerne for næringslivet eller offentlige tjenesteprodusenter. I dette bildet hører det også med at vi trenger en sterkere forskningsinstituttsektor som har rammebetingelser som gjør at de kan bli verdensledende på anvendt forskning på viktige områder for næringsliv og samfunn.

Et tredje problem er begrenset mangfold og valgfrihet når det gjelder skoletilbud. Vi har i stedet fått en fordummende diskusjon om privatisering der private tilbydere beskyldes for å ødelegge "fellesskolen". Trond Giske snakket i begynnelsen av valgkampen om at 350 offentlige skoler kan komme til å bli lagt ned med mer privatisering. Der er jo litt morsomt at han bruker akkurat dette tallet for, som man ser i bildet over fra et oppslag i Dagbladet i august, er det slik at 355 offentlige grunnskoler er lagt ned siden de rødgrønne tok over i 2005. Oppslaget er basert på et statistikknotat fra Utdanningsdirektoratet som viser at 421 skoler er lagt ned, mens det har kommet 66 nye, noe som netto blir 355. Utdanningsdirektoratet skriver:

"60 prosent av alle nye privatskoler ser ut til å erstatte offentlige skoler som er lagt ned. Mye tyder altså på at en stor andel av de private skolene ser dagens lys fordi offentlige skoler blir lagt ned. 65 prosent av de private skolene som erstatter offentlige skoler er montessoriskoler. Ved ti prosent av de nedlagte offentlige skolene er det blitt opprettet en ny privat skole i samme område. Det er altså ikke slik at det i hovedsak opprettes en privat skole når en offentlig legges ned. Dette er fordi det legges ned flere offentlig skoler enn det opprettes nye private."

Akkurat denne rekkefølgen kan det jo være nyttig å ha med seg hvis man er redd for at private skoler skal ødelegge den offentlige "fellesskolen". Med mulighet til å opprette flere typer private skoler enn steinerskoler og montessoriskoler vil valgfriheten for den enkelte og det pedagogiske mangfoldet øke.

Og for det fjerde er det viktig å minne om at handlingsregelen handler om to ting. Den handler både om å begrense den totale offentlige pengebruken til et ansvarlig nivå i den midlertidige perioden vi lever på høye oljeinntekter i Norge. Men den handler også om hvordan vi investerer disse pengene. Stortinget vedtok i sin tid at pengene ikke skulle spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Politikkens utfordring er å gjøre utdanning, forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare til nok et godt formål på statsbudsjettet. Høykostlandet Norge må ha høy omstillingstakt i næringslivet. Hovedstrategien for å oppnå dette er kunnskap, i form av høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetanseutvikling.